Døgnet alt hendte.

Jammen meg kan et stille og rolig liv uten de store begivenheter brått snu på kort tid. Det siste døgnet har det vel i grunnen skjedd litt mer enn jeg strengt tatt greier å fordøye, tror jeg :D.

Det hele startet med at jeg var innom en eiendomsmegler på Hamar for å hente nøkler til et hus jeg har kikket på. Eller – det hele startet vel egentlig for ei og ei halv uke siden. Jeg har jo lenge drømt om eget hus med hage og gjerne litt større uteområder der det er fint å ha hund, men jeg har liksom ikke tenkt at det har vært mulig med bare en inntekt. Nå når jeg var ferdig med studielån og strengt tatt ikke hadde andre forpliktelser, så satt jeg og regnet litt på det og fant ut at søren heller? Jeg har da vel mulighet til å kjøpe meg noe eget bare det ikke er alt for dyrt ? Og hvor finner man slike eiendommer da, som er passe for meg, men ikke alt for dyre? Jo – på Løten, selvsagt. Der finnes det mange sånne småbruk langt til skogs (nei, jeg vil jo helst ikke ha naboer tett innpå heller, jeg) – og det var ett av disse som lyste mot meg da jeg litt tilfeldig tittet rundt på finn.no.

Jeg kikket jo på flere bruk og litt ulike hus også, men jeg endte stadig opp med å kikke på annonsen for dette huset som lå ensomt til inne ved Rokosjøen. Og for en gangs skyld lot jeg det ikke være med å bare kikke på annonser. Nei, jeg bestemt meg faktisk for at NÅ skal jeg gjøre noe med drømmen. Dermed så jeg meg ut dette bruket, pluss et renoveringsobjekt som lå i Stange, og dro opp til Lisbeth på Løten, som mer enn gjerne ble med på en liten rekognoseringsrunde for å snoke på disse brukene.

Vi dro først til renoveringsobjektet, men noen hunder meter før vi kom fram dit bestemte jeg meg brått for at nei – dette gidder jeg ikke å se på engang. Det var langt å kjøre på en smal og dårlig gårdsvei med mange hus og bruk på rekke og rad innover. Jeg så for meg mye kaos på vinterstid inn dit, så jeg bare droppa hele greia uten å ha kikket noe på det. Deretter satte vi kursen mot Rokosjøen da, og dette bruket i Grønsvea :).

Med det samme vi kom dit, følte jeg meg hjemme. DETTE var et sted jeg kunne bli gammel, tenkte jeg, og det bare ved å gå på eiendommen og kikke inn vinduene i huset (vi snoket jo bare, så vi hadde jo ikke nøkkel og adgang til huset). Her var liksom alt jeg ønsket meg! Stall til hester (ikke at jeg skal ha hest, men jeg har muligheten, sant??), det var et eget stort, inngjerdet beite (ypperlig for lufting av hund), det var garasjer for biler og til og med garasje til campingvogna mi (som jeg jo også kjøpte på finn.no tidligere i sommer – på ren impuls :D). Jepp – DETTE var fristende, kjente jeg :).

Vel hjemme igjen, satte jeg meg og søkte litt mer rundt på mulige boliger, kikket på prospekter og vurderte ulike steder, men endte fortsatt opp med dette bruket i Grønsvea. Jeg greide ikke helt å glemme det…. og for å gjøre en kjedelig historie kort, så hadde jeg brått snakket med både pappa og banken om finansiering – og det gikk jo kjapt i boks. Dermed var det bare å ta kontakt med megler og høre om det var noen interesserte på bruket. Jeg hadde et visst håp om at det ikke var spesielt mange, siden annonsen hadde stått ei god stund, men man vet jo aldri liksom, og ett bud kan jo utløse flere bud liksom. Megler kunne fortelle at det var tre interesserte, men de hadde ikke lagt inn bud ennå. Neivel – det var jo lovende :). Jeg ba om å få komme på visning, og fikk beskjed om at det bare var å hente nøkkel og ta en titt på egen hånd :). Perfekt!

Det var da denne titten jeg skulle ta i går da :). Lisbeth var nok en gang snill og stilte opp som anstand og «fagmann» *ler*, og jeg synes vi fikk tatt en riktig bra gjennomgang av huset, jeg :). Ikke så vi graverende ting å sette fingeren på heller(bortsett fra at kjøkkenet hadde en fryktelig dårlig løsning). Ellers så alt veldig kurant ut, ingen forferdelige farger som var brukt heller, så det var liksom ingen umiddelbare behov for å gjøre noe før man flyttet inn engang. Vi brukte god tid, vi gikk rundt hele eiendommen også, snoket overalt, hadde med lykt og var nede i kjelleren også, og jeg ble bare mer og mer forelsket i eiendommen her :). Joda, midt i skauen uten utsikt, men veldig tiltalende for meg :). Kanskje dette var stedet jeg kunne få min blå hage??? :D. Tusen takk for selskap og bistand, Lisbeth :).

Jeg bestemt meg selvsagt for at jeg skulle legge inn bud på dette, så fikk det briste eller bære.

Så kommer jeg til den opplevelsen jeg gjerne skulle vært foruten…. På vei hjem fra Løten, på E6 gjennom Stange (før man kommer til 4-felten) ligger jeg i fin flyt i mørket. Det er en del trafikk i mot, uten at jeg tenker så mye på det. Plutselig ser jeg to lykter som kommer mot meg – i MIN kjørebane. Herregud, tenker jeg, driver han og kjører forbi NÅ??? Ser han ikke at det kommer bil i mot? Jaja, han svinger vel snart inn, tenkte jeg vel sånn vagt… men nei – han GJORDE ikke det, faktisk. Bilen kom bare nærmere og nærmere, den, og gjorde ingen tegn på verken å stoppe eller svinge inn i sitt eget kjørefelt. Det verste er at jeg overhodet ikke reagerte eller tenkte på hva jeg skulle gjøre – han bare kom og kom i mot og jeg kjørte i mitt tempo uten engang å tenke på å bremse ned…. Kanskje skal jeg være glad for det i dag… Brått fant jeg ut at her MÅ jeg faktisk gjøre noe, men skal jeg svinge til høyre eller venstre?? Mot møtende biler eller ut i grøfta? Bilen kom jo mot meg og gjorde INGEN tegn til å svinge tilbake, det var heller motsatt – det så faktisk ut til at den forsøkte å treffe meg. Like før det var for seint, svingte jeg bilen min ut mot grøfta i et håp om å unngå idioten. JEG TROR jeg unngikk døden med få cm på den manøveren… Jeg tror jeg skal være glad for at det akkurat der IKKE var autovern, jeg var godt ute på veiskuldra, kan man si.

Jeg kjørte videre noen minutter, men ble faktisk så skjelven at jeg fant ut at jeg bare måtte stoppe ei stund og samle meg. Det var mange tanker som gikk gjennom hjernen min da, må jeg innrømme. Så nært har jeg aldri vært å dø, tror jeg…

MEN – så til noe litt mer lystig :D. I dag hadde jeg bestemt meg for å legge inn bud på huset da. Jeg tror jeg var mer nervøs enn jeg noen gang har vært (verken tannlegetimer eller eksamener har gjort meg mer nervøs), men jeg fikk nå sendt budet til megler, og budet skulle stå til kl 13 i dag. Herregud for noen timer det var å vente på tilbakemelding fra megleren. Bare et minutt etter kl 13 ringte telefonen. Ingen andre bud hadde kommmet inn, men selger ville ikke selge til den prisen jeg hadde budt. Megler foreslo at vi møttes på midten – at jeg hevet budet mitt mens selger aksepterte noe lavere pris – og det gikk i boks, det :D.

Herregud – er det så enkelt å kjøpe hus liksom??? Hahahhahaha… Jeg hører jo om budrunder det lukter svidd av, og folk få sjelden det første huset de byr på liksom – men her kom altså jeg og byr på mitt første hus noen sinne, og får det så lett???? Det er vel kanskje sånn med slike «nisjeprodukter» som et gammelt småbruk langt til skogs i Løten *ler*.

Men herregud – nå er jeg faktisk huseier for første gang i mitt liv :D. Jeg tror Willy og jeg får det helt strålende der i skogen, jeg :D. Verste støykilden er antakelig fuglekvitter :D.

Tror jeg får feire med litt rødvin i kveld :).

 

 

 

Reklamer

Spor med «utfordringer» :).

I dag tok Willy og jeg turen opp på Romeriksåsen for å gå gjennom de to konkurransesporene jeg har ansvaret for til stevnet vårt seinere i høst. Jeg har jo gått dem noen ganger, så jeg vet jo sånn ca hvor de går liksom, men i år tenkte jeg å sjekke opp i god tid sånn at det var mulig å endre sporene dersom stormen i vinter hadde ødelagt deler av skogen.

Planen var at jeg skulle gå gjennom B-sporet først og samtidig gjøre det til et spor Willy kunne få gå etterpå, så jeg tok med meg sporpinner og trasket ut uten Willy. Sporet så heldigvis greit ut – bare ett vindfall i nærheten av sporet, og det var jo uproblematisk. Jeg gikk og talte skritt denne gangen, og gikk 200 skritt mellom hver pinne. Det passet akkurat perfekt faktisk, og sluttpinnen havnet akkurat der jeg hadde tenkt :D.

Etter at jeg la dette sporet kjørte vi opp til det andre sporet mitt. Da fikk Willy være med rundt sånn at han var godt luftet til han skulle få gå sitt spor. Det er LITT tyngre å gå tur i sånn kupert terreng som det er på åsen, men duverden så deilig det egentlig er. Man kjenner formelig musklene jobbe og blodpumpa slå :).

Så var det tilbake til Willysporet da. Det var nok et godt og vel 1500 m langt spor – og tatt i betraktning at han ikke har gått ett eneste spor siden Sølen, så kan jeg vel ikke skryte på ham god sporkondis heller *ler*.

Oppsøket var vel litt rotete, som vanlig. Han løp fint ut og hadde nok sporet i nesa pga motvind, men det var mye vegetasjon på veien ut, og han måtte sjekke både framover og bakover litt før han fikk bestemt seg for å gå videre riktig vei (det var vel jeg som styrte den veien, er jeg redd).

Vel – han kom seg nå avgårde, men han hadde ikke helt den dampen han har brukt å ha. Han tok seg ganske god tid denne gangen, Willy, og jeg lurte litt på om han var sliten etter turen rundt det andre sporet? Han gikk jo framover og jobbet på heldigvis, og pinne fant vi også… Det var fryktelig kupert og kulete der vi gikk, og med høy lyng og annen vegetasjon, fikk han bruk for nesa si ja :). Han var veldig bra på å ta seg inn dersom han var litt ute på vidvanke, tok vinkler fint, og neste pinne gikk også bra.

Brått – mens jeg går bak i lina – ser jeg en hoggorm som ligger akkurat der jeg har tenkt å sette beina mine. Den lå der klar for hugg – og Willy gikk der rett før meg…. Jeg TROR ikke den beit eller noe altså, jeg så ingen reaksjon på Willy iallefall, men æsj, vi liker ikke slike i sporet vårt!

Willy fortsatte bare ufortrødent videre han, han kom seg over et vått område med bekk og myr og greier også, før det bars oppover et lite stykke. Litt før toppen hadde jeg lagt inn en vinkel, og den tok Willy helt ok, gikk ca 20-30 m videre, får motvind, og så er det bråstopp!!! SAU I SPORET !!! Skitt….

Den som har sett Willy sammen med sau skjønner at HER var det trøbbel i tårnet! Willy synes jo sau er VELDIG kult, han, så kult at han går helt i fistel. Nå da han stod i sporet sitt og så disse sauene (6-7 stk) begynte han bare å gaule og bjeffe, han hoppet opp og fram, stod på to bein, rygget bakover og tok rennafart for å komme seg bort til sauene – han var komplett idiot! Jeg stod der bare og håpet på at sporselen ikke skulle ryke….

Så begynte jeg å tenke da… Hva gjør jeg? Skal jeg bare avbryte hele sporet og gå tilbake? Som sporlegger synes man jo det er mye bortkasta jobb å bare bryte et spor som man har brukt en halvtime på å legge, sant? Jeg bestemte meg derfor for å se OM jeg faktisk kunne greie å få Willy forbi disse sauene og videre i sporet… Jeg hadde vel ikke de største forhåpningene, må jeg innrømme.

Da vi begynte å bevege oss litt nærmere sauene, begynte de å bevege på seg selv – og brått var de på tur ut i sporet til Willy, hvorpå de fulgte dette en 20 m før de heldigvis brøyt av og gikk i motsatt retning av hva sporet gikk. Yeyyyyy… Da kunne det jo være håp om å få Willy videre. Jaddda, han ville selvsagt videre, han *ler*. Fyttegrisen som han dro på for å gå «sporet» videre *ler*. Da vi kom dit sauene tok av og gikk vekk fra sporet stoppet jeg opp og lot Willy få en tenkepause. HAN var jo sikker på hvor han ville, jeg var ganske sikker på at jeg ikke ville det samme som ham….

Etter et et minutt – som kjentes som fem, minst – forsøkte jeg å få ham til å spore i mitt spor i stedet, og under over alle undre: Willy tok opp sporet han, og gikk klokkereint videre!!! Det var nesten sånn ute av syne, ute av sinn – for etter dette sporet han som en gud med et fantastisk trykk både ned i bakken og framover.

Han er litt rar, denne hunden, for de fleste hunder vil jo antakelig gå mer og mer sanset og behersket jo lenger ut i sporet man kommer, men ikke denne karen nei. Han dro faktisk bare på mer og mer jo lenger ut i sporet vi kom, han, og merkverdig nok fikk han med seg pinnene også!!!

Inkludert rotete oppsøk, en dårlig start og sauehendelser, brukte vi 35 minutter på dette sporet – med alle pinnene med tilbake (ok – JEG plukka den ene som lå akkurat der vi gikk oss på sauene).

Jeg tror jeg er veldig godt fornøyd med sporhunden min, jeg :D.

 

Sølen dag 2 og 3.

Dagene har alltid alt for fort når man er på Sølen, og denne gangen er intet unntak. Nå er vi faktisk halvveis, og jeg føler at vi egentlig nettopp har kommet! Tida går fort i godt selskap.

I går startet vi i skogen, og Willy fikk et spesialtrappespor som Erica la til oss (og jeg tror ikke jeg skal si hvorfor vi kalte det spesial…). Willy gikk vel ikke sitt livs beste spor, kan man si, han hadde litt annet på programmet også han, for det var visst andre interessante ting i det sporet enn bare spor… Ok, han gikk veldig bra også, tidvis, men jeg til han skal gå slik hele sporet og ikke føle behov for å sjekke luktflekker her og der. Det sier meg nemlig at motivasjonen for sporet ikke er høy nok.

Dermed ble vi enige om å trigge ham litt ekstra med slepespor. Akkurat nå husker jeg ikke om vi gikk det i går eller om det stod på programmet i dag… Usj for en slett hukommelse.

Etter lunch kjørte vi lp og vi fortsatte å jobbe med fremadsending og da transportetappen fra gruppa. Willy har jo en tendens til å stoppe x antall meter etter gruppa, og da kommer han gjerne tilbake til meg også. Sånt kan vi jo ikke ha noe av.

Jeg ga ham synspåvirkning på endepunktet og jobbet for at han ikke skulle ha stopp på veien dit. Det ble stadig bedre, og på siste sending løp han helt ut uten stopp!!!

Den andre økta ville jeg ha instruktøren til å se på tungrapporten. Jeg skulle først demonstrere hvordan han gjøre og hva som var problemer… Ehhh – og hva var problemet? Willy gjennomførte selvsagt den beste apporteringen han noen gang har gjort, med full fart ut, fint opptak og gallopp helt inn! Jada, typisk *ler*. Vi fikk fram andre takter etterpå da, så vi fikk jobbet litt med øvelsen likevel :-).

I dag tilbragte vi hele dagen i skogen og fikk lagt inn ei økt med feltsøk også.

Vi startet med et kort slepespor i dag, der Willy fikk se sporlegger gå ut. Dette vet jeg jo trigger Willy veldig, og ja, hva skal man si? Da Willersen fikk gå sporet var det full konsentrasjon og ikke noe tull der i gården, nei. Veldig bra respons på påvirkningen :-). Han fikk også et vinkelspor med pinner og da selvsagt mange vinkler i, som Karin la for oss. Han fikk også her synspåvirkning før han ble satt i bilen – og satt der i nesten 2,5 time tror jeg.

Vinklene i sporet var merket sånn at vi hadde full kontroll på hvor det skjedde noe. Vi fant ikke pinnene i sporet, men du verden som han jobbet! Full konsentrasjon og arbeidsinnsats hele sporet gjennom. Han trengte jo forresten ikke pinner i sporet Han som fikk markert på nesten alle merkebandene som hang i Vinklene *ler*. Han har en greie med merkebånd, denne hunden altså :-).

Siden pinnene ble igjen i skogen å dag, så fokuserer vi mer på dem i morgen igjen :-). Man får balansere fokuset litt.

På feltet kjørte vi full påvirkning med figurant ute som han fikk se. Jeg vet ikke om det fungerte sånn hundre prosent, men han søkte og fant, han, selv den ekle plastdingsen greide han til slutt å få inn. Da var jeg riktig fornøyd. Nå kjørte jeg uten belønning mellom gjenstandene, men jeg tror jeg må belønne mer uforutsigbart framover. Kanskje øker det intensiteten, skjønt jeg skal ikke klage – Willy jobber fint, han.

Han fikk en siste påvirkning, og jeg sendte han en gang ut etter det, både for å få belønnet skikkelig men også litt mor å se om han greide å holde seg fra å pisse i feltet. Det hadde vært et par tisper som hadde tisset, og sånt er jo fristende for en mann må vite :-). Willy holdt seg dog i skinnet og fokuserte på oppgaven sin, han :-).

I kveld hadde vi forresten feltsøkkonkurranse mellom instruktørene og en representant for hvert CV lagene. Man kan vel si det ble litt rått parti.

Willy fikk representere gruppa vår, og greide å apportere et rått egg etter litt om og men. For neida, man kunne jo ikke ha normale gjenstander der ute. Her var det alt fra brusflasker m vann til ei bitepølse med en stol festet i enden. Willy var rundt og spanet på flere ting, men fant vel knapt nok noe som i hans hode egnet seg som apporter *ler*.

Dette var dog fantastisk moro og stor underholdning for både deltakere og publikum :-).

Sølen, dag 1

Etter en snartur innom Løten for å hekte på campingvogna som Lisbeth var så snill å låne bort, ankom vi Sølen i et noe tvilsomt sommervær. Det bøttet ikke ned, men det var ikke langt unna. Willy var ellevill da han så vogna og holdt på å klatre inn for jeg fikk åpnet dørene!

Vel plassert med bil og campingvogn var det klart for registrering, infomøte og middag – den vanlige drillen når man kommer til Sølen :-). Da jeg utpå kvelden tuslet tilbake til vogna, slo det meg at ups, her kan det kanskje bli litt vått etterhvert… Gult gress midt på sommeren kan jo være et litt dårlig tegn. Vel, mine mistanker slo til, de, for da vi kom inn fra skogen etter dagens trening, stod vogna i 10 cm vann og jeg hadde fått mitt helt private svømmebasseng! Yeyyy liksom. Heldigvis finnes det snille, sterke menn! Tusen takk for hjelpen med å flytte vogna til et litt tørrere sted, Rune :-).

Vel, dagen i dag har ellers vært stående (og da tenker jeg ikke på alt som strålte ned fra himmelen…). Vi er ei fint sammensatt gruppe som jeg tror det blir supert å tilbringe uka sammen med! Instruktør er Nina Kroken, og vi har mange ulike raser på gruppa. Det er Sandra med shibaene sine, Marianne med kooiker, Erica med boxer, Linda med schafer, Karin med rottweiler også jeg da, med Willersen, alle med ulike utfordringer :-).

Vi startet i skogen med å legge et spor som kunne vise hvor vi lå i løypa og hva vi skulle ta tak i. Willy fikk et ikke alt for langt spor, men med et par spisse vinkler og tre pinner + slutten. Willy løste oppgaven utmerket, litt surr i oppsøket da han ikke gikk langt nok ut, men valgte rett vei da han kom helt ut. Plukket pinner gjorde også, og syntes det var stor stas med ball som belønning. Fin innsats og bra driv :-).

Hans utfordring er vel helst meg… Jeg blir litt hodeløs når han mister sporet litt, så det er vel helst Jeg som må trenes og ikke han? *ler*.

I morgen skal han få bryne seg på et trappespor i første omgang, der han får jobbe med vinkler :-).

På lp-banen jobbet vi i dag med fremadsending. Det er jo smart å benytte anledningen når man har figuranter lett tilgjengelig. Jeg har jo hatt problemer med at han stopper opp 10-15 m etter gruppa, så vi tok litt tak i den biten. Jeg satte ham igjen i gruppa og gikk foran til slutten av banen og ga ham en påvirkning der ute. Deretter øvde vi på transportetappen fra gruppa. Jeg synes det fungerte ganske så bra, så vi fortsetter med dette også i morgen. Det er nok bare litt mengdetrening som skal til her for å bryte uvanen han har fått lagt seg til ;-).

Alt i alt er jeg riktig godt fornøyd både med hund, instruktør og deltakere. Gleder meg til fortsettelsen!

Feltsøk, asfaltspor og brukslp på programmet :-)

Full av treningsinspirasjon hadde jeg lagt høye ambisjoner for kveldens trening. Først et fullt felt, deretter tre korte asfaltspor – for så å avslutte med litt lp.

image

Mens Willy satt igjen i bilen, tråkket Babs og jeg over feltet fra gårsdagens brukskonkurranse. Vi tråkket et fullt felt og la ut 5 gjenstander. I det siste har jo Willy fått påvirkning ute i feltet for å øke motivasjonen slik at han ikke skulle stoppe opp og pisse, men nå tenkte jeg at jeg måtte teste litt uten påvirkning også. Planen var i tillegg å belønne etter tredje og etter siste gjenstand.

Nå vil det jo alltid være litt ekstra hjelp når fører vet hvor gjenstandene ligger, men altså – guttungen henta inn alle gjenstandene på under tre minutter, han :-). Han søkte så systematisk og bra, dekket feltet på en utmerket måte og hadde fint tempo. At gjenstandene ble avlevert litt rufsete, får så være…

Jeg så ingen grunn til å terpe mer her, avleveringer får vi trene på en annen gang.

Deretter la jeg ut tre korte asfaltspor bare for å se om han skjønte noe av det :-). Det var visst litt vanskelig ja *ler*. Joda, han gikk tidvis spor, tidvis dro han på noe inn i hampen også, men konsentrasjonen var vel som på ei vårkåt flue, for det var liksom 5m spor, så vaket han rundt uten mål og mening før han tok sporet igjen og gikk noen meter, mistet konsentrasjonen og måtte vake litt igjen *ler*. Vi bør nok gjøre dette litt mer tror jeg. Jeg brukte sølvtape på asfalten som «pinne» i sporet, og han fant dem da :-).

Vi avsluttet kvelden med litt lp, og siden alle øvelsene satt litt for bra på første forsøk, så ble økta ganske kort :-P. En fremadsending med fint temposkifte og retning, en hals der guttungen greide å vente med å si noe både før og etter, en innkalling der dyret stoppet på kommando *sjokk*, en kryp der neddekken var fokus, også avslutta vi med å gå over stigen. Da var kjerringa fornøyd, spesielt siden regnet kom akkurat da også ;-).

Det gjenstår å se hvor lenge denne iveren holder seg, da… 😉

image

Alt skal skje i slutten av mai!

Ja, til tross for at mai har haugevis med fridager, så er det nettopp DA alt skal skje. Jeg kjenner jeg er litt sliten etter de siste ukene, jeg, men samtidig er man jo også full av opplevelser og gode «minner» (ja, jeg setter «minner» i parentes, siden det kanskje ikke er alle hendelser som er slike som brenner seg fast i hjernebarken *ler*).

Vi tok først en hastetur litt på slump nedover til det blide Sørland for å delta på NKKs utstilling i Lillesand. Jeg bare pakket bilen uten å ha tenkt stort over hvor jeg skulle overnatte engang, men man hadde jo luftmadrass i bilen, dyne og pute – og da kan man jo sove hvorsomhelst :). Vel framme på utstillingsplassen fikk jeg satt opp utstillingsteltet og fant en grei plass å parkere bilen – så da var det jo greit nok å bare sove i bilen der og da :). Billig og primitivt, men helt ok for en sånn snartur *ler*.

Vi var dessverre ikke mange briarder som skulle stille for dommer Kenneth Edh, og Willy fulgte opp med nok en gang å være den evige toer – han ble 2. beste hannhund med CACIB etter Anja Sønstebys amerikaimporterte junior Gold Fire of the Coastline som fikk cert og BIM. Bir ble den vakre junioren til Martha Hamre – Top Wesselton’s Born to Impress – og hun levde opp til navnet sitt, kan man si :). En usedvanlig vakker junior som nok kommer til å herje med konkurrentene i ringen i årene framover :).

Top Wesselton's Born to Impress - CERT og BIR på NKKs utstilling i Lillesand.

Top Wesselton’s Born to Impress – CERT og BIR på NKKs utstilling i Lillesand.

Forøvrig må jeg takke Martha for at hun påpekte det jeg selv egentlig har sett, men ikke helt tatt inn over meg: Willy virket veldig framtung nå. Jeg har jo sett at han har vært litt «rar» og klumpete og ikke vært helt en sånn briard jeg liker å se. Jeg har dog ikke helt turt å gjøre noe med det, men nå fikk jeg i grunnen et spark i ræva og jeg kjøpte meg faktisk trimmekniv!!! Herregud… Jeg som er livredd for å sette ei saks i pelsen på dyret liksom… Men ok – noe måtte jeg gjøre, for han har jo heller ikke gjort det helt topp på utstillingene i det siste (ok – jeg vet – jeg er bortskjemt med gode resultater, da samler man ikke på 2. plasser, sant??? Hahahaha). Da jeg kom hjem gikk jeg derfor løs på hals og front på ham, og tynnet veldig der. Jeg var litt feig da, for jeg turte ikke helt å gi ham samme behandling på «dommersiden», jeg måtte liksom se hvordan han ble på den andre siden først.

Vel hjemme fra Lillesand, var det bare å forberede pinsehelgens maratonløp. Briardklubben har jo alltid sin spesialutstilling i pinsen, og jeg må jo liksom være med på den. I år var det imidlertid litt andre ting som også skulle skje samme helg – som en aldri så liten konfirmasjon i Trøndelag f eks *ler*.

Det er utrolig hva man kan greie å få til med litt planlegging. Genialt nok så gikk konfirmasjonen av stabelen lørdag – og spesialutstillingen var på søndag – så da var det jo bare å bestille flybilletter til Trøndelag lørdag morgen og retur på kvelden (noe jeg utrolig nok hadde fått gjort allerede i februar så jeg fikk superbillige billetter da). Jeg er jo så heldig at jeg har veldig trivelige husverter, så de passet hundene mine mens jeg var på tokt i Trøndelag.

Det ble en veldig fin konfirmasjon forøvrig – jeg var med i kirken og fikk se alle de flotte konfirmantene, før vi dro hjem der det var utsøkt middag og dessert på programmet. Som vanlig var det veldig trivelig å treffe familien igjen – og ikke minst få se Nina som en strålende konfirmant i sin nye bunad :).

Nina kofirmant

Nina kofirmant

Tusen takk for at jeg fikk delta på denne store dagen, Nina :).

Tilbake fra Trøndelag var det bare å pakke for to dager på Norsjø Ferieland i Telemark og Briardspesialen 2012. Vi reiste ned tidlig tidlig på søndag morgen, og var framme i god tid før utstillingen skulle starte. Som alltid var det trivelig å treffe likesinnede briardentusiaster, men det var litt trist at det ikke var flere som deltok…

Dommer for året var Knut Andersen fra Norge. Han dømte også briardspesialen i 2001 der han med stor begeistring satte opp Hekki (INT N DK UCH NV02 Mont Colline’s Hercule Poirot) til Anne Laura som BIR, mens min Lotta ble BIM. Han har egentlig aldri glemt Hekki, og også nå måtte han nevne Hekki som en av de virkelig store hundene han har dømt :). Han åpnet også utstillinge med å si at han var svært beæret over å få dømme vår briardspesial igjen, og at han har fulgt rasen helt siden tidlig på 80-tallet da han dømte valpeshowet på briardspesialen vår.

Resultatene kan jo finnes på briardklubbens resultatsider, så jeg nøyer meg med å gjengi at Willersen ble 2. beste hannhund – etter sin pappa – nok en gang :). Da jeg så på bildene etter utstillingen, så skjønte jeg at jeg nok kan ta i LITT mer på pelsskrellefronten – han så fortsatt litt uproporsjonert og lang ut, og tung i fronten – med et digert hode på toppen *ler*.

Willersen - 2. bhk på briardspesialen (foto: Anne Laura Rasch Haugen)

Willersen – 2. bhk på briardspesialen (foto: Anne Laura Rasch Haugen)

Neida, han ser ikke ille ut på dette bildet, men hodet ER litt digert og pelsen kunne nok henge bedre om den hadde enda mindre underull :).

Den siste ukens hendelser er det neppe noen som kunne tenke seg at unge Guldseth hadde blitt med på. Noen har sikkert fått med seg at Justin Bieber var i Oslo??? Vel – jeg var der da Justin Bieber knuste ungpikehjertene :D.

Tirsdag kveld fikk jeg nemlig en telefon fra den nyrike konfirmanten i Trøndelag. Hun og hennes venninne Kristine hadde sååå lyst til å komme nedover for å høre Justin Bieber, men det fikk de kun lov til om jeg hadde mulighet til å ta meg av dem når de kom. Hmmmmm… ok – hvordan skulle vi fikse dette da? Jeg skulle jo på jobb og greier, jeg… Men vi kom fram til at jeg kunne jobbe litt hjemmefra på morgenen, deretter hente jentene på Gardermoen, kjøre dem inn til byen og følge dem på t-banen inn til sentrum (nei, jeg hadde ingen planer om å kjøre helt inn til sentrum, så jeg parkerte på jobben), deretter ta t-banen opp til jobb igjen – jobbe ut dagen og litt til, før jeg dro ned til byen for å hente jentene igjen. God plan :). Jeg hadde til og med planlagt at jeg skulle ha med hundene sånn at de kunne bli med en snartur ned til byen og opp igjen når jeg skulle hente jentene.

Første del av planen gikk strålende. Jeg fikk plukket dem opp på Gardermoen, og vi kjørte inn til jobben min, parkerte og dro ned til byen. Der var det allerede temmelig fullt av andre jevnaldrende, hylende jenter *ler*. Jeg ga Nina og Kristine mine formaninger om å passe på vesker og lommer sånn at ingen lommetyver fikk med seg ting de ikke skulle ha, formante dem om å ringe meg straks om det var noe etc etc. Deretter tok jeg t-banen tilbake til jobb. Litt utpå dagen kommer det tekstmelding fra Marit, mamma’n til Nina. Konserten som egentlig skulle starte i 4-tiden var utsatt til kl 9 på kvelden… Å kjære vene… Hva med returbillettene de hadde til flyet som gikk kvart på 10 på kvelden??? De ville jo ikke rekke konsert OG fly da? Marit og jeg ble da enige om å booke om billettene til jentene til dagen etter, og så kunne de sove over hos meg.

Siden kvelden kom til å bli mye lenger enn det jeg hadde tenkt i utgangspunktet, fikk jeg bare sitte ei stund lenger på jobb, og så fant jeg ut at jeg kunne jo like gjerne ta med hundene og GÅ ned til sentrum fra jobben på Brynseng. God plan, det :).Ikke at jeg ante hvor jeg kunne gå, men min kollega Live mente det gikk fint å gå nedover langs elva som renner forbi Vegdirektoratet, så da gjorde jeg det. Og det var jo en fantastisk fin tur ned langs elva, på fine turstier gjennom skogen, over bruer og oppbygde platåer. Vi endte opp i en park – og derfra ANTE jeg ikke hvor vi skulle gå *ler*. Plutselig var vi i Kværnerbyen, og derfra så jeg heldigvis noen skilt som viste vei ned til sentrum. Hundene storkoste seg, fikk snuse og oppleve friluftslivet i en by :D. Jeg tror jammen hundene kunne egnet seg bra som byhunder, jeg :). De oppførte seg eksemplarisk både når vi møtte joggere, syklister, folk med barnevogner og folk med hunder. Ikke det at jeg ikke forventet at de skulle oppføre seg bra, men man vet jo liksom aldri *ler*.

Vel nede i byen fikk vi virkelig oppleve hvordan det er når Justin Bieber er i byen *ler*. Er det noen som vet hvor høyt fjortiser kan hyle???? JEG VET… Herregud for tilstander. Jeg tok med meg hundene og gikk opp langs Karl Johan, og det var fullt av folk over alt faktisk, og ikke bare fjortisjenter. Vi satte oss på en benk på Karl Johan og bare betraktet livet, vi. Willy hoppet opp på benken og la seg i fanget mitt etter ei stund, og vi ble gjenstand for mange «naaaaaw’er» og «åååååååååå’er» og «åååååå så søøøøte» *ler*. Det var en del som også måtte ta bilder av oss :D.

Når tiden for konserten begynte å nærme seg, tuslet vi ned til området mellom Oslo S og Operaen, og jeg plantet ræva på en betonggris som stod plassert på en bitteliten gress-slette, og der ble vi sittende i strømmen av ungdommer og fjortiser og deres foreldre, for ja, det var mange foreldre til stede også faktisk.

Etter masse styr og hyl, hørte jeg etterhvert: «Baby baby baby ohhhhhhh, baby baby baby ohhhhh» – og da steg hylefaktoren til uante høyder *ler*.

Vel – konserten gikk sin gang, og kort tid etter at den var over, ringte Nina og fortalte hvor de var, så da var det bare å gå dit, plukke dem opp og ta t-banen opp til jobben igjen – og så kjøre hjem :). En begivenhetsrik kveld for både jentene, hundene og meg :D. Morgenen etter fikk jeg loset to fornøyde jenter på flyet hjem til Trøndelag igjen :).

Etter denne begivenheten var det bare å komme seg ned på landjorda igjen og forberede neste utstilling som var denne helgen, nemlig NKKs utstilling i Drammen.

Som tidligere nevnt, begynte jeg jo med litt ekstrempelsstell på Willersen, og jeg fortsatte nå faktisk. Jeg tok ut mengder av underull fra både hals og hode på guttungen – og en del også fra bakparten hans (ja, han har vært svært brei over ræva). Under all underulla vokste det fram en briard, en ganske linjelekker briard faktisk, og jammen meg tror jeg ikke det gjorde utslaget på utstillingen også, for Willersen gikk hen og ble BIR m CACIB, han :D. Fine guttebassen til mamsen sin *ler*. Og det var ikke det at han ikke hadde konkurranse heller, for både pappa Boss, halvsøster Mysti og vakre Connor til Beate var der – og guttungen slo alle sammen, han :). Weeeee!!!

 

 

 

 

Dilemmaer i livet…

Neida, jeg har ikke de store utfordringene i livet mitt, jeg, men de få jeg har akkurat nå gnager meg faktisk veldig. Det har verken med jobb eller helse å gjøre – faktisk gjelder det ikke meg i det heletatt, sånn egentlig, men selvfølgelig hundene.

Man har jo bare begrenset tid i løpet av et døgn. I løpet av dette døgnet skal man altså få tid til både å sove, jobbe – og å ta seg av hundene (samt en del andre mer eller mindre helt uinteressante ting som husvask, klesvask, oppvask og annet huslig stæsj…. høyst nedprioritert, må jeg innrømme). Og det er dette med hundene som stadig gnager meg da. De er jo hjemme alene mens jeg er på jobb, og bare det å forlate dem alene for mange timer om gangen er jo nok til å gi meg dårlig samvittighet. Nettopp pga at de er hjemme alene hver dag, så føler jeg jo at de må få nyte godt av den tida jeg faktisk ER hjemme da, så jeg må jo aktivisere dem enten ved tur eller trening. Og det er her det første store dilemmaet dukker opp.

Babs begynner jo å bli en gammel dame, men hun har tydeligvis ikke helt skjønt dette med å bli gammel, for hun vil svært gjerne være med på alt som skjer fortsatt, hun, enten det er tur eller hundetrening. Problemet er jo at hun er sprek for alderen, men ikke sprek nok til å være med på sykkelturer eller joggeturer i Willytempo. Dette tilsier jo at om jeg skal jogge med Willy (noe jeg burde gjort for å få bedre kondisjon selv), så må hun bli igjen hjemme – og da enten ikke få noen tur i det heletatt den kvelden, eller jeg må ta meg sammen og ta henne med på tur før eller etter at jeg har vært ute med Willy – og det har jeg sjelden overskudd til, for selv om jeg tilsynelatende ER rimelig frisk og rask til tross for min MS, så ER jeg faktisk ikke helt frisk heller. Og det er her det andre dilemmaet dukker opp – for etter en hel dag på jobb, så synes jeg jo det gjør uhyrlig vondt i hjertet å skulle forlate Babs hjemme – IGJEN – mens jeg er ute med Willy. Bedre blir det jo ikke av at hun gjerne da står i vinduet og kikker etter oss når vi drar…Alt hadde jo vært mye enklere om hun faktisk var gammel og stiv og støl og ikke særlig lysten på turer, men sånn er det jo ikke.

Når vi skal på hundetrening, så er det jo også Willy som har hovedfokus, og Babs er stort sett bare med i bilen og får noen småturer ut for å hilse på og være sosial. Jeg ser jo at det ikke er tilstrekkelig for henne, og hun blir jo helt ellevill (til henne å være, selvsagt *ler*) når hun endelig en gang i blant får vise litt kunster og «trene» (på hennes premisser). Men JEG mangler ofte overskudd til å trene to hunder på en kveld, og når det er på det viset, blir jo Willy prioritert framfor Babs – igjen. Og har jeg dårlig samvittighet? Jepp….

De eneste gangen jeg faktisk IKKE har dårlig samvittighet, er jo når jeg har med begge to på lange, deilige turer i skogen, der vi kan lange ut i et tempo som fint passer for Babs også (ja, hun holder koken fint når jeg går i hurtig tempo). Derfor ender det også ofte opp med at det er slike turer som blir prioritert framfor f eks trening av spor, felt og lp med Willy slik vi kanskje BURDE gjort om vi skal bli startklar noen gang på denne siden av årsskiftet – og det gir meg jo også litt dårlige «samvittighet» – om enn på en litt annen måte *ler*.

Jeg kjenner jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet….