Skrekkens søndag!

Dagen startet liksom så fint med en litt sein oppstandelse, en deilig og varm dusj og vakkert vær da jeg kikket ut vinduene. Fortsettelsen skulle bli litt verre…. Ferdig med morgenstellet på meg selv, så var det selvsagt hundenes tur, og som vanlig kledde jeg på meg og lukket opp døra til altanen for å slippe ut hundene og ta en runde oppi skogen så det skulle få gjøre sitt «morgenstell» :).

Ikke før hadde jeg lukket døra bak meg, så ser jeg Willy i fullt firsprang etter «noe» opp gjennom skogen. Jeg konkluderte kjapt med at guttungen var på kattejakt etter den ene katta til nabo’n. Babs drev på med sitt (spiste kattebæsj), og mens jeg ropte på henne for å få henne til å slutte med dette, hører jeg guttungen laaaangt oppi skogen i full los. Jeg tenkte meg ikke så nøye om, men beinfløy opp i skogen med crocks på beina og Babs i hælene (i ettertid skjønner jeg jo at jeg burde tatt meg tid til å stenge Babs inn igjen og ikke la henne bli med på kalaset i skogen…).

Langt oppi skogen fant jeg Willy i full hals på den stakkars katta som hang i en tynn tynn kvist bare centimenter fra snuten på Willy. Han bjeffa og hoppa det han var kar om for å få tak i katta som fortvilt klamra seg fast til den spinkle kvisten. Katta forsøkte desperat å klatre oppover, men greide ikke å få særlig grep om den tynne kvisten, og da Babs og jeg kom til fikk den nok skrekken og glapp feste bittelitt, falt noen cm ned på kvisten – akkurat nok til at Willy fikk nappa tak i halen hans.

Herregud… og det var ikke Willy jeg var mest bekymra for, for å si det sånn. Babs var jo der, og hun LEKER ikke jakt, hun. Straks katta falt i bakken kasta Babs seg over ham og tok et realt balletak på’n, og Willy var jo ikke sein om å sekundere Babs – og der stod jeg og så en ball av hår, tenner, fresing og katteklør som tumla rundt på bakken. Her var gode råd dyre… Hva SØREN gjør man i en slik situasjon?

Siden jeg innså at Babs var den som var den største faren for katta, så forsøkte jeg å fange henne først. Jeg fikk etter litt om og men tak i Babs og fikk dratt henne vekk fra tumultene. Hun var jo helt rebelsk og ville definitivt ikke gi seg, og siden hun ikke hadde halsbånd på, så måtte jeg geleide henne tilbake hjem etter ørene. Ikke at hun brydde seg stort om det, hun strenet bare etter å komme seg løs og tilbake til katta, hun. Heldigvis er JEG den sterkeste av oss, så etter litt træl fikk jeg buksert henne tilbake til hagen og inn i stua igjen (og mens jeg drev på med det – det var et stykke å gå hjem igjen –  var Willy og katta overlatt til seg selv oppi skogen). Jeg tenkte som så at så lenge Willy bjeffa, så hadde han iallefall ikke kjeften full av katt *urk*. Og bjeffe gjorde han – HELE tida, og da jeg kom tilbake til åstedet drev Willy og katta med stillingskrik *ler*. Willy hoppa rundt og bjeffa, katta forsvarte seg som best han kunne, fresa og snerret, gjorde utfall mot Willy, og et par ganger hang han skikkelig fast i pelsen til Willy. De hadde et par nærkamper der de rullet rundt i mosen i skogen, men heldigvis greide katta å komme seg løs – og inn i et buskas.

Det var IKKE helt enkelt å få fanga Willy da, han hoppa jo rundt på den andre siden av katta hele tida, så jeg greide jo for søren ikke å få fatt på ham, men etter litt styr greide jeg å komme mellom han og katta og fikk fatt i ham, fikk satt på bånd – og situasjonen var under kontroll. Han hadde blod på tunga, uvisst om det var hans eget eller katta sitt, men det reflekterte jeg ikke så mye over akkurat der og da. Nå var det om å gjøre å få fjerna dyret fra stedet og inn i hus igjen. Etter å ha fått stengt inn Willy også, tok jeg en tur opp i skogen for å se etter katta også.

Jeg ante ikke hvilken tilstand han kunne være i, jeg ante jo ikke hvor hardt hundene hadde tatt ham, og blodet tatt i betraktning så ante jeg jo det verste. Selvsagt var katta borte da jeg kom tilbake. Jeg lette ei stund i området for å se om jeg så ham, evt om jeg så noe blod som kunne tyde på at han var skadet, men jeg kunne ikke se noe som helst. Jeg skjønte fort at JEG neppe ville finne ham, så det var bare å tusle ned og forsøke å kontakte nabo’n.

Heldigvis har jeg en jordnær nabo, og hun beroliget meg med at dette helt sikkert hadde gått fint. Katta hadde vært ute en vinterdag før, han, og de hadde vel omtrent klippekort hos veterinær (takket være en annen, ukastrert hannkatt som stadig er her og lager bøll). Nabo’n beroliget meg, og jeg tuslet litt slukøret inn til meg selv.

Jeg må vel si at søndagsturen kanskje ikke ble like trivelig som den kunne blitt – jeg tenkte på den stakkars katta som jeg antok fikk temmelig hard medfart og greide liksom ikke å glede meg over verken vakkert vær eller en deilig og lang tur (som forøvrig ble noe lenger enn beregnet da jeg var litt impulsiv og valgte en vei jeg aldri har gått før – det var både glatt og bratt kan man si, men vi kom oss iallefall på en lang tur på ca 3 timer).

Vel hjemme igjen møtte jeg nabo’n som hadde vært ute og ropt og lett etter katta hele dagen (og jeg fikk enda dårligere samvittighet – jeg burde jo hjulpet henne selvsagt, men han er litt sky den katta, og ville vel neppe vist seg for meg uansett) uten å finne ham…

Jeg kan vel bare si at jeg ikke sov veldig godt i natt, uvitende om hvordan det hadde gått med kattepusen.

I dag tok jeg bussen inn til byen for å delta på kurs, og lettelsen ble enorm da jeg fikk en SMS fra nabo’n om at nå var katta kommet hjem – tilsynelatende helt uskadd :D. Puhhhhhh… DET var den beste beskjeden jeg har fått på lenge :). Hun hadde gått gjennom hele katta, tøyd og bøyd, sjekket for sår og rifter, men hun kunne ikke finne en eneste skramme på ham, bortsett fra at han var skitten. Eneste var at han var veldig skvetten – kanskje ikke veldig rart *ler*. Det spørs vel om han kommer til å sitte rett utenfor hagen vår igjen på ei stund :D.

Og bare sånn for å ha sagt det – jeg har ikke funnet en eneste skramme på hundene heller, så hvor det blodet i kjeften på Willy kom fra kan jeg jo bare lure på.

I morgen skal kattene til nabo’n få se et måltid kveite av meg, tenker jeg :D.

 

 

Dogs4All – en «æra» er over!

Vanen tro gikk årets siste store utstilling av stabelen siste helga i november, nemlig NKKs internasjonale utstilling Dogs4All, og vanen tro var også hundene og jeg på plass :D. Eller – for Babs’ del har det vel så vidt jeg kan huske vært en pause på et par år nå, men i år var også hun på plass igjen:).

Nytt av året var at NKK nå skulle dele ut to nye titler; nemlig Norsk Juniorvinner til beste junior fra hvert kjønn med excellent og Norsk Veteranvinner til beste veteran i hvert kjønn med excellent. Det er vel ikke så vanskelig å tenke seg til at jeg hadde et ørlite håp om at Babs kanskje skulle få med seg den veteranvinnertittelen hjem :).

Vi var på plass tidlig som vanlig. Jeg er jo småstressa når jeg skal på utstilling, ikke mht å stille hundene eller noe sånt, men PARKERINGEN er alltid litt pes når man kommer seint, så jeg var på plass allerede halv åtte på morran, jeg :D. Det var rimelig lett å finne p-plasser da, kan man si *ler*.

Det var 19 påmeldte – og møtte – briarder for dommer Brit Schøne Brodwall, et bra antall i år. Det har jo ikke vært direkte mange briarder påmeldt på utstillingene i år, så dette var overraskende mange gitt :). Championklasse hannhunder samlet 4 stolte karer: det var Willy selvsagt, og selvsagt Willys pappa Boss (og jeg regnet jo som vanlig med at vi kom til å stå bak ham), Beates vakre Connor (CIE* N DK UCH JWW10 DKV11 C’You Lucky Moravia Campanella) og Noras nyslåtte champion fra NKK Hamar: N UCH Mont de Valer VIII William.

Jeg er jo alltid litt spent når jeg stiller Willy – han har det jo generelt litt travelt den gutten, og det hender jo også han har det i utstillingsringen og da har jo jeg overhodet ingen kontroll på ham *ler*. Da løper han bare med de lengste beina først – og det kan ofte se LITT rotete og hektisk ut *fnis*. Denne dagen hadde han tydeligvis bestemt seg for å være Siris snille gutt og han var som en drøm å handle :D. Han stod og gikk som en konge, han, og sånt vet jo dommere å belønne, så han gikk like godt hen og vant championklassen!!! *Yeyyyyy*. Endelig endelig endelig stod han foran pappa’n på en tittelvinnerutstilling :D. MEEEEEEN – vi kunne jo ikke ta noen seier på forskudd, for vi skulle jo inn i beste hannhundklasse å konkurrere mot vinneren av unghundklassen (Aramis til Stein) og vinneren av åpen klasse (Ingelas polske impoert), så jeg kjente spenningen i magen da vi linet opp for konkurransen om beste hannhund :).

Vi løp en runde i ringen, og kanskje to? Willy gikk fortsatt som en drøm, og gjett om jeg ble LITT skjelven da dommeren viste oss fram til førsteplassen! ENDELIG :). Så da ble det både CACIB og ny tittel på guttungen :). Han kan nå titulere seg AD CIB NORD UCH NV11 Li-Brie’s Free Wheeler!!!

Jeg gikk vel litt rundt meg selv før jeg fikk summet meg, puttet Willy inn i buret igjen og ta ut Babs sånn at også hun kunne vises fram velstelt og vakker. Siden det var ganske mange tisper som skulle inn før henne, så fikk vi bra med tid til stell og oppvarming. Gamle damer bør jo varmes opp litt før de drasses med inn i ringen, så vi løp oss noen runder fram og tilbake slik at hun fikk varmet opp kropp og sjel :). Brått kom jeg dog på at ups – Willy skulle jo inn igjen rett etter at Babs var ferdig i tispeklassen, men jeg ville jo ikke rekke å børste opp guttungen sånn at han var klar sånn på en-to-tre, men hva har man ikke gode venner til? :). Anne Laura tok på seg oppgaven med børsting og stæsjing av guttungen mens jeg var i ringen med Babs.

Jeg har ikke stilt Babs for denne dommeren siden hun var unghund faktisk, da på NKK Bjerke i 2002 mener jeg det var :). Da ble hun slått av søster Siss, men fikk CK og jeg husker Lisbeth var inne med henne i btk siden jeg gikk med Lotta (som ble 2. btk på den utstillingen… hva man går rundt og husker på *ler*). Nå, over 9 år senere var det jo spennende å se hva dommeren hadde å si til en gammel dame på over 11 år :). Og dommeren hadde mye vakkert å si om Babs, hun, og hun sa så mye vakkert at hun også plasserte henne som nr 1 i klasse med CK :). HURRA!!!! Dermed fikk også HUN med seg en tittel fra utstillingen, nemlig da Norsk VeteranVinner 2011! Det var en fin avslutning på en lang og suksessrik karriere :D.

Hun kan nå titulere seg LP2 INT NORD EST UCH KHBV04 NV07 VWW10 EUVW11 NVV11 Mezzoforte Surprise. Det er en fin rekke, det *ler*. I beste tispeklasse greide gamlemor å trave seg inn til en 2. BTK-plassering faktisk – foran en rekke champions og langt yngre hunder. Hun ble bare slått av vakre lille Mysti til Astrid og Johnny (og halvsøster til Willy). Ikke dårlig av en gammel dame, det :).

Mens jeg var i ringen med Babs, så hadde Anne Laura gjort ferdig Willy etter alle kunstens regler til BIR og BIM-konkurransen. Han var så vakker der han stod sammen med Anne Laura utenfor ringen atte :). Det var bare for meg å ta over og løpe inn i ringen! Tusen takk for hjelpen, AL!

Nok en gang gikk han finfint, svingte når han skulle (*ler og tenker på da vi havnet i fanget til noen som satt utenfor ringen i gruppefinalen en gang, var visst litt vanskelig å svinge da*) og løp så bra han kan :). Nå er jo Mysti en vanskelig nøtt å knekke – hun er vakker vakker, hun, og har vel alt en briard skal ha :). Det syntes dommeren også, så Mysti ble BIR, mens Willersen fikk en riktig så hedelig BIM-plassering :). Men hvilken herlig dag på Lillestrøm :).

Jeg kjente jeg var litt stressa med tanke på at begge hundene skulle inn i gruppefinalene senere på ettermiddagen. Babs skulle jo inn i BIS-veteran siden hun ble BIR-veteran tidligere på dagen, mens Willy skulle være med i Lisbeths oppdrettergruppe som skulle gå rett før BIS-veteran. Sukk… litt vanskelig å være to steder på en gang, men nok en gang har man jo superdupre gode venner, så Jeanette stilte sporty opp og handlet Willy for meg i oppdrettergruppa slik at jeg kunne konsentrere meg om Babs i veteranringen. Tusen takk, Jeanette :).

Willy har vel aldri blitt handlet av andre enn meg, han, men det så ut som om han syntes det var helt greit å være med tante Jeanette, og hun hadde et godt grep om guttungen, så hun er nå herved utnevnt til Willys profesjonelle vikarhandler *ler*.

Verken oppdrettergruppa til Lisbeth eller Babs ble plassert i store ringen, men det gjorde liksom ingenting – vi fikk nå vist oss fram iallefall og det er jo litt morsomt. Jeg tror kanskje jeg er litt eksibisjonistisk jeg, for jeg synes det er helt ok å løpe inn i store ringen med spotlights og greier *ler*.

Dessverre fikk jeg ingen bilder fra utstillinga, men Soppen (Camilla) fikk et par bilder av Babs og meg i store ringen :). Tusen takk, Camilla :).

Tusen takk for trivelig samvær alle sammen :).

Søndag var vi atter på plass på Lillestrøm, men nå bare som turister og deltakere i raseparaden :). Nora med Nemo (Mont de Valer VIII William), Lisbeth med Nilla (Willys halvsøster) og jeg med Willy marsjerte inn i den store ringen med hundene våre, mens speakeren snakket om rasen vår. Jeg trodde jo liksom det var bare noen få mennesker som brukte å få med seg slike ting, men neida, det var søren meg fullsatte tribuner jo *ler*. Jeg håper vi gjorde en god figur der inne :).