Døgnet alt hendte.

Jammen meg kan et stille og rolig liv uten de store begivenheter brått snu på kort tid. Det siste døgnet har det vel i grunnen skjedd litt mer enn jeg strengt tatt greier å fordøye, tror jeg :D.

Det hele startet med at jeg var innom en eiendomsmegler på Hamar for å hente nøkler til et hus jeg har kikket på. Eller – det hele startet vel egentlig for ei og ei halv uke siden. Jeg har jo lenge drømt om eget hus med hage og gjerne litt større uteområder der det er fint å ha hund, men jeg har liksom ikke tenkt at det har vært mulig med bare en inntekt. Nå når jeg var ferdig med studielån og strengt tatt ikke hadde andre forpliktelser, så satt jeg og regnet litt på det og fant ut at søren heller? Jeg har da vel mulighet til å kjøpe meg noe eget bare det ikke er alt for dyrt ? Og hvor finner man slike eiendommer da, som er passe for meg, men ikke alt for dyre? Jo – på Løten, selvsagt. Der finnes det mange sånne småbruk langt til skogs (nei, jeg vil jo helst ikke ha naboer tett innpå heller, jeg) – og det var ett av disse som lyste mot meg da jeg litt tilfeldig tittet rundt på finn.no.

Jeg kikket jo på flere bruk og litt ulike hus også, men jeg endte stadig opp med å kikke på annonsen for dette huset som lå ensomt til inne ved Rokosjøen. Og for en gangs skyld lot jeg det ikke være med å bare kikke på annonser. Nei, jeg bestemt meg faktisk for at NÅ skal jeg gjøre noe med drømmen. Dermed så jeg meg ut dette bruket, pluss et renoveringsobjekt som lå i Stange, og dro opp til Lisbeth på Løten, som mer enn gjerne ble med på en liten rekognoseringsrunde for å snoke på disse brukene.

Vi dro først til renoveringsobjektet, men noen hunder meter før vi kom fram dit bestemte jeg meg brått for at nei – dette gidder jeg ikke å se på engang. Det var langt å kjøre på en smal og dårlig gårdsvei med mange hus og bruk på rekke og rad innover. Jeg så for meg mye kaos på vinterstid inn dit, så jeg bare droppa hele greia uten å ha kikket noe på det. Deretter satte vi kursen mot Rokosjøen da, og dette bruket i Grønsvea :).

Med det samme vi kom dit, følte jeg meg hjemme. DETTE var et sted jeg kunne bli gammel, tenkte jeg, og det bare ved å gå på eiendommen og kikke inn vinduene i huset (vi snoket jo bare, så vi hadde jo ikke nøkkel og adgang til huset). Her var liksom alt jeg ønsket meg! Stall til hester (ikke at jeg skal ha hest, men jeg har muligheten, sant??), det var et eget stort, inngjerdet beite (ypperlig for lufting av hund), det var garasjer for biler og til og med garasje til campingvogna mi (som jeg jo også kjøpte på finn.no tidligere i sommer – på ren impuls :D). Jepp – DETTE var fristende, kjente jeg :).

Vel hjemme igjen, satte jeg meg og søkte litt mer rundt på mulige boliger, kikket på prospekter og vurderte ulike steder, men endte fortsatt opp med dette bruket i Grønsvea. Jeg greide ikke helt å glemme det…. og for å gjøre en kjedelig historie kort, så hadde jeg brått snakket med både pappa og banken om finansiering – og det gikk jo kjapt i boks. Dermed var det bare å ta kontakt med megler og høre om det var noen interesserte på bruket. Jeg hadde et visst håp om at det ikke var spesielt mange, siden annonsen hadde stått ei god stund, men man vet jo aldri liksom, og ett bud kan jo utløse flere bud liksom. Megler kunne fortelle at det var tre interesserte, men de hadde ikke lagt inn bud ennå. Neivel – det var jo lovende :). Jeg ba om å få komme på visning, og fikk beskjed om at det bare var å hente nøkkel og ta en titt på egen hånd :). Perfekt!

Det var da denne titten jeg skulle ta i går da :). Lisbeth var nok en gang snill og stilte opp som anstand og «fagmann» *ler*, og jeg synes vi fikk tatt en riktig bra gjennomgang av huset, jeg :). Ikke så vi graverende ting å sette fingeren på heller(bortsett fra at kjøkkenet hadde en fryktelig dårlig løsning). Ellers så alt veldig kurant ut, ingen forferdelige farger som var brukt heller, så det var liksom ingen umiddelbare behov for å gjøre noe før man flyttet inn engang. Vi brukte god tid, vi gikk rundt hele eiendommen også, snoket overalt, hadde med lykt og var nede i kjelleren også, og jeg ble bare mer og mer forelsket i eiendommen her :). Joda, midt i skauen uten utsikt, men veldig tiltalende for meg :). Kanskje dette var stedet jeg kunne få min blå hage??? :D. Tusen takk for selskap og bistand, Lisbeth :).

Jeg bestemt meg selvsagt for at jeg skulle legge inn bud på dette, så fikk det briste eller bære.

Så kommer jeg til den opplevelsen jeg gjerne skulle vært foruten…. På vei hjem fra Løten, på E6 gjennom Stange (før man kommer til 4-felten) ligger jeg i fin flyt i mørket. Det er en del trafikk i mot, uten at jeg tenker så mye på det. Plutselig ser jeg to lykter som kommer mot meg – i MIN kjørebane. Herregud, tenker jeg, driver han og kjører forbi NÅ??? Ser han ikke at det kommer bil i mot? Jaja, han svinger vel snart inn, tenkte jeg vel sånn vagt… men nei – han GJORDE ikke det, faktisk. Bilen kom bare nærmere og nærmere, den, og gjorde ingen tegn på verken å stoppe eller svinge inn i sitt eget kjørefelt. Det verste er at jeg overhodet ikke reagerte eller tenkte på hva jeg skulle gjøre – han bare kom og kom i mot og jeg kjørte i mitt tempo uten engang å tenke på å bremse ned…. Kanskje skal jeg være glad for det i dag… Brått fant jeg ut at her MÅ jeg faktisk gjøre noe, men skal jeg svinge til høyre eller venstre?? Mot møtende biler eller ut i grøfta? Bilen kom jo mot meg og gjorde INGEN tegn til å svinge tilbake, det var heller motsatt – det så faktisk ut til at den forsøkte å treffe meg. Like før det var for seint, svingte jeg bilen min ut mot grøfta i et håp om å unngå idioten. JEG TROR jeg unngikk døden med få cm på den manøveren… Jeg tror jeg skal være glad for at det akkurat der IKKE var autovern, jeg var godt ute på veiskuldra, kan man si.

Jeg kjørte videre noen minutter, men ble faktisk så skjelven at jeg fant ut at jeg bare måtte stoppe ei stund og samle meg. Det var mange tanker som gikk gjennom hjernen min da, må jeg innrømme. Så nært har jeg aldri vært å dø, tror jeg…

MEN – så til noe litt mer lystig :D. I dag hadde jeg bestemt meg for å legge inn bud på huset da. Jeg tror jeg var mer nervøs enn jeg noen gang har vært (verken tannlegetimer eller eksamener har gjort meg mer nervøs), men jeg fikk nå sendt budet til megler, og budet skulle stå til kl 13 i dag. Herregud for noen timer det var å vente på tilbakemelding fra megleren. Bare et minutt etter kl 13 ringte telefonen. Ingen andre bud hadde kommmet inn, men selger ville ikke selge til den prisen jeg hadde budt. Megler foreslo at vi møttes på midten – at jeg hevet budet mitt mens selger aksepterte noe lavere pris – og det gikk i boks, det :D.

Herregud – er det så enkelt å kjøpe hus liksom??? Hahahhahaha… Jeg hører jo om budrunder det lukter svidd av, og folk få sjelden det første huset de byr på liksom – men her kom altså jeg og byr på mitt første hus noen sinne, og får det så lett???? Det er vel kanskje sånn med slike «nisjeprodukter» som et gammelt småbruk langt til skogs i Løten *ler*.

Men herregud – nå er jeg faktisk huseier for første gang i mitt liv :D. Jeg tror Willy og jeg får det helt strålende der i skogen, jeg :D. Verste støykilden er antakelig fuglekvitter :D.

Tror jeg får feire med litt rødvin i kveld :).

 

 

 

Spor med «utfordringer» :).

I dag tok Willy og jeg turen opp på Romeriksåsen for å gå gjennom de to konkurransesporene jeg har ansvaret for til stevnet vårt seinere i høst. Jeg har jo gått dem noen ganger, så jeg vet jo sånn ca hvor de går liksom, men i år tenkte jeg å sjekke opp i god tid sånn at det var mulig å endre sporene dersom stormen i vinter hadde ødelagt deler av skogen.

Planen var at jeg skulle gå gjennom B-sporet først og samtidig gjøre det til et spor Willy kunne få gå etterpå, så jeg tok med meg sporpinner og trasket ut uten Willy. Sporet så heldigvis greit ut – bare ett vindfall i nærheten av sporet, og det var jo uproblematisk. Jeg gikk og talte skritt denne gangen, og gikk 200 skritt mellom hver pinne. Det passet akkurat perfekt faktisk, og sluttpinnen havnet akkurat der jeg hadde tenkt :D.

Etter at jeg la dette sporet kjørte vi opp til det andre sporet mitt. Da fikk Willy være med rundt sånn at han var godt luftet til han skulle få gå sitt spor. Det er LITT tyngre å gå tur i sånn kupert terreng som det er på åsen, men duverden så deilig det egentlig er. Man kjenner formelig musklene jobbe og blodpumpa slå :).

Så var det tilbake til Willysporet da. Det var nok et godt og vel 1500 m langt spor – og tatt i betraktning at han ikke har gått ett eneste spor siden Sølen, så kan jeg vel ikke skryte på ham god sporkondis heller *ler*.

Oppsøket var vel litt rotete, som vanlig. Han løp fint ut og hadde nok sporet i nesa pga motvind, men det var mye vegetasjon på veien ut, og han måtte sjekke både framover og bakover litt før han fikk bestemt seg for å gå videre riktig vei (det var vel jeg som styrte den veien, er jeg redd).

Vel – han kom seg nå avgårde, men han hadde ikke helt den dampen han har brukt å ha. Han tok seg ganske god tid denne gangen, Willy, og jeg lurte litt på om han var sliten etter turen rundt det andre sporet? Han gikk jo framover og jobbet på heldigvis, og pinne fant vi også… Det var fryktelig kupert og kulete der vi gikk, og med høy lyng og annen vegetasjon, fikk han bruk for nesa si ja :). Han var veldig bra på å ta seg inn dersom han var litt ute på vidvanke, tok vinkler fint, og neste pinne gikk også bra.

Brått – mens jeg går bak i lina – ser jeg en hoggorm som ligger akkurat der jeg har tenkt å sette beina mine. Den lå der klar for hugg – og Willy gikk der rett før meg…. Jeg TROR ikke den beit eller noe altså, jeg så ingen reaksjon på Willy iallefall, men æsj, vi liker ikke slike i sporet vårt!

Willy fortsatte bare ufortrødent videre han, han kom seg over et vått område med bekk og myr og greier også, før det bars oppover et lite stykke. Litt før toppen hadde jeg lagt inn en vinkel, og den tok Willy helt ok, gikk ca 20-30 m videre, får motvind, og så er det bråstopp!!! SAU I SPORET !!! Skitt….

Den som har sett Willy sammen med sau skjønner at HER var det trøbbel i tårnet! Willy synes jo sau er VELDIG kult, han, så kult at han går helt i fistel. Nå da han stod i sporet sitt og så disse sauene (6-7 stk) begynte han bare å gaule og bjeffe, han hoppet opp og fram, stod på to bein, rygget bakover og tok rennafart for å komme seg bort til sauene – han var komplett idiot! Jeg stod der bare og håpet på at sporselen ikke skulle ryke….

Så begynte jeg å tenke da… Hva gjør jeg? Skal jeg bare avbryte hele sporet og gå tilbake? Som sporlegger synes man jo det er mye bortkasta jobb å bare bryte et spor som man har brukt en halvtime på å legge, sant? Jeg bestemte meg derfor for å se OM jeg faktisk kunne greie å få Willy forbi disse sauene og videre i sporet… Jeg hadde vel ikke de største forhåpningene, må jeg innrømme.

Da vi begynte å bevege oss litt nærmere sauene, begynte de å bevege på seg selv – og brått var de på tur ut i sporet til Willy, hvorpå de fulgte dette en 20 m før de heldigvis brøyt av og gikk i motsatt retning av hva sporet gikk. Yeyyyyy… Da kunne det jo være håp om å få Willy videre. Jaddda, han ville selvsagt videre, han *ler*. Fyttegrisen som han dro på for å gå «sporet» videre *ler*. Da vi kom dit sauene tok av og gikk vekk fra sporet stoppet jeg opp og lot Willy få en tenkepause. HAN var jo sikker på hvor han ville, jeg var ganske sikker på at jeg ikke ville det samme som ham….

Etter et et minutt – som kjentes som fem, minst – forsøkte jeg å få ham til å spore i mitt spor i stedet, og under over alle undre: Willy tok opp sporet han, og gikk klokkereint videre!!! Det var nesten sånn ute av syne, ute av sinn – for etter dette sporet han som en gud med et fantastisk trykk både ned i bakken og framover.

Han er litt rar, denne hunden, for de fleste hunder vil jo antakelig gå mer og mer sanset og behersket jo lenger ut i sporet man kommer, men ikke denne karen nei. Han dro faktisk bare på mer og mer jo lenger ut i sporet vi kom, han, og merkverdig nok fikk han med seg pinnene også!!!

Inkludert rotete oppsøk, en dårlig start og sauehendelser, brukte vi 35 minutter på dette sporet – med alle pinnene med tilbake (ok – JEG plukka den ene som lå akkurat der vi gikk oss på sauene).

Jeg tror jeg er veldig godt fornøyd med sporhunden min, jeg :D.

 

Sølen dag 2 og 3.

Dagene har alltid alt for fort når man er på Sølen, og denne gangen er intet unntak. Nå er vi faktisk halvveis, og jeg føler at vi egentlig nettopp har kommet! Tida går fort i godt selskap.

I går startet vi i skogen, og Willy fikk et spesialtrappespor som Erica la til oss (og jeg tror ikke jeg skal si hvorfor vi kalte det spesial…). Willy gikk vel ikke sitt livs beste spor, kan man si, han hadde litt annet på programmet også han, for det var visst andre interessante ting i det sporet enn bare spor… Ok, han gikk veldig bra også, tidvis, men jeg til han skal gå slik hele sporet og ikke føle behov for å sjekke luktflekker her og der. Det sier meg nemlig at motivasjonen for sporet ikke er høy nok.

Dermed ble vi enige om å trigge ham litt ekstra med slepespor. Akkurat nå husker jeg ikke om vi gikk det i går eller om det stod på programmet i dag… Usj for en slett hukommelse.

Etter lunch kjørte vi lp og vi fortsatte å jobbe med fremadsending og da transportetappen fra gruppa. Willy har jo en tendens til å stoppe x antall meter etter gruppa, og da kommer han gjerne tilbake til meg også. Sånt kan vi jo ikke ha noe av.

Jeg ga ham synspåvirkning på endepunktet og jobbet for at han ikke skulle ha stopp på veien dit. Det ble stadig bedre, og på siste sending løp han helt ut uten stopp!!!

Den andre økta ville jeg ha instruktøren til å se på tungrapporten. Jeg skulle først demonstrere hvordan han gjøre og hva som var problemer… Ehhh – og hva var problemet? Willy gjennomførte selvsagt den beste apporteringen han noen gang har gjort, med full fart ut, fint opptak og gallopp helt inn! Jada, typisk *ler*. Vi fikk fram andre takter etterpå da, så vi fikk jobbet litt med øvelsen likevel :-).

I dag tilbragte vi hele dagen i skogen og fikk lagt inn ei økt med feltsøk også.

Vi startet med et kort slepespor i dag, der Willy fikk se sporlegger gå ut. Dette vet jeg jo trigger Willy veldig, og ja, hva skal man si? Da Willersen fikk gå sporet var det full konsentrasjon og ikke noe tull der i gården, nei. Veldig bra respons på påvirkningen :-). Han fikk også et vinkelspor med pinner og da selvsagt mange vinkler i, som Karin la for oss. Han fikk også her synspåvirkning før han ble satt i bilen – og satt der i nesten 2,5 time tror jeg.

Vinklene i sporet var merket sånn at vi hadde full kontroll på hvor det skjedde noe. Vi fant ikke pinnene i sporet, men du verden som han jobbet! Full konsentrasjon og arbeidsinnsats hele sporet gjennom. Han trengte jo forresten ikke pinner i sporet Han som fikk markert på nesten alle merkebandene som hang i Vinklene *ler*. Han har en greie med merkebånd, denne hunden altså :-).

Siden pinnene ble igjen i skogen å dag, så fokuserer vi mer på dem i morgen igjen :-). Man får balansere fokuset litt.

På feltet kjørte vi full påvirkning med figurant ute som han fikk se. Jeg vet ikke om det fungerte sånn hundre prosent, men han søkte og fant, han, selv den ekle plastdingsen greide han til slutt å få inn. Da var jeg riktig fornøyd. Nå kjørte jeg uten belønning mellom gjenstandene, men jeg tror jeg må belønne mer uforutsigbart framover. Kanskje øker det intensiteten, skjønt jeg skal ikke klage – Willy jobber fint, han.

Han fikk en siste påvirkning, og jeg sendte han en gang ut etter det, både for å få belønnet skikkelig men også litt mor å se om han greide å holde seg fra å pisse i feltet. Det hadde vært et par tisper som hadde tisset, og sånt er jo fristende for en mann må vite :-). Willy holdt seg dog i skinnet og fokuserte på oppgaven sin, han :-).

I kveld hadde vi forresten feltsøkkonkurranse mellom instruktørene og en representant for hvert CV lagene. Man kan vel si det ble litt rått parti.

Willy fikk representere gruppa vår, og greide å apportere et rått egg etter litt om og men. For neida, man kunne jo ikke ha normale gjenstander der ute. Her var det alt fra brusflasker m vann til ei bitepølse med en stol festet i enden. Willy var rundt og spanet på flere ting, men fant vel knapt nok noe som i hans hode egnet seg som apporter *ler*.

Dette var dog fantastisk moro og stor underholdning for både deltakere og publikum :-).

Sølen, dag 1

Etter en snartur innom Løten for å hekte på campingvogna som Lisbeth var så snill å låne bort, ankom vi Sølen i et noe tvilsomt sommervær. Det bøttet ikke ned, men det var ikke langt unna. Willy var ellevill da han så vogna og holdt på å klatre inn for jeg fikk åpnet dørene!

Vel plassert med bil og campingvogn var det klart for registrering, infomøte og middag – den vanlige drillen når man kommer til Sølen :-). Da jeg utpå kvelden tuslet tilbake til vogna, slo det meg at ups, her kan det kanskje bli litt vått etterhvert… Gult gress midt på sommeren kan jo være et litt dårlig tegn. Vel, mine mistanker slo til, de, for da vi kom inn fra skogen etter dagens trening, stod vogna i 10 cm vann og jeg hadde fått mitt helt private svømmebasseng! Yeyyy liksom. Heldigvis finnes det snille, sterke menn! Tusen takk for hjelpen med å flytte vogna til et litt tørrere sted, Rune :-).

Vel, dagen i dag har ellers vært stående (og da tenker jeg ikke på alt som strålte ned fra himmelen…). Vi er ei fint sammensatt gruppe som jeg tror det blir supert å tilbringe uka sammen med! Instruktør er Nina Kroken, og vi har mange ulike raser på gruppa. Det er Sandra med shibaene sine, Marianne med kooiker, Erica med boxer, Linda med schafer, Karin med rottweiler også jeg da, med Willersen, alle med ulike utfordringer :-).

Vi startet i skogen med å legge et spor som kunne vise hvor vi lå i løypa og hva vi skulle ta tak i. Willy fikk et ikke alt for langt spor, men med et par spisse vinkler og tre pinner + slutten. Willy løste oppgaven utmerket, litt surr i oppsøket da han ikke gikk langt nok ut, men valgte rett vei da han kom helt ut. Plukket pinner gjorde også, og syntes det var stor stas med ball som belønning. Fin innsats og bra driv :-).

Hans utfordring er vel helst meg… Jeg blir litt hodeløs når han mister sporet litt, så det er vel helst Jeg som må trenes og ikke han? *ler*.

I morgen skal han få bryne seg på et trappespor i første omgang, der han får jobbe med vinkler :-).

På lp-banen jobbet vi i dag med fremadsending. Det er jo smart å benytte anledningen når man har figuranter lett tilgjengelig. Jeg har jo hatt problemer med at han stopper opp 10-15 m etter gruppa, så vi tok litt tak i den biten. Jeg satte ham igjen i gruppa og gikk foran til slutten av banen og ga ham en påvirkning der ute. Deretter øvde vi på transportetappen fra gruppa. Jeg synes det fungerte ganske så bra, så vi fortsetter med dette også i morgen. Det er nok bare litt mengdetrening som skal til her for å bryte uvanen han har fått lagt seg til ;-).

Alt i alt er jeg riktig godt fornøyd både med hund, instruktør og deltakere. Gleder meg til fortsettelsen!

Feltsøk, asfaltspor og brukslp på programmet :-)

Full av treningsinspirasjon hadde jeg lagt høye ambisjoner for kveldens trening. Først et fullt felt, deretter tre korte asfaltspor – for så å avslutte med litt lp.

Mens Willy satt igjen i bilen, tråkket Babs og jeg over feltet fra gårsdagens brukskonkurranse. Vi tråkket et fullt felt og la ut 5 gjenstander. I det siste har jo Willy fått påvirkning ute i feltet for å øke motivasjonen slik at han ikke skulle stoppe opp og pisse, men nå tenkte jeg at jeg måtte teste litt uten påvirkning også. Planen var i tillegg å belønne etter tredje og etter siste gjenstand.

Nå vil det jo alltid være litt ekstra hjelp når fører vet hvor gjenstandene ligger, men altså – guttungen henta inn alle gjenstandene på under tre minutter, han :-). Han søkte så systematisk og bra, dekket feltet på en utmerket måte og hadde fint tempo. At gjenstandene ble avlevert litt rufsete, får så være…

Jeg så ingen grunn til å terpe mer her, avleveringer får vi trene på en annen gang.

Deretter la jeg ut tre korte asfaltspor bare for å se om han skjønte noe av det :-). Det var visst litt vanskelig ja *ler*. Joda, han gikk tidvis spor, tidvis dro han på noe inn i hampen også, men konsentrasjonen var vel som på ei vårkåt flue, for det var liksom 5m spor, så vaket han rundt uten mål og mening før han tok sporet igjen og gikk noen meter, mistet konsentrasjonen og måtte vake litt igjen *ler*. Vi bør nok gjøre dette litt mer tror jeg. Jeg brukte sølvtape på asfalten som «pinne» i sporet, og han fant dem da :-).

Vi avsluttet kvelden med litt lp, og siden alle øvelsene satt litt for bra på første forsøk, så ble økta ganske kort :-P. En fremadsending med fint temposkifte og retning, en hals der guttungen greide å vente med å si noe både før og etter, en innkalling der dyret stoppet på kommando *sjokk*, en kryp der neddekken var fokus, også avslutta vi med å gå over stigen. Da var kjerringa fornøyd, spesielt siden regnet kom akkurat da også ;-).

Det gjenstår å se hvor lenge denne iveren holder seg, da… 😉

Alt skal skje i slutten av mai!

Ja, til tross for at mai har haugevis med fridager, så er det nettopp DA alt skal skje. Jeg kjenner jeg er litt sliten etter de siste ukene, jeg, men samtidig er man jo også full av opplevelser og gode «minner» (ja, jeg setter «minner» i parentes, siden det kanskje ikke er alle hendelser som er slike som brenner seg fast i hjernebarken *ler*).

Vi tok først en hastetur litt på slump nedover til det blide Sørland for å delta på NKKs utstilling i Lillesand. Jeg bare pakket bilen uten å ha tenkt stort over hvor jeg skulle overnatte engang, men man hadde jo luftmadrass i bilen, dyne og pute – og da kan man jo sove hvorsomhelst :). Vel framme på utstillingsplassen fikk jeg satt opp utstillingsteltet og fant en grei plass å parkere bilen – så da var det jo greit nok å bare sove i bilen der og da :). Billig og primitivt, men helt ok for en sånn snartur *ler*.

Vi var dessverre ikke mange briarder som skulle stille for dommer Kenneth Edh, og Willy fulgte opp med nok en gang å være den evige toer – han ble 2. beste hannhund med CACIB etter Anja Sønstebys amerikaimporterte junior Gold Fire of the Coastline som fikk cert og BIM. Bir ble den vakre junioren til Martha Hamre – Top Wesselton’s Born to Impress – og hun levde opp til navnet sitt, kan man si :). En usedvanlig vakker junior som nok kommer til å herje med konkurrentene i ringen i årene framover :).

Top Wesselton’s Born to Impress – CERT og BIR på NKKs utstilling i Lillesand.

Forøvrig må jeg takke Martha for at hun påpekte det jeg selv egentlig har sett, men ikke helt tatt inn over meg: Willy virket veldig framtung nå. Jeg har jo sett at han har vært litt «rar» og klumpete og ikke vært helt en sånn briard jeg liker å se. Jeg har dog ikke helt turt å gjøre noe med det, men nå fikk jeg i grunnen et spark i ræva og jeg kjøpte meg faktisk trimmekniv!!! Herregud… Jeg som er livredd for å sette ei saks i pelsen på dyret liksom… Men ok – noe måtte jeg gjøre, for han har jo heller ikke gjort det helt topp på utstillingene i det siste (ok – jeg vet – jeg er bortskjemt med gode resultater, da samler man ikke på 2. plasser, sant??? Hahahaha). Da jeg kom hjem gikk jeg derfor løs på hals og front på ham, og tynnet veldig der. Jeg var litt feig da, for jeg turte ikke helt å gi ham samme behandling på «dommersiden», jeg måtte liksom se hvordan han ble på den andre siden først.

Vel hjemme fra Lillesand, var det bare å forberede pinsehelgens maratonløp. Briardklubben har jo alltid sin spesialutstilling i pinsen, og jeg må jo liksom være med på den. I år var det imidlertid litt andre ting som også skulle skje samme helg – som en aldri så liten konfirmasjon i Trøndelag f eks *ler*.

Det er utrolig hva man kan greie å få til med litt planlegging. Genialt nok så gikk konfirmasjonen av stabelen lørdag – og spesialutstillingen var på søndag – så da var det jo bare å bestille flybilletter til Trøndelag lørdag morgen og retur på kvelden (noe jeg utrolig nok hadde fått gjort allerede i februar så jeg fikk superbillige billetter da). Jeg er jo så heldig at jeg har veldig trivelige husverter, så de passet hundene mine mens jeg var på tokt i Trøndelag.

Det ble en veldig fin konfirmasjon forøvrig – jeg var med i kirken og fikk se alle de flotte konfirmantene, før vi dro hjem der det var utsøkt middag og dessert på programmet. Som vanlig var det veldig trivelig å treffe familien igjen – og ikke minst få se Nina som en strålende konfirmant i sin nye bunad :).

Nina kofirmant

Tusen takk for at jeg fikk delta på denne store dagen, Nina :).

Tilbake fra Trøndelag var det bare å pakke for to dager på Norsjø Ferieland i Telemark og Briardspesialen 2012. Vi reiste ned tidlig tidlig på søndag morgen, og var framme i god tid før utstillingen skulle starte. Som alltid var det trivelig å treffe likesinnede briardentusiaster, men det var litt trist at det ikke var flere som deltok…

Dommer for året var Knut Andersen fra Norge. Han dømte også briardspesialen i 2001 der han med stor begeistring satte opp Hekki (INT N DK UCH NV02 Mont Colline’s Hercule Poirot) til Anne Laura som BIR, mens min Lotta ble BIM. Han har egentlig aldri glemt Hekki, og også nå måtte han nevne Hekki som en av de virkelig store hundene han har dømt :). Han åpnet også utstillinge med å si at han var svært beæret over å få dømme vår briardspesial igjen, og at han har fulgt rasen helt siden tidlig på 80-tallet da han dømte valpeshowet på briardspesialen vår.

Resultatene kan jo finnes på briardklubbens resultatsider, så jeg nøyer meg med å gjengi at Willersen ble 2. beste hannhund – etter sin pappa – nok en gang :). Da jeg så på bildene etter utstillingen, så skjønte jeg at jeg nok kan ta i LITT mer på pelsskrellefronten – han så fortsatt litt uproporsjonert og lang ut, og tung i fronten – med et digert hode på toppen *ler*.

Willersen – 2. bhk på briardspesialen (foto: Anne Laura Rasch Haugen)

Neida, han ser ikke ille ut på dette bildet, men hodet ER litt digert og pelsen kunne nok henge bedre om den hadde enda mindre underull :).

Den siste ukens hendelser er det neppe noen som kunne tenke seg at unge Guldseth hadde blitt med på. Noen har sikkert fått med seg at Justin Bieber var i Oslo??? Vel – jeg var der da Justin Bieber knuste ungpikehjertene :D.

Tirsdag kveld fikk jeg nemlig en telefon fra den nyrike konfirmanten i Trøndelag. Hun og hennes venninne Kristine hadde sååå lyst til å komme nedover for å høre Justin Bieber, men det fikk de kun lov til om jeg hadde mulighet til å ta meg av dem når de kom. Hmmmmm… ok – hvordan skulle vi fikse dette da? Jeg skulle jo på jobb og greier, jeg… Men vi kom fram til at jeg kunne jobbe litt hjemmefra på morgenen, deretter hente jentene på Gardermoen, kjøre dem inn til byen og følge dem på t-banen inn til sentrum (nei, jeg hadde ingen planer om å kjøre helt inn til sentrum, så jeg parkerte på jobben), deretter ta t-banen opp til jobb igjen – jobbe ut dagen og litt til, før jeg dro ned til byen for å hente jentene igjen. God plan :). Jeg hadde til og med planlagt at jeg skulle ha med hundene sånn at de kunne bli med en snartur ned til byen og opp igjen når jeg skulle hente jentene.

Første del av planen gikk strålende. Jeg fikk plukket dem opp på Gardermoen, og vi kjørte inn til jobben min, parkerte og dro ned til byen. Der var det allerede temmelig fullt av andre jevnaldrende, hylende jenter *ler*. Jeg ga Nina og Kristine mine formaninger om å passe på vesker og lommer sånn at ingen lommetyver fikk med seg ting de ikke skulle ha, formante dem om å ringe meg straks om det var noe etc etc. Deretter tok jeg t-banen tilbake til jobb. Litt utpå dagen kommer det tekstmelding fra Marit, mamma’n til Nina. Konserten som egentlig skulle starte i 4-tiden var utsatt til kl 9 på kvelden… Å kjære vene… Hva med returbillettene de hadde til flyet som gikk kvart på 10 på kvelden??? De ville jo ikke rekke konsert OG fly da? Marit og jeg ble da enige om å booke om billettene til jentene til dagen etter, og så kunne de sove over hos meg.

Siden kvelden kom til å bli mye lenger enn det jeg hadde tenkt i utgangspunktet, fikk jeg bare sitte ei stund lenger på jobb, og så fant jeg ut at jeg kunne jo like gjerne ta med hundene og GÅ ned til sentrum fra jobben på Brynseng. God plan, det :).Ikke at jeg ante hvor jeg kunne gå, men min kollega Live mente det gikk fint å gå nedover langs elva som renner forbi Vegdirektoratet, så da gjorde jeg det. Og det var jo en fantastisk fin tur ned langs elva, på fine turstier gjennom skogen, over bruer og oppbygde platåer. Vi endte opp i en park – og derfra ANTE jeg ikke hvor vi skulle gå *ler*. Plutselig var vi i Kværnerbyen, og derfra så jeg heldigvis noen skilt som viste vei ned til sentrum. Hundene storkoste seg, fikk snuse og oppleve friluftslivet i en by :D. Jeg tror jammen hundene kunne egnet seg bra som byhunder, jeg :). De oppførte seg eksemplarisk både når vi møtte joggere, syklister, folk med barnevogner og folk med hunder. Ikke det at jeg ikke forventet at de skulle oppføre seg bra, men man vet jo liksom aldri *ler*.

Vel nede i byen fikk vi virkelig oppleve hvordan det er når Justin Bieber er i byen *ler*. Er det noen som vet hvor høyt fjortiser kan hyle???? JEG VET… Herregud for tilstander. Jeg tok med meg hundene og gikk opp langs Karl Johan, og det var fullt av folk over alt faktisk, og ikke bare fjortisjenter. Vi satte oss på en benk på Karl Johan og bare betraktet livet, vi. Willy hoppet opp på benken og la seg i fanget mitt etter ei stund, og vi ble gjenstand for mange «naaaaaw’er» og «åååååååååå’er» og «åååååå så søøøøte» *ler*. Det var en del som også måtte ta bilder av oss :D.

Når tiden for konserten begynte å nærme seg, tuslet vi ned til området mellom Oslo S og Operaen, og jeg plantet ræva på en betonggris som stod plassert på en bitteliten gress-slette, og der ble vi sittende i strømmen av ungdommer og fjortiser og deres foreldre, for ja, det var mange foreldre til stede også faktisk.

Etter masse styr og hyl, hørte jeg etterhvert: «Baby baby baby ohhhhhhh, baby baby baby ohhhhh» – og da steg hylefaktoren til uante høyder *ler*.

Vel – konserten gikk sin gang, og kort tid etter at den var over, ringte Nina og fortalte hvor de var, så da var det bare å gå dit, plukke dem opp og ta t-banen opp til jobben igjen – og så kjøre hjem :). En begivenhetsrik kveld for både jentene, hundene og meg :D. Morgenen etter fikk jeg loset to fornøyde jenter på flyet hjem til Trøndelag igjen :).

Etter denne begivenheten var det bare å komme seg ned på landjorda igjen og forberede neste utstilling som var denne helgen, nemlig NKKs utstilling i Drammen.

Som tidligere nevnt, begynte jeg jo med litt ekstrempelsstell på Willersen, og jeg fortsatte nå faktisk. Jeg tok ut mengder av underull fra både hals og hode på guttungen – og en del også fra bakparten hans (ja, han har vært svært brei over ræva). Under all underulla vokste det fram en briard, en ganske linjelekker briard faktisk, og jammen meg tror jeg ikke det gjorde utslaget på utstillingen også, for Willersen gikk hen og ble BIR m CACIB, han :D. Fine guttebassen til mamsen sin *ler*. Og det var ikke det at han ikke hadde konkurranse heller, for både pappa Boss, halvsøster Mysti og vakre Connor til Beate var der – og guttungen slo alle sammen, han :). Weeeee!!!

 

 

 

 

Dilemmaer i livet…

Neida, jeg har ikke de store utfordringene i livet mitt, jeg, men de få jeg har akkurat nå gnager meg faktisk veldig. Det har verken med jobb eller helse å gjøre – faktisk gjelder det ikke meg i det heletatt, sånn egentlig, men selvfølgelig hundene.

Man har jo bare begrenset tid i løpet av et døgn. I løpet av dette døgnet skal man altså få tid til både å sove, jobbe – og å ta seg av hundene (samt en del andre mer eller mindre helt uinteressante ting som husvask, klesvask, oppvask og annet huslig stæsj…. høyst nedprioritert, må jeg innrømme). Og det er dette med hundene som stadig gnager meg da. De er jo hjemme alene mens jeg er på jobb, og bare det å forlate dem alene for mange timer om gangen er jo nok til å gi meg dårlig samvittighet. Nettopp pga at de er hjemme alene hver dag, så føler jeg jo at de må få nyte godt av den tida jeg faktisk ER hjemme da, så jeg må jo aktivisere dem enten ved tur eller trening. Og det er her det første store dilemmaet dukker opp.

Babs begynner jo å bli en gammel dame, men hun har tydeligvis ikke helt skjønt dette med å bli gammel, for hun vil svært gjerne være med på alt som skjer fortsatt, hun, enten det er tur eller hundetrening. Problemet er jo at hun er sprek for alderen, men ikke sprek nok til å være med på sykkelturer eller joggeturer i Willytempo. Dette tilsier jo at om jeg skal jogge med Willy (noe jeg burde gjort for å få bedre kondisjon selv), så må hun bli igjen hjemme – og da enten ikke få noen tur i det heletatt den kvelden, eller jeg må ta meg sammen og ta henne med på tur før eller etter at jeg har vært ute med Willy – og det har jeg sjelden overskudd til, for selv om jeg tilsynelatende ER rimelig frisk og rask til tross for min MS, så ER jeg faktisk ikke helt frisk heller. Og det er her det andre dilemmaet dukker opp – for etter en hel dag på jobb, så synes jeg jo det gjør uhyrlig vondt i hjertet å skulle forlate Babs hjemme – IGJEN – mens jeg er ute med Willy. Bedre blir det jo ikke av at hun gjerne da står i vinduet og kikker etter oss når vi drar…Alt hadde jo vært mye enklere om hun faktisk var gammel og stiv og støl og ikke særlig lysten på turer, men sånn er det jo ikke.

Når vi skal på hundetrening, så er det jo også Willy som har hovedfokus, og Babs er stort sett bare med i bilen og får noen småturer ut for å hilse på og være sosial. Jeg ser jo at det ikke er tilstrekkelig for henne, og hun blir jo helt ellevill (til henne å være, selvsagt *ler*) når hun endelig en gang i blant får vise litt kunster og «trene» (på hennes premisser). Men JEG mangler ofte overskudd til å trene to hunder på en kveld, og når det er på det viset, blir jo Willy prioritert framfor Babs – igjen. Og har jeg dårlig samvittighet? Jepp….

De eneste gangen jeg faktisk IKKE har dårlig samvittighet, er jo når jeg har med begge to på lange, deilige turer i skogen, der vi kan lange ut i et tempo som fint passer for Babs også (ja, hun holder koken fint når jeg går i hurtig tempo). Derfor ender det også ofte opp med at det er slike turer som blir prioritert framfor f eks trening av spor, felt og lp med Willy slik vi kanskje BURDE gjort om vi skal bli startklar noen gang på denne siden av årsskiftet – og det gir meg jo også litt dårlige «samvittighet» – om enn på en litt annen måte *ler*.

Jeg kjenner jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet….

Kvist i håret og sår i henda… Man har vært på sporkurs dag 2.

Jeg var rimelig maroder i kroppen etter gårsdagen – det ble mye gåing, og en *host* voksen kropp tåler tydeligvis ikke like mye som da den var et par år yngre… Men åkke som – opp om mårran må man om man skal få med seg enda en dag av sporkurset :D.

Frisk og rask var vi på standplass litt før klokka slo 9 – og jeg tror alle gledet seg til en ny dag i sporskogen, spent på hva dagen måtte bringe av ny kunnskap og selvinnsikt :D.

Første bud når man skal få bikkja til å gjøre noe, er jo å ha en skikkelig forsterker. Jadda – man TROR jo gjerne at man har det, sant? Sannheten er vel at man alt for ofte hopper over den biten å etablere en god forsterker, men bare labber ut spor fordi man er så opptatt av at lille valpen skal få starte tidlig å gå spor. Også er det jo litt kult å kunne fortelle om hvor langt valpen har gått spor, og hvor gammelt sporet var – og hvor mange pinner valpen fant… Sant???Det er liksom jo lengre og eldre, jo bedre er det :D. OK – jeg MENER ikke det altså – men det er liksom litt sånn konkurranse mellom folk med unge hunder å kunne skryte litt av lengs og eldst :D.

Vel – jeg har også hoppet bukk over den biten, eller – jeg har jo lekt med både ball og biteskinn, jeg, og guttungen er jo med på det liksom, men å virkelig finne den ultimate forsterker? Nope… Det har vi vel EGENTLIG ikke gjort? Og når ball eller andre ting ikke funker helt når man er i sporet, så tyr man til den enkle metoden og dytter en leverposteiboks i nesa på dyret og tenker at han er jo sååå glad i leverpostei, så da må jo DET være en flott belønning?Jeg VET jo at mat ikke er det som bidrar til å øke motivasjonen på den måten jeg vil, men det ER litt jobb å leke i sporet, for tenk… man blir SLITEN av det.

I det første sporet til Willy i dag, så fikk han to ulike belønninger – en ball med snor og pip like etter sporoppsøket, og biteskinn i slutten. Dette var et spor jeg la ut selv, med noen vinkler og litt terrengskifter og en del kratt et stykke. Willy fikk litt å jobbe med her og der, han måtte tenke litt, for han mistet jo konsentrasjonen innimellom, men han kom seg jo greit gjennom sporet – det var ikke et vanskelig spor liksom. Min oppgave var jo å bruke lina riktig og holde igjen på farten, og jeg følte vel at det gikk rimelig bra. Også JEG mister konsentrasjonen litt innimellom – så vi får øve opp konsentrasjonsevnen vår sammen, Willy og jeg :D.

Men til dette med belønning ja. Willy var helt klart mye mer bekvem med å bli belønnet med den ballen med pip og snor, enn med biteskinnet. Han var litt tung å få i gang med biteskinnet, og da jeg skulle ta det fra ham, dukket vår gamle konflikt opp igjen og han tok fram ressursforsvaret sitt. Nå var det ikke JEG som så dette altså – det var jo selvsagt vår eminente instruktør, og vi snakket vel ikke om det før etter det siste lange sporet vårt.

Jeg la også ut et serpentinspor til ham som vi gikk litt etterpå. I serpentinsporet MÅ han konsentrere seg fordi det svinger hele tida. Sporet gikk gjennom et håpløst terreng med mye nedfallstrær OG trær som lå igjen etter tynningshogt i fjor. Herlig :D. I dette sporet jobbet Willy enda bedre – han holdt konsentrasjonen over lengre strekker og han gikk dypt og fint med nesa slik jeg VIL han skal gjøre på lange strekninger. Jeg hadde forresten lagt sporet over et av de trærne som hadde falt ned – og DET var visst vanskelig altså. Han viste tydelig at sporet gikk over det treet, men han kunne ikke for sitt bare liv virkelig TRO at sporet gikk der? Han forsøkte seg på mange løsninger, og han skinnsporet til og med et stykke nedover langs treet. Jeg stoppet ham da, og hjalp ham litt med å komme seg videre i riktig retning *ler*. OK – vi må visst trene litt på dette med vanskelig terreng, for Willy har liten tro på at et spor kan gå gjennom busker og kratt og over slike hindringer altså (kan det være at han har en utrolig kjedelig sporlegger på de fleste av sine spor…?).

Willy kom seg forøvrig gjennom dette sporet også med æren i behold, og jeg var visst ikke så verst i lina bak jeg heller :). Joda, det hender jeg slipper på litt for fort, men jeg føler at jeg greier å lese Willy bedre – og selvsagt gjør jeg det – for når HAN går bedre spor, så er han jo også lettere å lese. Jo mer TRØKK det er, jo lettere er det :D, og jeg VIL jo ha TRØKK – men som Tor sa: man skal ha trøkk ned i underlaget, ikke framover – om det er forståelig?

Dagens tredje spor ble et Mettespor – og man skjønner ikke hva et Mettespor er før man har gått det altså *ler*. Mette (Lodding) skulle legge et på forhånd opptegnet spor til Willy (det var for meg en ukjent oppgave). Hun greide å velge ut et skikkelig, skikkelig «herlig» terreng kan man si – og jeg sendte noen «fine» tanker til sporlegger mens jeg gikk dette sporet altså *ler*. Her var det altså bare å stole på hunden, passe på sine arbeidsoppgaver (lese hund, jobbe med lina, holde igjen til passe tempo) – og la bikkja jobbe med det han kunne.

Det gikk virkelig over stokk og stein, gjennom det tetteste krattet jeg noen sinne har gått gjennom (eller blitt dratt gjennom kan man kanskje si…), og jeg må innrømme at jeg noen ganger lurte på OM dette kunne være riktig? Men Willy var veldig tydelig, han, og han jobbet fantastisk bra faktisk. Han greide å konsentrere seg over lange strekninger og gikk da akkurat sånn jeg liker å se MIN sporhund gå, han løste vanskeligheter uten større problemer, og jeg syntes selv jeg var ganske flink da jeg så at vi nærmes oss en veg og jeg kortet inn på lina i god tid før vi kom til veien. Dermed braset ikke Willy ut på veien og over, men beholdt nesa i bakken og jobbet med å holde sporet sitt som SELVSAGT ikke gikk rett over vegen, men langs vegen et stykke. Han slo veldig tydelig på dette, men måtte sjekket bittelitt før han la avgårde på riktig vei :D. Jo lengre ut i sporet vi kom, jo hardere lå han på i sporet og gikk med nesa godt i bakken. HERLIG !!! Nå begynte dette virkelig å ligne på noe, altså :D.

Men det var altså i dette sporet vi så veldig godt at det var BALLEN med pip i som virkelig var tingen. Da han kom til den, begynte han til og med å grave den fram helt selv, det har han ikke gjort med andre ting i sporet altså :D. Så da vet jeg det – pip i sporet er tingen – iallefall ser det sånn ut pr i dag :D.

Vi avsluttet dagen med et parallellspor med Nina og Z, Mette og Cognac – og Willy og meg. Sporet ble krysset av Line, sånn at vi fikk en liten utfordring i dette sporet også. Avstanden mellom hundene var ca 50 m – og jeg tror ikke egentlig at Willy ante at det var andre hunder ute i terrenget. Han hadde nesa i bakken, han, og var på jobb :D. Han virket ikke det spor sliten, selv om det ikke var lenge siden han gikk Mettesporet. Kryssingen merket jeg ikke på ham engang – jeg kunne ikke se et eneste utslag på nesa hans engang da vi kryssa sporet til Line, så dette var en bra avslutning på en flott og lang dag på sporkurs :).

Så hva skal vi jobbe med framover da tro? Dette tror jeg må bli min huskeliste:
1) Startrutiner: Orden og kontroll! Stol på at Willy sitter stille ved meg mens jeg knepper av line og surrer opp sporlina.

2) Sporoppsøk: Varier avstand til sporet og tren på at nesa er på allerede fra første halvmeter. Ro og orden i oppsøket er roten til alt godt – og riktig retning :D.

3) Sporgang og linebruk: Pass på farten – stor fart er teit når hodet til bikkja ikke henger med på farten. Holdt igjen, jobb i lina og ikke bli statisk, gi mye line i oversiktlig terreng, jobb meg inn på lina i tett skog og når vi nærmer oss veger f eks. Pass på når hodet går opp – holdt igjen, og stopp, følg på når hunden HAR sporet.

4) Belønning. Finn den ultimate belønningen – pr i dag er nok den beste belønningen en ball med snor og pip. BRUK den framover nå (og dere som trener med meg – slå meg i hodet med noe hardt om jeg begynner å dra fram leverposteiboksen…).

5) Pinner. Få et forhold til pinnene, jobb med dem utenfor sporet en stund. Henger også sammen med fart i sporet og motivasjon NED i bakken. Gå saktere :D.

6) Gi oppgaver hunden vokser på. Test ut vanskelig underlag på korte og ferste spor (grus/asfalt). Bruk fantasien og utfordre hunden.

7) Jobb med delmomenter. Plukk sporet fra hverandre.

… og bare for å si det sånn: jeg hadde 12 små leverposteibokser i bilen på fredag – og jeg har fortsatt de 12 leverposteiboksene i bilen i dag! I helgen har jeg IKKE vært en fôringsautomat iallefall :D. And I like it!!!

Tusen takk til Tor Paulsen for et fantastisk bra kurs der ting har blitt satt på plass og systematisert for oss, samt til trivelige meddeltakere Line, Nina, Mette og Iris :).

Sånn ser man ut etter sporkurs med Tor Paulsen.... 😀

Avkledd og avslørt! Første dag av sporkurs :D

Det er alltid kjekt å være med på kurs for å få nye tanker og idèer til hvordan man kan trene, hvordan man løser ulike utfordringer etc etc, så da det ble annonsert sporkurs med Tor Paulsen som instruktør i regi av hundeklubben, så måtte jeg jo bare kaste meg med! Line har jo snakket mye om det kurset hun var på med Tor for mange mange år siden – det var nok en skjellsettende opplevelse, så forventningene til dette kurset var selvsagt store :D.

Og hva VAR mine forventninger? Jo, å få tips og råd til hvordan jeg kan få en hund som går spor slik JEG mener hunden bør gå spor, få tips om små detaljer i treninga som kan bidra til å få sporhunden min til å bli enda mer strømlinjeforma, slik at han blir mer nøyaktig, mer sporsugen, lettere å lese etc etc  – altså å få en hund som plukker alle pinner i sporet og ikke har problemer med å komme gjennom et A-spor.

Vi startet jo i går med teori inne – og allerede da skjønte jeg jo at dette kom til å bli en småpinlig affære der man ble avkledd til skinnet, og at alle de snarveiene man har tatt i treninga kom til å bli avslørt *hoster litt kraftig*.

Klokka 9 i morges var vi på plass i skogen med stol og kaffe, mat og sjokolade :D. Det var vel ikke akkurat på stolen vi tilbragte mest tid i løpet av dagen, kan man si…. Her var det bare å snøre skoa og samle stål i ben og armer, for her skulle det jobbes ja :D.

Vi startet med å legge ut et spor hver slik at Tor fikk se hvordan hundene jobbet og lå an. Etter stormen i vinter ble jo mye skog ødelagt, så også der vi var, men det var heldigvis mulig å finne steder å legge spor, selv om man måtte regne med å traske litt i hogstavfall og over mindre trær og busker som lå rundt omkring. Willys første spor var et kort spor med et par pinner og slutt, og Willy gikk spor som Willy bruker å gå spor, han, med en fører som henger bak uten spesiell kontroll på hva som skjer – men vi kom jo rundt sporet – med en pinne i manko. Det var en imponerende start det, tenker jeg *ler hysterisk*.

Her var det LITT  å ta tak i ja…. Først av alt: startrutiner. Jeg kan egentlig ikke skjønne at ikke Tor lot seg imponere av en hund som sånn halvveis ble satt i sitt, mens føreren holdt i båndet slik at han IKKE fikk stukket avgårde FØR fører var klar, samtidig som fører surret opp lina, kastet ut lina, og festet lina mens hun også skulle ta av båndet, legge det sammen og putte det i lomma… Man skjønner tegninga kanskje? OK – første bud er å ha tydelige tegn og rutiner før start – en ryddig fører gir en ryddig hund, sant? Jepp… Det fungerer visst på briarder også, det :D. Da jeg fikk orden på meg selv, fikk Willy til å SITTE – og jeg STOLTE på at Willy kunne sitte UTEN at jeg holdt ham, og jeg var tydelig i mine kommandoer – se da ble alt så meget bedre :D.

Neste punkt på programmet: oppsøk. Jadda, guttungen går jo oppsøk han? Han har til og med fått 10 poeng i konkurranse på sine oppsøk han, i allefall to ganger – de to eneste gangene han slo rett vei liksom – så da er man fornøyd med det, sant? Næææhhhhhh… Tor var ikke spesielt imponert av det heller, han. Han mente til og med at bikkja burde ha på nesa si allerde fra FØRSTE METER i oppsøket? Hahhhhh… Vi som går konkurranser i NBF vet jo at sporet aldri er nærmere enn 10 m fra start, sant? Da trenger jo ikke bikkjeskinnet å ha på nesa før det, da vel… Tor syntes visst at det var en dårlig unnskyldning for å ikke lære bikkja et skikkelig oppsøk, han, så da tok vi tak i det også gitt :D. Han mente til og med at om Willy var roligere i oppsøket, så fikk han faktisk tid til å tenke over hvilken vei sporet gikk også – og da kunne det til og med tenkes at han valgte RETT vei oftere enn feil også? Hmmmmmmmm…. det var vel muligens noe å tenke på, det ja – for vi vil jo gjerne gå rett vei, sant? Tor mente til og med noe så revolusjonerende som at et godt og sanset oppsøk var avgjørende for å få et godt spor og ikke et spor der bikkja har dundret over de to første pinnene før den har satt seg i sporet!!! Hæhhhh? Sanset oppsøk??? Ok – jeg kunne vel ikke være uenig i det, heller, kanskje (egentlig er det himla irriterende med slike instruktører som sier slike ting som man egentlig overhodet ikke kan være uenig i *mumle litt i skjegget*).

OK – da var det allerede TO ting vi kunne jobbe med: Startrutiner og sporoppsøk. Sporoppsøket tok vi helt ned og kjørte oppsøk på bare 1 m, 3 m, 2 m, 5 m etc etc – og guess what? Med skikkelige startrutiner og et rolig oppsøk var det ikke tegn til bakspor å se. De gangene JEG slurvet, DA måtte også bakspor sjekkes ut….. OK – vi skal trene KORTE oppsøk ei stund altså :D.

Så var det selve sporet da.
Hektisk: CHECK
Unøyaktig: CHECK
Rotete fører: CHECK

Jadda – her var det også ting å ta tak i gitt. Nå vet jeg det jo fra før – jo bedre motivasjon jo bedre går hunden, og vi har jo jobbet med motivasjon før vi, jeg har bare glemt det litt kan man si, jeg har rett og slett glemt å fylle på med motivasjon på den måten som virkelig skaper driv i sporet (og da snakker vi ikke om FART, men om sug ned mot underlaget, sug etter å gå sporet, ikke løpe det som ei hodeløs høne)… Og motivasjon kommer jo også av riktig belønning – og brått var vi tilbake til samme teknikk som på Sølenkurset for to år siden, der vi brukte biteskinn som belønning i slutten. Og herremin så artig Willy syntes det var å få se igjen biteskinnet som vi ikke har brukt på veldig lenge. Han ble helt på styr, og da Tor overtok lekingen (ehhhhh…. var ikke MIN lek bra nok liksom???? Klumsete kjærringer er visst håpløse…) var det en kar som ble riktig høy og mørk og skulle ha biteskinnet sitt ja. Han jaktet på det, han beit seg fast i det og han hadde en skikkelig drakamp med Tor om det :D. Noe sier meg at den mannen KAN å leke med hund, i motsetning til kjærringa sjøl…

En annen ting Tor påpekte var jo at Willy tidvis går veldig veldig bra i sporet, med lav nese og godt driv, men konsentrasjonen glipper litt fordi han kanskje har litt liten motivasjon og dårlig sporkondis (det med sporkondis er jo ikke kjemperart – stakkars hund har jo ikke akkurat gått veldig mange og lange spor i år) – og dermed blir det tidvis litt rotete og unøyaktig. For å øve opp konsentrasjonen la vi serpentinspor som Willy virkelig måtte jobbe for å holde seg i.

En annen ting var jo selvsagt linebruken… Jeg blir nok litt statisk i lina der bak, og dermed blir det jo ikke det dynamiske samarbeidet et spor skal være, så her var det bare å ta seg sammen og gjøre det man har hørt og lært så mange ganger… Stoppe når man ser at hunden er av sporet, følge på når hunden er PÅ sporet, dra inn lina, slippe ut lina etc etc. Dette BURDE vel snart ha gått inn i pappskallen, men jeg må visst stadig ha påminnelser om dette, tydeligvis *ler*.

Sånn kort oppsummert: Dette var en utrolig lærerik og effektiv dag som ga meg mange aha-opplevelser, selv om jeg jo snart BURDE kunne dette her snart *riste bare LITT oppgitt på hodet*.

Jeg gleder meg til i morgen der vi skal fortsette med gode rutiner, korte sporoppsøk – og serpentinspor – samt litt pinneplukking.

Feltsøk på programmet!

På mandag ble det avtalt at vi skulle kjøre ei feltsøktrening inne i leiren på Trandum i kveld, og som avtalt møtte vi opp, vi :). Det gjorde også Line, Øystein og Hilde – så vi var en god gjeng som effektivt og greit fikk tråkket og lagt ut et fullt felt :).

Planen for Willy var at han igjen skulle få synspåvirkning ute i feltet for å spa på med litt motivasjon igjen etter at han gikk to fulle felt i helga UTEN motivasjon – altså fulgte vi «boka» og gikk litt tilbake i treninga igjen :D.

Willy fikk stå og se på at Line var ute i feltet og la ut gjenstander, før jeg putta ham i bilen mens Fight og Funny fikk kjøre gjennom sine felt først. Det var tydeligvis litt vanskelig ute i dette feltet. Det var en del bringebærkjærr, en del helt åpne flater, enkelte digre trær som lå veltet innover i feltet, et hus, og ellers mye «morsomt» å jobbe med. Spesielt ett sted slo alle hundene veldig, men uten å greie og lokalisere der gjenstaden lå litt nede i et «hull». Det kan godt ha vært noe annet de slo på også, men der var det tydeligvis veldig vanskelig.

Willy var som forventet ivrig og «på» fra start av, og jeg synes han jobbet bra i feltet egentlig, men han greide bare  å finne 3 av4 gjenstander der ute. Han jobbet lenge i nærheten av der en av gjenstandene lå (nede i et stort hull UNDER de trærne som var veltet). Han løp over og under trær, klatret og jobbet, men kom seg aldri ned i hullet og fikk lokalisert gjenstanden dessverre. Jeg lot ham søke lenge bare for å la ham blir litt vant til å jobbe mer enn de tilmålte 5 minuttene – og det var ikke noe problem heldigvis.

Og gjenstandene ja… DE var ekle i dag, de… EN av dem – en sånn vaskegreie fra Bodyshop, var faktisk helt umulig å holde i munnen annet enn når man var i fart. Den var skikkelig, skikkelig ekkel for tenk… Den andre gjenstanden tok jeg bare rett i mot – og den siste han fant, en oppvaskkost, «falt» ut av kjeften hans i det han satte seg inn på plass – men den ble hengende i pelsen så jeg fanget den før den falt i bakken *ler*.

Willy fikk ingen ekstra påvirkning før den andre økta, men det var heller ikke nødvendig. DET var økt det smakte fugl av :). Han var faktisk enda mer «på» nå – og løp rett og fint ut på første sending, fant umiddelbart første gjenstand ute i venstre hjørne. Ny sending og DENNE gangen løp han nesten rett ned i hullet under trærne og fant ny gjenstand. Neste sending ble også vellykket og han fikk tredje gjenstand kjapt i nesa da også – og fulgte opp ferten og fant :). Siste gjenstand var den i det hullet som alle sleit sånn med å finne, men nå var det LETT, sa Willy *ler*.

Vi tok ikke tida på dette søket, men det var effektivt og kjapt gjennomført, så vi ga oss etter det :). Nå tror jeg muligens han hadde litt minnsebilde av hvor han fant gjenstandene i forrige økt, men likevel synes jeg dette var strålende :). Nå kom han inn med gjenstandene og avleverte fint også (det var andre gjenstander denne gangen).

Og guess what??? INGEN pissing i feltet denne gangen :). Min tanke om den pissingen er jo at jo høyere motivasjon for jobben, jo mindre interessant vil det være å drive med andre ting enn feltsøk – så jeg tror jeg kjører på det prinsippet iallefall en stund framover, så får vi se om det fungerer :).

Etter at de andre hadde dratt, kjørte jeg ei lita økt med fremadsending, dvs jeg trente mest på at Willy skulle gå i rett linje foran meg. Jeg ga litt påvirkning langt foran, så gikk vi et langt strekke der han fikk gå i langline foran meg. Det gikk vel sånn ganske greit – han gikk relativt rett iallefall :D.

Vi avslutta med litt innkalling m stå. Selvsagt måtte jeg teste ut Karis tanker, og kjørte en del innkallinger der jeg bare ga ham et «værsågod» når han kom i fin fart mot meg, og han fikk løpe tilbake til ballen som lå bak. Tiden vil vel vise om det funker etterhvert :). Han snudde iallefall og løp tilbake og fant ballen sin :D.

Også var det Babs, ja… Hun fikk jo også jobbe litt i feltet, men hun fikk se at jeg la ut et par gjenstander før hun ble sendt ut for å finne dem. Hun var strålende fornøyd med å få søke litt felt, og jumpet avgårde og fant rare ting både her og der :D.

En fin kveld på Trandum :).

 

 

Forsøker iallefall…

Når fører er like forvirra i hodet som hunden, så er det ikke lett å få resultater av det man driver med. I et forsøk på å IKKE bare virre rundt og trene etter innfallsmetoden, hadde jeg faktisk en plan for treninga i går. Vi skulle fokusere på TO øvelser: Innkalling med stå, samt fremadsending (den skal stå på planen på hver trening framover).

Vi startet med innkallingen. Guttungen KAN jo innkalling, han LIKER å løpe, og innkomsten har blitt fin. Det er derimot MYE vanskeligere å STOPPE midt i det hele – hva er poenget med det liksom? Vel – her må vi selvsagt jobbe mye med dette stå-momentet. Vi har jo jobbet litt med det før også altså – jeg har til og med blogget om det opptil flere ganger *ler* – men det blir liksom ingen svung over det. Jeg har testet ut litt ymse metoder for å se hva som får ham til å stoppe fortest, men det har blitt med forsøkene – jeg har liksom ikke fått den der JESS – SÅNN skal det være-følelsen. Jeg må vel bare innse det – vi må gjøre et stykke grunnarbeid her *sukk*.

I går startet vi derfor med å trene inn ekstern belønning, dvs at jeg trente litt på at Willy skulle sitte i ro mens jeg la ballen hans bak ham – så fikk han værsågod – og fikk ta ballen. OK – han trengte ikke mer enn ETT forsøk før han skjønte DEN :D. Så jobbet vi litt med at han satt med ballen bak, mens jeg kalte ham inn, og stoppet ham rett foran meg, for så å gi værsågod – og han fikk løpe og ta ballen. DETTE var moro, sa Willy. Jeg forsøkte å øke avstanden litt til meg når jeg stoppen ham, men det var vel ikke sånn kjempevellykket, men han stoppet jo, og fikk løpe bakover og ta ballen. OK – jeg forventer ikke umiddelbare resultater, så jeg skal fortsette litt slik og se om han reagerer kjappere når han skjønner sammenhengen bedre. Samtidig skal vi trene litt mer bare på stå-kommandoen i masse ulike situasjoner… Jeg innser at tålmodighet nok er tingen her *sukk*.

Så var det denne fremadsendingen da. Målet med treningen i går var å få dempet tempoet litt sånn at han ikke kom for langt foran, samt å få en bedre retningsstyring. Til det brukte jeg langline denne gangen. Erfaringsmessig demper hundene farten litt når de får på seg lina, selv om man ikke bruker den aktivt, og de får også en rettere linje å gå etter på et vis….

Jeg satte lina på Willy og satte i gang. Første sending ble vel litt rar, siden Willy ikke er vant til å gå med langline, men etter det funket den faktisk utmerket! Han holdt retningen veldig bra, og han hadde helt supert tempo. Han var litt treg til å gå ut (altså – ikke TREG, men ikke sånn kjapp som jeg vil ha), så jeg jasset på ham bittelitt i starten, men ved taktskifte som skjedde akkurat der jeg ville ha det, så gikk han i helt fint tempo etter det. Vi tok noen runder med dette – og avsluttet når han gikk akkurat slik jeg ville.

Etter en pause fikk jeg Line til å kommandere oss. Han har jo reagert litt de få gangene vi har blitt kommander før, så jeg visste nok at vi måtte trene litt på det også. Jeg hadde ikke levende figuranter i går, men det er jo viktig å ikke legge inn mange «nye» momenter på en gang, sant? *ler*.

Vel – uten langlina så var han tilbake til gamle synder… Han ble både litt lang, også er jeg for seint ute til å ta ham inn når han begynner å avvike fra sendingsretningen. Urk. Jeg er bare sååå treig, men det skyldes kanskje at jeg ikke er helt sikker på hva jeg faktisk skal gjøre når han begynner å skeine (gjerne pga noe han lukter ett eller annet sted – kan ikke den bikkja slutte å bruke den nese hele forb… tida?). Jeg må skjerpe meg og rett og slett gå inn og kommandere ham FORAN så snart jeg ser han begynner å skeine, mente Line :D. Skjerpings, Guldseth!

En annen ting er jo at så snart jeg gjennomfører en innkalling i øvelsen, så snur han på egen hånd ved neste sending og kommer en runde tilbake til meg før han går videre framover igjen. Jeg ser jo at jeg må trene mye med å gi ham belønningen FORAN, og ikke trene så veldig mye på innkallingsbiten. Nå ser det ikke ut til at han trenger så mye trening på den heller – de gangene jeg har kalt ham inn, så kommer han i ganske fin fart tilbake og inn på plass, så… vel… Jeg skal iallefall trene MYE framover med kun belønning «i front» :D.

EGENTLIG er jo denne øvelsen både merkelig og litt idiotisk, den er frusterende, man river seg litt i håret – men jeg skal innrømme at jeg synes dette faktisk er en morsom øvelse. Altså – det er så mange momenter å trene på, den ER komplisert, men duverden så morsomt det er når man ser at ting fungerer :D? Også gjenstår det å se hvor lenge jeg synes den er morsom da… Når vi for n’te gang får 0 på øvelsen i konkurranse, kan det jo hende jeg endrer oppfatning, men… *ler*.

 

Andre dag som dommerkonferanseekvipasje :D

Som nevnt i går, var det i dag fokus på brukslp-øvelsene, dvs et utvalg av dem :). Vi møtte opp på Hauerseter i god tid før kl 10 – men var ikke i gang med øvelsene før rundt 11 tenker jeg (disse dommerne skralver fælt altså *ler*). Vi fikk tildelt en øvelse hver, og jeg var den heldige vinner av FORANGÅENDE I LINE!!! Yeyyy – det var jo favorittøvelsen i fjor, det *not*. Vi har jo ikke trent på dette siden i fjor, men skitt au, det var jo ikke det viktige her. Poenget var jo at dommerne skulle få noe å bedømme og diskutere, og da var det jo greit om øvelsen var litt sånn halvveis kanskje? *ler*.

For meg var jo dette en utmerket anledning til å både få gjennomført litt lp på fremmed sted, slik som i konkurranse (ok – jeg innrømmer det glatt – jeg ER ikke flink til å finne andre steder å trene enn på Trandum, og det kan jo være dumt liksom… på den annen side – har man en hund som KAN øvelsene, så skal den jo kunne dem alle steder også, så… vel…), og å få se litt hvordan Willy faktisk ER i en slik setting. Jeg føler jo ikke at vi akkurat er drevne i konkurransesettingen – tre konkurranser sist år er jo ikke mye å blir drevne på liksom :D.

Det var ikke noe problem å få kontakt med Willy når jeg tok ham ut på plassen. Han var jo nysgjerrig på alle menneskene som stod der, og på et par andre hunder, men ellers var han fin å jobbe opp før start. Problemet oppstod selvsagt da vi liksom skulle starte. DA gikk hodet som på et kuleledd – for plutselig fikk han jo se en annen hund som passerte rett bak oss og stilte seg på siden av der vi skulle starte. Jeg sleit skikkelig for å få kontakt med ham akkurat da – han var helt oppslukt av å se etter den andre hunden faktisk… Men etter litt om og men fikk jeg da litt kontakt og vi var «klare» *ler*.

Første strekket gikk vel egentlig finfint, det – han reagerte momentant på min kommando og gikk relativt rett og greit framover, dog med litt drag i lina (men ikke så ille som han tidvis drev med i fjor). Ståmomentet var vel greit nok, han snudde seg jo mot meg, men ut fra dommerkommentarene etterpå, så var ikke det at hunden snudde seg noe man skulle trekke noe spesielt for – det var viktigere at hunden stoppet, at den snudde seg betydde jo bare at hunden hadde kontakt (eller noe slikt – fritt etter hukommelsen til Siri – det er jo ikke nødvendigvis en sikkerhet for sannhet *ler*). Tilbaketuren gikk vel også greit inntil vi nærmet oss slutten. Da dro han rimelig tydelig mot høyre og der den hunden han ble så interessert i før start, stod. Vi fikk tatt oss litt inn igjen, og ståmomentet var vel omtrent som det forrige, og vi fikk vel grei nok avslutning. Jeg tror alle dommerne lå på mellom 7 og 8 poeng på den øvelsen :). Helt ok.

Det beste ved dette var jo at Willy VAR helt med, selv om han ble litt tiltrukket av den vakre bordercolliedama. Jeg merket ikke noe til at han var preget av «stundens alvor», og det er jo veldig kjekt :). Willy HAR blitt så mye mer samarbeidsWilly enn han var for bare et år siden – det er nesten så jeg øyner håp for guttungen, om JEG bare gidder å trene både nok og riktig :).

Til den andre økta – etter lunch – meldte jeg meg frivillig til å demonstrere fremadsending *fnis*. Det kunne jo være greit for dommerne å få dømme en ekvipasje som ikke nødvendigvis var helt ehhhhh…. strømlinjeformet *fniser litt hysterisk*. Egentlig var det jo ren og skjær egoisme. Jeg ville jo teste ut om dyret hadde fattet noe som helst av den treningen vi faktisk HAR drevet med, og om han skjønte at det også gikk an å gjøre dette andre steder enn på banen på Trandum. Neida, vi har ikke trent fremadsending andre steder, men litt bråkjekt har jeg jo tenkt at OM han kan dette godt nok på hjemmebane, så bør han jo fikse det på andre steder også *host*?

Øvelsen er jo lang fra «ferdig», vi har trent bare et par-tre ganger med kommandant, og da har vi ikke hatt andre forstyrrende elementer med, vi har heller ikke trent alt for mange ganger med levende figurater, ei heller da med forstyrrelser på siden av fremadsendingsbanen. I dag introduserte vi jo da alt dette på en gang (det er fortsatt barnslig å ta ting trinnvis *ler*).

Det hele startet jo fint med at to bordercollier drev og lekte og styra og trente akkurat utenfor banen, sånn ca halvveis mellom start og gruppa, i lang tid inntil rett før vi skulle starte. Jeg så jo at Willy fokuserte en del på dem, og jeg forsøkte å få ham til å IKKE se dem, men det var jo ikke så enkelt egentlig. I tillegg hadde vi jo da en gjeng på ca 20 stk som stod linet opp nedover langs banen – men herremin – man må jo bare prøve *ler*.

Det startet egentlig fint, og Willy gallopperte ut til gruppa og hadde bra taktskifte, men han hadde jo veldig dragning ut mot der publikum stod, og der hundene hadde lekt. Etter at vi passerte gruppa gjorde han som han har gjort noen ganger før: snur lenge før han skal kalles inn og blir dermed alt for kort før han går videre utover igjen. Innkallingen var vel derimot rimelig grei :). Jeg skal vel heller ikke skryte av at han går så rett og fint – han bruker HELE BANEN, Willy *ler*. Jeg har jo hørt at det er viktig å dekke hele feltet, så vi gjør det samme på fremadsendingen også, vi *fnis*. Utrolig nok var han ikke utenfor banen verken i lengde eller på sidene, men det var nok helt på håret – og det var sikkert noen som mente han var utenfor også kanskje? Det fikk jeg ikke med meg. Jeg aner ikke om han ville gått noe rettere om han ikke hadde vært så fokusert på de hundene før start, men jeg ser jo at vi må trene MYE mer på dette med å gå rett. Jeg så at han jobbet med seg selv for å følge med hvor jeg var også, men det blir jo fryktelig uryddig da.  Jeg har jo sett det på trening også at han av og til blir veldig skeiv eller drar mot kanten av banen, så her er det bare å pønske ut noen treningsmetoder som kan funke… jeg har nok en idè, kanksje… trur eg :D. Dette var jo en klar 0 siden han var for kort etter gruppa på første sending, men det var et par som ga 5 poeng også, men de måtte vel justere dette siden det står klart i regelverket at hunden aldri må være kortere enn 8 m fra fører.

Nok en gang var jeg faktisk veldig fornøyd med Willy, jeg, for han reagerer kjapt og fint på kommandoene, og selv om det mangler «litt» på gjennomføringen, så synes jeg han har et fantastisk fint modus, og DET liker jeg :D.

Dette var to veldig interessante og nyttige dager for min del – det er veldig interessant å overhøre dommernes diskusjoner, og begrunnelser for karaktersettingen, og ikke minst diskusjoner om regelverket og tolkningen av dette. Jeg fikk meg noen aha-opplevelser her som er kjekt å ta med seg videre :).

Takk, Anne-Marit, for at jeg fikk være med på dette. Jeg er dønn sliten, men veldig veldig fornøyd :D.

 

Dommerkonferanseekvipasje :D

Ja, da har vi altså hatt en aldri så liten gjesteopptreden som testekvipasje for bruksdommerstanden i Norge. De har dommerkonferanse denne helgen, og da er det jo også kjekt å få dømme litt ulike ekvipasjer i praksis slik at de kan «kalibrere» sin dømming. For meg var dette en riktig så lærerik og fin opplevelse :).

Dagens øvelser for vår del var sporoppsøk og feltsøk – og siden vi var ganske få ekvipasjer som deltok, ble det to oppsøk og to felt like greit :).

Å skulle «prestere» med en gjeng på 10-12 dommere som står og ser på og plukker fra hverandre hele øvelsen og ekvipasjen, er jo like ille som å gå en ordinær konkurranse, så dette var jo super konkurransetrening for oss, spesielt kanskje med tanke på feltsøk som jeg bare en gang har gjennomført i ordinær konkurranse, da med Babs som vel ikke imponerte stort den gangen for noen år siden *ler*.

Vi startet med sporoppsøkene. Jeg vet ikke helt hvor lange disse oppsøkene var, men sånn rundt 35-40 m kanskje? Jaja, åkke som… Første oppsøket gikk rimelig greit utover, Willy vet jo utmerket godt hva han skal, og dro på i kjent stil utover, han dro seg veldig mot venstre hele tida og jeg sleit litt med å greie og holde meg langs oppsøkslinja. I tillegg var jeg faktisk litt usikker på hvor mye jeg kunne gå ut fra oppsøksstrekningen for å unngå hindringer som var der, så jeg klønet vel litt, følte jeg *ler*. Ammatør altså *fnis*. Will fant helt uproblematisk sporet, slo og dro bittelitt rett vei (det visste jeg ikke da, selvsagt), snudde og dro på veldig den andre veien – som vanlig…. BAKSPOR!!!! Jeje.

Vel tilbake hos dommerstanden, så ga alle karakter på oppsøket, og alle karakterer lå på 6,5 og 7,0 (man kan ikke få høyere enn 7 med bakspor). Muligens var det en som ga 6 også? Det husker jeg ikke helt, men bortsett fra baksporet var dommerne fornøyd med jobben tydeligvis :D.

Vi gikk rett på neste oppsøk vi, siden det bare var meg med hund i denne gruppen foreløpig. Vi gjennomførte samme prosedyre, jeg sendte Willy og hang nå der på slep etter ham utover. Han slo på sporet og tøffet avgårde mot høyre (bombe – han slår jo som regel mot venstre). Vi fant ikke noen sluttgjenstand da, men alle dommerne var visst enige om at dette var et oppsøk til 10 poeng :D. Herlig!

Feltsøk har jeg jo skrevet litt om tidligere, og vi har jo ennå ikke kommet til det punktet at jeg har fjernet belønning mellom alle gjenstandene, ei heller å søke i fullt felt (50x50m) uten påvirkning. Nå fikk vi jo trent på alt dette på en gang *ler*.

Første feltsøk med første dommergruppe gikk vel egentlig sånn rimelig greit – helt til dyret ble veldig mann og hang seg fast i en «flekk» som han lenge stod og inhalerte på (jeg gadd ikke å si noe siden jeg visste at han aldri i verden ville høre i min retning akkurat da)…. men ikke nok med det – han måtte jo PISSE også, selvsagt – ikke bare en, men TO ganger *møkkabikkje*. Han fant tre gjenstander, den siste greide jeg ikke å få ham ut til, selv om det ante meg at den lå «der». Willy var forøvrig flink ved at han plukket opp gjenstandene bra, holdt fint inn, lite kjeksing og fine avleveringer (jeg fikk trekk for at JEG sa på plass til ham i det han var på vei inn – jeg trodde faktisk det var tillatt, men det var det visst ikke da, så da får jeg slutte med det :D). Vi fikk vel karakterer fra 6 til 7 på dette feltet (Takk Ronny for 7’ern – vi stiller for deg igjen altså *ler*).

Neste økt med den andre dommergruppen gikk vel på en måte bedre, men egentlig også langt dårligere *ler*. Han var faktisk mer «på» fra start av ved andre økt, han løp fortere og dekket feltet bedre merkelig nok, men han fant bare to gjenstander denne gangen (de lå selvsagt på andre steder nå enn første økt). Han jobbet bra hele tida, men også denne gangen ble han litt «a man’s got to do what a man’s got to do», så han måtte også denne runden pisse, og ikke nok  med det – man er da skikkelig mann, så man sparker for sikkerhets skyld litt ekstra i bakken også *himle*. Pissenisse altså! Dette MÅ vi bare ta tak i, for det gir et veldig negativt inntrykk og alt for mye trekk når vi kanskje ikke greier et fullt felt liksom. Det jeg gledet meg over var dog at han stort sett holdt koken veldig greit og søkte og jobbet på – kanskje ikke veldig fort, men fort nok – og i tillegg hadde han fine avleveringer uten kjeksing og tull :). I tillegg fikk jeg jo testet ut innkomst og innsitt UTEN at jeg ga kommadoen «på plass», og det fungerte jo helt fint, det :). To gjenstander og litt pissing i feltet ble belønnet med jevnt over 5’ere – en ga 0, og det hadde vel vært helt greit å få det også på denne prestasjonen. De som ga 5 la vekt på at han jobbet bra gjennom hele søkstida.

Dette feltet var forøvrig noe uvant kan man si. Det lå fullt av nedfallstrær i feltet, hundene måtte hoppe over digre trestammer, evt krype under, og det var nok litt utfordrende for hundene, selv om jeg så at Willy koste seg der ute :).

I morgen er det nye utfordringer – da skal vi kjøre brukslp :D. Dette blir spennende!!!

Nok en motiverende plan :)

Det er nesten så det har blitt en vane her nå, men altså – vi har trent i dag også, vi :D. Yeyyy liksom!

I dag var det spor som stod på programmet. Vi har jo ikke vært av de aller ivrigste på treningsfronten på sporet heller, selv om treningsforholdene absolutt skulle tilsi at vi kunne ha trent masse… Men er man lat, så er det himla tungt å få ræva opp av sofaen for å både legge ut spor (gudbedre så kjedelig det er???) og å gå det (det er heldigvis mye morsommere :D).

Også i dag hadde jeg faktisk en plan for det hele. Jeg har vel tidligere sagt at jeg IKKE bør gå egne spor, men noen ganger må man jo bare det også – man kan liksom ikke misbruke treningskompiser og sende dem ut på langspor hver gang heller. Ikke det at vi har gått sånne himla lange spor heller – de er heldige sånn, treningskompisene mine da *ler*. Vi har ikke dratt opp sporlengden så voldsomt ennå i år.

I kveld derimot, tenkte jeg at vi må jo få dratt på litt sporlengde også nå. Pinner finner vi stort sett om de er der Willy er (det er jo ikke alltid da, men…), og han har jo ikke hatt problemer med å holde koken gjennom de sporene vi har gått hittil. Nå var planen å legge et 1500 m spor til ham – ok – det er ikke så himla langt det heller, men når man ikke har gått veldig mange spor i år, så er det vel en ok lende.

Jeg nevnte vel at siden jeg er litt lat, så er det kjedelig å legge ut spor? Vel – for å slå to fluer i en smekk nok en gang *host*, så tok jeg med meg Babs når jeg la ut sporet til Willy, jeg *ler*. Jepp – jeg vet jeg er skikkelig lur *flir*.

Som tenkt, så gjort. Jeg utstyrte meg med GPS, regnklær og støvler, og la avgårde sammen med Babs.

Oppsøket ble ganske nøyaktig 45 m (jeg målte på kartet etterpå :D). Det jeg IKKE så, var jo at det var fryktelig mye vann her og der i oppsøket, det var ikke akkurat golfbane innover der, men men – det visste jeg jo ikke da jeg la sporet :D. Babs og jeg trasket oss avgårde, over stokk og stein, og oppover og nedover bratte skrenter, over bergrabber og hogstflater, gjennom tett skog og gjennom finfin skog. Egentlig et artig spor – for den som har litt kondis. DET skal jeg vel dessverre ikke skryte på meg. Sporet ble målt til 1400 m på GPS’en.

Men ok – til det med motivasjon ja *ler*. Jeg tenkte jo at siden jeg la nesten dobbelt så langt spor som det Willy har gått tidligere i år, så trengte han kanskje motivasjon for å holde gjennom hele sporet også? Det var nemlig litt derfor jeg tok med Babs også. Jeg tenkte liksom at om jeg dro avgårde med Babs så ville Willersen bli ekstra ivrig når det var hans tur.

Og hvor rett skulle jeg ikke få…. Herrefred og skaper. Jeg ventet ca 1,5 time før vi dro ut for å gå sporet – og NOEN var fryktelig fryktelig motivert kan man si *ler*. Han gaula før vi var kommet ut døra. Jeg festet forresten GPS’en på Willy i dag, forresten :).

Oppsøket gikk egentlig fint og ganske rett, litt utslag på ett eller annet ca 5-6 m før sporet, men han kom seg videre og fant sporet fint og var ikke i tvil om hvilken vei han skulle *yeyyy*. Han fulgte nok Babs sitt spor helt i starten, men tok seg inn på en forbilledlig måte *host*. Han fulgte stort sett mitt spor, men var nok innom Babs’ spor av og til også ja. Han var på et par sightseeings der Babs hadde vært på en liten runde også, men ellers gikk han rimelig bra der jeg hadde gått (det ser ikke helt slik ut på GPS’en, men den er vel ikke så himla nøyaktig den heller – de er litt like der, Willy og GPS’en *ler*).

Men altså – jeg følte meg vel mest som ei filledokke der jeg hang på slep og forsøkte å holde følge. Det gikk FORT, dette her. Likevel fikk han med seg første pinne, den andre tror jeg han slo på, men jeg fant ikke noe pinne der han markerte også tenkte jeg i mitt stille sinn at det muligens var litt kort etter den andre pinnen, men det var det nok ikke – det bare gikk veldig mye fortere å gå mellom pinnene når man hang på slep etter Willy enn det gjorde da jeg la ut sporet *ler*.

Tidvis var jeg i grunnen glad for at han dro såpass, det var jo fin hjelp opp de verste kneikene vi måtte forsere (herregud – da tenkte jeg noen stygge tanker om sporleggeren…). Enden på visa var at han holdt koken i samme forrykende tempo hele veien til mål – og vi fikk med oss alle pinnene så nær som den andre :). Jeg konkluderer bare med at nei – sporet er jeg ikke så bekymret for i grunnen – det er liksom alt det andre vi må trene enda mer på :D. Han var dønn sikker nesten hele veien, han. Vel – vi holdt på å dra på elgsafari ett sted – dette er et sted jeg vet det står en del elg og vi har alltid trøbbel på sporet i dette området av en eller annen grunn, men Willy tok seg inn og fant igjen SITT spor ganske fort, så krisen ble raskt avblåst :).

Det skal vel sies at forholdene måtte være noe opp mot perfekte for sporing i kveld – fuktig og småkaldt – det var tydeligvis iallefall perfekt for Willy :D. Fine sporhunden min!

Willys spor - 1400 GPS-meter langt

Motivasjon i feltet.

Willy er litt rar, han. Dersom han bare kan løpe og løpe og ikke trenger å bruke hodet sitt, så løper han til han stuper og litt til, tror jeg (nei, han har aldri fått løpe til han stuper – det er liksom bare noe jeg tror, det *ler*). Men altså – om han må løpe OG samtidig bruke hodet, se DA blir det brått litt vanskeligere. Mon tro om det er fordi han er mann??? *host*.

Det har seg iallefall sånn at litt for ofte så synes jeg han virker litt for lite motivert når han søker i feltet. Han løper jo ut, men av og til blir han bare luffende rundt og finner ting sånn innimellom – det er jo ikke noe galt med søket egentlig (selv om jeg har gitt opp å kunne styre ham – han får nå bare holde på der ute), og han vet utmerket godt hva han skal gjøre, men jeg skulle gjerne sett at han hadde litt mer tempo jevnt over faktisk. Ikke det at jeg vil ha en tornado i feltet heller. Hunder som løper så kvist og mose skvetter kan jo fort misse gjenstander også – og mange bare løper og løper og sliter seg ut- det vil jeg jo heller ikke ha, men jeg vil ha et stort nok tempo til at han kan søke gjennom feltet rimelig greit uten at han misser gjenstander som ligger der.

En annen ting vi må øve på er jo at Willy avleverer gjenstander UTEN å få belønning for det hver gang, men at han da er like motivert for å løpe ut på søk likevel. I konkurranse får man jo ikke belønne før etter at man er ferdig, og dette må det jo også øves på, iallefall med en hund som har litt middels med motivasjon :D. I tillegg til dette må vi også øve på å søke i fullt felt. Vi har jo trent mest korridorsøk, for man gidder jo ikke å tråkke et helt felt selv liksom – det er jo slitsomt.

Smart som jeg er, så tenkte jeg at vi kan jo øve på alt dette på en gang!!! Hahahahhaha, ja, jeg vet – det er dumt å ta alt på en gang, det strider mot alt jeg har lært av smarte hundefolk, men jeg hadde da altså en plan for det hele – og jeg syntes selv at planen var god :D.

Ved å gi Willy maks påvirkning ute i feltet ved at han fikk sitte og se på at jeg la ut gjenstandene, så ville jeg altså trigge masse motivasjon (ja, jeg vet han blir motivert av å se noen legge ut gjenstander). Han skulle deretter få en pause i bilen mens jeg tråkket over hele feltet på 50x50m. Planen videre var så å la ham søke to gjenstander etter hverandre uten belønning mellom, deretter to til med belønning etterpå – og så den siste med full fest som avslutning. Dette ville BÅDE øke movitasjone (se utleggingen), og når han da var fullt motivert kunne jeg droppe belønningen mellom hver gjenstand siden motivasjonen var høy for å søke videre – OG vi fikk trent med høy motivasjon i fullt felt. Jadda – synes jeg var smart, jeg :D.

Jeg la ut 5 gjenstander mens Willy satt og så på – så åkte han inn i bilen, mens jeg tok med Babs og tråkket gjennom feltet ganske grundig. Deretter var det å sette planen ut i praksis. Det er jo alltid spennende….

Willy var tydeligvis veldig motivert, for det var bare så vidt jeg fikk ham til å sitte pent ved min side før jeg sendte ham. Det var tydeligvis finfin vind i feltet, for det tok ikke lang tid før han var på vei inn med første gjenstand :D. Ingen tygging og han holdt gjenstanden helt inn og på plass! Han forventet helt tydelig godis her, men siden jeg ikke hadde noe godis i hånda fokuserte han raskt utover i feltet igjen, og på kommandoen min gallopperte han ut i superfint tempo igjen. Han fant også veldig kjapt neste gjenstand og kom inn på plass :). Da vanket det belønning i form av kjøttboller (på tilbud på Rimi til halv pris – nesten utgått på dato sjø :D) og drakamp *yeyyy*. Deretter sendte jeg ham to ganger til uten belønning mellom, og han holdt et superfint tempo ved begge sendingene – han fant også gjenstandene enkelt og greit og avleverte relativt bra (ok – han kjekset litt innimellom da…). Willy var like ivrig på å ut i nytt søk – og fant nok en gang gjenstanden fort og greit og kom inn på plass!

Jeg konkluderte med at første økt fungerte akkurat som planlagt :D.

Willy fikk en pause i bilen igjen, mens Babs fikk overta i feltet. Hun fikk et pensjonistfelt med gjenstander på rekke og rad i en smal korridor – og søteste gamle damen var riktig ivrig hun til en forandring, og gallopperte faktisk ut på alle gjenstandene. Hun er bare så søt der hun bumper avgårde – ikke så elegant, men veldig søt :D.

Jeg vet man ikke skal gjenta en suksess, men noen ganger synes jeg det er viktig å strekke strikken litt også. Derfor la jeg ut 5 gjenstander til Willy igjen, og tenkte jeg skulle gjennomføre omtrent tilsvarende økt som den første: altså to gjenstander – belønning – to gjenstander – belønning – og avslutte med det.

Nok en gang greide jeg å holde meg til planen, og Willy var fortsatt supergira, han, og løp såååå fint ute i feltet, søkte effektivt og fant de tre første gjenstandene uten problemer, den fjerde hang litt høyt oppe i et tre og han lurte nok litt på hvor søren den greia han fikk ferten av befant seg, men brått fant han også den, gitt :D.

Jeg tror muligens dette må ha vært den beste feltsøkøkta Willy har hatt, så jeg tror faktisk jeg bare skal måke på med motivasjon og motivasjon framover  – ingen grunn til å ikke gjøre det ennå iallefall :). Vi er vel ikke akkurat konkurranseklare mht feltsøk – jeg har vært for sløv med treningen det siste året egentlig, det har blitt litt halvhjertet, men det går da sakte framover iallefall :).

Willy fikk avslutte kveldens dont med en 5 km sykkeltur – det er jo kort i forhold til de normale turene våre, men vi har vel ikke vondt av litt korte turer innimellom heller *ler*.