Monthly Archives: oktober 2010

Da var sesongen over…

… men vi greide ikke målet vårt i år. Jeg kjenner jeg er litt skuffet faktisk, men når fluene i fluehuet ennå ikke har gått i dvale, så er det ikke så mye å gjøre.

I dag startet vi på årets siste sporkonkurranse – vår 4. konkurranse i år, og tredje start i C-spor (nei, vi er vel ikke direkte konkurransevant, egentlig). Jeg er vel bare nødt til å innse at jeg mangler totalt kontroll over dyret – han gjør akkurat som han vil, og når han ikke vil, så går det selvsagt til skogen når han ikke vil det samme som meg *himle*.

For å si det kort og greit – det ble ikke noe opprykk på oss i dag heller…

Resultat og kommentarer:

Klasse C, offisielt stevne, 31. oktober 2010. Arr: Sarpsborg Hundeklubb.

d: Øyvind Halvorsen (sporoppsøk) og Harald Grøndal (lydighet).

  Øvelse Koeff Karakter Poeng
1 Fellesdekk 5 min m/skudd 5 0,0 0,0
2 Lineføring 4 6,0 24,0
3 Forangående i line 3 7,0 21
4 Dekk under marsj 2 0,0 0,0
5 Innkalling 2 8,5 17,0
6 Kryp (4 m) 5 0,0 0,0
7 Apportering (treapport) 5 8,5 42,5
8 Fremad hopp med sitt 4 7,0 28
  SUM LYDIGHET 30   132,5
 
9 Budføring 100 m med skudd 4 0,0 0
10 Sporoppsøk 7 8,5 59,5
11 Spor 1000 m 19 7,0 133,0
  SUM SPESIALØVELSENE 30   192,5
  Totalsum 325,0 p og godkjent resultat. Nr 9/10 (egentlig mener jeg vi skulle vært nr 8 av 10 – siden jeg mener hun foran meg på resultatlista fikk 0 på sporet – hun ble klokket inn på 32 min sa tidtaker – og da hadde hun fått god margin både på starten og slutten av sporet ? Hun startet ei god stund før meg, men var ikke i mål før lenge etter ? Det spiller jo fint liten rolle altså, jeg bare fant det litt merkelig…).
Kommentarer:
Vi startet dagen med lydighet, og som vanlig stod vi over fellesdekk m skudd (ja, jeg vet – jeg BURDE snart begynne å trene på den øvelsen *sukk*, men jeg føler at jeg må ha den bedre befestet uten skudd før jeg innfører skuddene, og jeg hater jo å trene den forb… fellesdekken, så da får jeg bare ta det på min kappe). Vi hadde start nr 5 – og jeg hadde liksom god tid til å varme opp før vi skulle i ilden. Willy ble tatt ut av bilden allerede ved starten av ekvipasje nr 3, og han fikk lufte seg og jeg forsøkte å få gått ham ned såpass at vi skulle slippe all nysingen han stresser med. Willy var ikke helt på nett mens vi varmet opp – det luktet MYE godt i kantene og han skummet rundt kjeften (muligens ikke så merkelig iom at en av tispene som skulle være med var høyløpsk og stod parkert rimelig nært inngangen til apellbanen).

Nuvel…
Fellesdekk med skudd, 5 min: Som nevnt – vi stod over og fikk dermed en fin 0 i bagasjen her.

Lineføring: Allerede i starten kjente jeg at jeg ikke var på nett med ham, han hang veldig løst ved siden min, pendlet både ut og inn og fram og tilbake. Det var noe bra innimellom, men en hund som ligger 1,5 hundelengde foran fører kan vel ikke sies å gå VELDIG bra lineføring. Skikkelig vanskelig ble det nemlig da vi skulle gå mot der hinderet stod, og Willy var helt klart på vei fram for å hoppe over – bare båndet stoppet ham fra å gjøre det… Uff, dette var virkelig ikke bra. Det syntes ikke dommeren heller, men vi berget vel en 6’er fordi det her og der så pent ut *sukk* (på dommerskjemaet står det kun «skjev sitt» *ler*… det var langt MER å trekke for liksom). Allerede her ga jeg vel litt opp siden jeg innså at en 6’er på lineføring var spikeren i kista mht et opprykk. 

Forangående i line: Tja… Willy lå fortsatt litt langt fram på «innmarsjen», men gikk fint ut begge veier, men dro vel litt vel kraftig kan man si… Ståmomentet var greit nok og jeg tror ikke dommeren trakk for mye for at han snudde seg noe. Var en grei 7’er . 

Dekk under marsj: Willy begynte jo brått å reise seg opp rett etter at han hadde lagt seg ned denne uka – så vi jobbet jo litt med det de siste dagene. Det hjalp ikke stort – guttungen dekket og reiste seg med lynets hastighet, han – så det ble jo en klar 0.

Innkalling: Ok – her ble jeg litt overrasket over at vi ble trukket hele 1,5 karakter ? Willy satt helt i ro han, og kom umiddelbart på min kommando. Han kunne sikkert hatt enda større fart, men det gikk ikke akkurat sakte ? Innsitten var også pen så vidt jeg kunne se (han støta ikke heller), dommeren trakk for at hunden var litt treg. 8,5 poeng er litt lite på denne bankersøvelsen.

Kryp: Her var kanskje ikke jeg en så god fører, jeg forberedte oss ikke så godt som jeg føler vi bør da vi gikk dit øvelsen skulle være. Neddekken var bra, men da jeg kommanderte var Willy veldig willy igjen, og det ble jo selvsagt en klar 0.

Apport: Denne øvelsen begynner vi jo å få litt taket på nå, og jeg synes Willy gjorde øvelsen så godt han kan – og han kan ikke den bedre enn til 8,5 p så det var greit å få det :). Han satt rolig, løp ut i full fart og hadde et bra opptak. Farten tilbake kunne nok vært bedre, men han galopperte et godt stykke før han slo av på farten inn til meg. Noe tygg var det vel ved innsitten.  

Hopp over hinder med sitt: Willy fikk det jo for seg her om dagen at man ikke skulle SITTE på den andre siden av hinderet – og det trente vi jo litt på nå de siste dagene… Det hjalp ikke stort. Jeg måtte kommandere ham temmelig kraftig ned i sitt for å få ham til å sette seg. En rimelig grei 7’er der.

Jaja, det så ikke ut til at treningen vår hjalp stort denne gangen. Skikkelig irriterende, kjenner jeg. Nå var det jo ikke noe poeng å gå sporet etterpå, men siden det jo allerede var lagt ut, og det sikkert var fin trening, så fant jeg ut at joda, vi kunne vel gå det likevel :).  Vel ute på feltet der sporene skulle gå (jordespor – med gressunderlag) kjente jeg at det blåste LITT MER enn jeg hadde håpet på, men MINDRE enn jeg fryktet… Mao kunne jo dette gå hvorsomhelst :).

Vi fikk beskjed om å ta med hunder og utstyr og bli med for å vente på å gå oppsøkene. Jeg pakket lomma full av medisterkaker og leverpostei, samt en gummiball, fant fram selen og mente jeg da hadde det jeg trengte…. Etter noen meter kom jeg brått på at SPORLINA kanskje også var kjekk å ha med *himle*. Jeg strena tilbake til bilen, bare for å oppdaget at SPORLINA var borte ??? Hvor søren var den blitt av ? Den hang ikke på sin vante plass på buret ?

Herregud – jeg kjent jeg ble lettere panisk der jeg stod. Jeg hadde jo ikke tid til å leite gjennom bilen, så jeg måtte bare ta reservelina som jeg ikke kan fordra (sånn gummiline). Den har jeg brukt EN gang tror jeg, så jeg ante ikke hvordan den ville være å gå med heller…. Bra start det, tenker jeg (og jeg kan legge til at jeg ennå ikke har funnet sporlina, den befinner seg rett og slett ikke i bilen så vidt jeg kan se ?).

Oppsøk: Oppsøket gikk vanen tro i full fart ut – så full fart at jeg ikke rakk å holde igjen lina, den var glatt og bare glei gjennom hendene på meg, noe som resulterte i at Willy hadde alt for stor fart ut, samtidig som vi hadde medvind – og han gikk jo dermed over sporet før han fikk det i nesa. Han fant det dog, og slo mot høyre, gikk en 3-4 meter før han snudde og bare MÅTTE sjekke tilbake, gikk en 5-6 m bakspor før han snudde igjen og tusla videre på sporet. Det resulterte i 8,5 poeng på oppsøket.  

Sporet: Willy sleit veldig med å feste seg i sporet i starten. Sporet gikk først i nedoverbakke mot et søkk som var søkkvått, og det var visst veldig vanskelig å finne sporet her nede. Etter å ha surret en god stund kom han seg heldigvis videre, men vi gikk nok over første pinnen antakelig fordi han valgte bort pinne når ting ble vanskelig. Jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle tørre å stole på ham, men valgte å holde kjeft og bare la ham jobbe.

Han måtte jobbe skikkelig for å holde sporet sitt (spesielt siden det gikk langt langs veg – ikke så veldig nært men nært nok til at Willy sleit med at han stadig ville ut mot kanten og sjekke), men etter langt om lenge fant vi en pinne gitt! Og brått hadde vi 4 pinner på kort tid :). Jeg var jo glad for det, og gikk nå bak Willy og tenkte at vi er vel noe over halvveis nå – da han slo på ny pinne, og jeg så at den var SVÆR! Sluttpinnen jo… og jammen meg, der var sluttsløyfa også gitt :). Det er det raskeste C-sporet vi har gått tror jeg – var over på 16 minutter det :). Det føltes vel ikke helt ut som om dette var 1000 m – jeg vil anslå det til mellom 700-800 m, men det var i grunnen helt greit når forholdene var såpass vanskelige som de var (vått og vind). Og jeg la jo inn ønske om et kort spor, så…. hehehehe. Det var et fint spor – selv om jeg er usikker på om vi gikk hele sporet eller dro over ei sløyfe. Jaja, uansett – vi fikk med oss 5 pinner av 8, noe som resulterte i 7 poeng på sporet.

Budføring 100 m med skudd: Siden vi uansett ikke lå an til noe opprykk droppet jeg like godt hele seansen. Jeg gadd rett og slett ikke å ta den :). Vi sparer den til en gang det står om et opprykk tenker jeg *fnis*.  

Generelt: Denne gangen er jeg IKKE fornøyd selv om vi kom gjennom sporet på anstendig vis. Den lydigheten var rett og slett tragisk, og jeg synes liksom at vi har lagt ned så mye arbeid i dette den siste tida, at det føles litt kjipt å ikke få uttelling for det :). Jeg vet ikke om jeg skal skylde på meg selv eller bikkja denne gangen egentlig – men jeg FØLER liksom at Willy kan bedre, om han er på nett, vel og merke. Det er jammen godt han er vakker… *fnis*.

Å gjøre det enkelt…

Det er rart med det, men det er utrolig hvor fort man glemmer alle de gode rådene man får fra flinke folk… I går, etter det halvdårlige sporet Willy gikk, kom jeg på det Odd Erik Magnes forsøkte å prente inn i hodene våre da vi var på Sølen i sommer: GJØR DET ENKELT – MOTIVASJON ER VEIEN TIL MÅLET (lett omskrevet til Sirispråk).

Hvordan kan man glemme to så viktige faktorer i treningen ? Jeg har jo ikke vært spesielt flink til å fylle på med motivasjon de siste ukene med Willy – det har blitt vel mange og tildels lange spor uten å tenke på at man kanskje må fylle etter med litt motivasjon. Jeg har jo belønnet masse på pinner og sånt, men jeg har jo ikke gått noe tilbake i treningen slik det oftest er lurt å gjøre.

I gårkveld planla jeg derfor at vi skulle ut på et jorde i dag og kjøre slepespor faktisk ! Og som tenkt så gjort. Jeg avspaserte et par timer fra jobb sånn at jeg skulle få trent litt mens det fortsatt var lyst, kjørte mot Trandum og brukte et jorde på vegen dit.

Jeg allierte meg med biteskinn, sporsele og sporline og tok dyret med ut på jordet. Der dro jeg ham opp til de store høyder med biteskinnet, kobla han til et tre og dro avgårde med biteskinnet ut på jordet. Så fikk han gå sporet umiddelbart etterpå! DET ga effekt, det – og guttungen spora som en helt. Han snusa ikke EN ENESTE GANG på noe annet enn sporet, han slo rett på vinklene uten overhodet å ringe rundt seg selv. Flinkeste :). Det ble selvsagt julekveld og nyttårsaften da han kom fram til biteskinnet sitt :).

Jeg gjentok suksessen og la et litt lengre spor til ham (bare ca 250 m) med litt flere vinkler – og han løste det uten problemer selvsagt. Ikke antydning til å sjekke andre ting enn sporet han skulle følge :). Stor stas å finne biteskinnet på slutten var det selvsagt også! Etter litt drakamp med skinnet presenterte jeg en av de små pipeballene for ham – og han fikk velge HVA han ville leke med…. Jeg trodde egentlig han skulle fortsette med biteskinnet, men han ville faktisk ha den halvhese pipeballen, han :). Vi hadde en lang lekeseanse – og Willy var tydeligvis godt fornøyd med seg selv – og det var jeg også (mulig det har en sammenheng :)).

Jeg gjennomførte også det jeg hadde planlagt med å gå litt lenger bak i lina, og det funket jo utmerket, det :). Det er jo lett å gå bak en hund som går bra spor, liksom *ler*.

…. måtte det bare vare…

Det var dette med RAM, da…

Det er så artig å trene hund, iallefall når man plutselig sånn på tampen oppdager at ting man trodde bikkja kunne brått er skikkelig vanskelig… F eks var visst konseptet BLI fullstendig deleted fra den lille hundehjernen her om dagen *himle*.

Mandag var det som vanlig Trandumtrening, og vi startet med en hyggelig dinnerdate med 2ne før vi dro avgårde for å trene litt lp. Det ble dog ikke den beste treningskvelden vi har hatt. Den startet med at jeg måtte VELDIG et visst sted – og fortsatte med at også HUNDENE måtte veldig visse ting. Det var et skikkelig dårlig utgangspunkt for en god treningskveld – og det bar vel treninga preg av.

Jeg hadde tenkt å ha litt gjennomkjøring med kommandering, men den første gjennomkjøringa der Beate kommanderte oss ble bare tull og tøys og jeg putta dyret i bilen etter lineføringen… Da jeg tok Willy ut av bilen igjen for ei ny økt, var han desperat på å komme seg bort til utkanten av banen – og jeg tenkte at jeg fikk la ham snuse seg litt ferdig før vi tok ei ny økt. Stakkars – han var ikke helt god i magen sin, han, ikke rart han hadde problemer med å konsentere seg. Etter at han hadde fått gjort skikkelig fra seg gikk ting mye bedre – faktisk så bra at han ikke hadde ro i ræva til å sitte i ro på innkalling, eller vente på apport-kommandoen, eller ligge i ro på dekk under marsj (aldri sett en hund sprette så fort opp igjen etter dekk’en). PUHHHHHH…. Det var da jeg ønsket litt mer RAM på dyret.

Tirsdag tok vi nok ei LP-økt på Trandum, og Willy kunne fortsatt ikke sitt og BLI, eller dekk under marsj, eller sitt og vent på kommando på apporten – så vi terpa litt på det den kvelden, vi… Det hjalp tydeligvis, for i går var han flinkesen selv og satt så stille og fint, så :). For ja, vi trente selvsagt også i gårkveld – og det var ei så bra trening at jeg ikke vet om jeg tør å jinxe det mer ved å trene flere økter før søndag (men jeg kjenner meg jo selv rimelig bra og vet jo at jeg ikke tør annet enn å trene på det som trenes skal både i dag og i morgen).

Men det er jo typisk at når man føler at lp-biten sitter, så har dyret plutselig glemt hvordan det er å gå spor… Ohhhhhhh. Onsdag var vi nemlig på besøk hos SoppenCamilla på Gardermoen Hunde- og kattehotell. Der skulle vi få låne et stort jorde å gå spor på. Jeg la ut ca 1 km spor uten alt for mange vinkler, og det fikk ligge en drøy time før vi gikk. Oppsøket var som vanlig strålende – og Willy dro rett ut og slo på sporet. Deretter var det vel bare sorgen… Da var han tilbake i sine gamle «løpe rundt som ei hodeløs høne og ikke finne sporet»-takter. Han gikk noen meter, ringet rundt og surret på, gikk noen meter til og ringet og ringet. Nå skal det sies at jeg så ganske mye rådyr- og elgtråkk på jordet, men søren heller – hvor vanskelig kan det være å holde sporet da ? Nå har vi ikke trent på søkkvåte jorder før, og jordet hadde vært frosset godt før de øverste cm hadde tint i løpet av dagen – det er mulig det vanskeliggjorde ting, men læll a gøtt… ? Willy manglet helt selvtillit og ga en skikkelig fin oppvisning i hvordan man IKKE går spor. Willy fant vel 2 eller 3 pinner før han kom til en vinkel som var så vanskelig at han aldri greide å komme seg videre. Da han hadde gått i ring så mange ganger at jeg var helt svimmel, tok jeg han bare av og gikk tilbake til bilen. Jeg måtte puste litt, kjente jeg…

Jeg hadde egentlig tenkt å bare pakke sammen og dra hjem da, men så fikk jeg det for meg at søren heller – jeg setter ham på igjen der jeg tok ham av og ser om det går bedre (man har jo GPS og full kontroll på hvor sporet går må vite). Som tenkt så gjort. Jeg satte ham på litt før vinkelen – og Willers dro avgårde og gikk kanonbra – fram til vinkelen. Der begynte han på nytt slik han slutta… Jeg forsøkte å få ham videre, viste ham til og med sporet (jeg SÅ jo tråkket mitt), men det var visst fryktelig vanskelig dette her. Jeg tok ham med videre framover, og han var innpå sporet sånn av og til, men dro like fort av igjen. Han greide liksom aldri å få feste i sporet. Litt bedre ble det da vi nærma oss jordekanten, og et øyeblikk ante jeg faktisk håp om at NÅ… men rett etter ny vinkel som han faktisk kom seg ut av, så dro han av igjen, og hadde jeg ikke visst at sporet gikk i motsatt retning hadde jeg gladelig fulgt på, for han var veldig overbevisende. Jeg fikk ham inn på sporet igjen, men bare kort etter dro han av på nytt. Jeg fulgte ham for å se hvor han hadde tenkt seg, og brått var vi i en av de første vinklene på sporet… helt feil retning selvsagt. Nok en gang fikk jeg loset ham inn på sporet, men vi bomma litt – for Willy ville avgårde både 5 og 8 m til side for der jeg mente sporet skulle gå – og hadde man ikke sett – der lå det en pinne gitt :). Derfra gikk han bra et stykke, før han igjen fikk trøbbel med en vinkel – nok en gang hjalp jeg til – og det gikk bra et stykke videre, en pinne til fant vi også – men så dro han av igjen. Nå slapp jeg lina for å se hvor han hadde tenkt seg – og kursen var rett til skogs (og det var vel ca 100 m fra der jeg stod) *sukk*.

Tilbake til sporet igjen, og Willy fant nok en pinne – og derfra og til slutten gikk han nyyyyydelig… Lurer på hva som rører seg i hodet til den hunden.

Med onsdagens dårlige spor i minne, fant jeg ut at jeg bare MÅTTE legge et kort spor til ham i går også, før trening. Nå la jeg det på jordet nedenfor huset – og det var ikke spesielt langt, men jordet er jo bratt så det ble jo litt trening på pinne i nedoverbakke og sånt. I tillegg tenkte jeg at det sikkert var lurt at han fikk belønning etter vinkler bare for å øke selvtilliten hans litt – så jeg la ut noen godbitdepoter etter vinkler. Jeg skal vel ikke skryte av at DETTE gikk på skinner heller. Jordet var søkkvått, det var gjørmete, og med lang stubb – og det var visst også har vanskelig å sette seg skikkelig på sporet. Dog kom vi rundt på en litt bedre måte enn på onsdag, men noen oppvisning i sporgåing var det nok ikke.

Hva jeg har lært av dette ? Tja…. Jeg må øke motivasjonen til dyret (jeg har jo kjørt en del lange spor i det siste så nå er det på tide å fylle på igjen) sånn at han kanskje er mer motivert for å følge et menneskespor enn å sjekke alle deilige dufter fra andre dyr som har krysset, også tror jeg at jeg likevel skal gå lenger bak i lina, selv om han blir mer vinglete i sporet av det. Kommer jeg for nært, legger jeg nok litt for mye press på ham og han blir mer vimete enn om jeg holder meg lengre bak og lar ham jobbe mer på egen hånd. Ikke så lett å finne balansegangen på å støtte ved å gå nærmere og å la ham jobbe selvstendig ved å henge lenger bak. Jaja, det kan vel hende jeg lærer innen hunden er dau…

Det går i røkk og napp, tydeligvis!

Etter tre blogginnlegg på like mange dager, var det selvsagt tvingende nødvendig å ha en pause igjen – man må jo ikke skjemme bort leserne heller :P.

Den siste uka har det blitt både turer og trening på oss, noe vellykket – noe mindre vellykket, kan man si… Jeg husker jo ikke alltid hva vi gjør fra dag – ting går litt i ett kan man si, men forrige lørdag la jo Camilla et spor til Willy som jo gikk strålende om jeg selv skal si det, og jeg hadde jo den «gode» følelsen etter det. Vel – hvor lenge var Adam i Paradis ?

Vi skulle liksom gjenta suksessen på torsdag – så Camilla la ut nok et spor til oss, hun, snilleste :). Sporet var nesten 1 km langt med ymse pinner i… Jeg skulle nok en gang forsøke meg på å gå det alene, for det er jo DET jeg trenger å trene på: å takle ting som skjer i sporet på egen hånd, lære meg å lese Willy, lære meg å ha is i magen når Willy må jobbe litt ekstra i sporet, la ham få TID på seg til å jobbe ut vanskelighetene, bruke lina ordentlig – og i det heletatt: JEG må bli en bedre fører.

Vel – oppsøket gikk vel sånn passe – litt kjapt og jeg tror Willy surra veldig før han omsider kom seg avgårde på sporet sitt. Det gikk bra et stykke, men så begynte Willy å løpe i ring igjen, han sjekket og sjekket og sjekket, snuste og styra på og hadde det fryktelig vanskelig en periode. Jeg lot ham holde på og vi kom oss da omsider videre. Brått fant vi en pinne også, men så endte vi på bærtur. Han tok første vinkel greit, men gikk laaaangt over neste vinkel (jeg hadde sporet på GPS), og vi rota oss skikkelig vekk før vi fant tilbake til sporet, men da kom vi på sporet i en vinkel og det ble vanskelig for MEG for jeg stolte jo ikke på at det var SPORET Willy fant *sukke litt*. Vel – Willy kom seg som sagt inn på sporet igjen og gikk til tider veldig greit, men fikk steder der han surra noe skikkelig, eller dvs JEG syntes han surra fælt, jeg ante ikke helt hva han drev med må jeg innrømme (men i ettertid har jeg jo forstått at han faktisk søkte spor, han bare stolte ikke helt på seg selv og måtte stadig dobbeltsjekke på enkelte steder som tydeligvis var veldig vanskelig for ham). Vel – vi gikk og gikk og gikk og gikk  – men noen pinner fant vi ikke… Vi var nesten på slutten av sporet før vi ENDELIG fant neste pinne… Slutten kom vi inn på vinkelrett – og guttungen gikk iallefall ikke spor fra den siste pinne og til slutten – guttungen gikk på sluttsløyfa han, som han så på lang avstand… Uhhhhhhh… Han har en greie med disse sløyfene, den karen! MEN – jeg bør vel ikke klage på «sløyfesug» – det bidrar jo til at han iallefall løper rett og fint ut på oppsøket når han ser sløyfa *ler*. Jeg trenger kanskje ikke å si at det sporet ikke akkurat bidro til god nattesøvn ?

Fredag ble det bare tur på oss, mens vi på lørdag nok en gang hadde en treningsdate, denne gangen med Hilde og Øystein! Mens jeg la ut spor til Hilde og Tindra i skogen, la Øystein ut spor til oss på samme jorde som vi var helt på jorde på (for å si det enkelt *flir) sist torsdag. Hilde la spor til Øystein og Fight. Jeg er ikke helt sikker på hvor langt sporet var, jeg, men det ble godt over en time gammelt iallefall – nærmere 1,5 time tenker jeg (men jeg har i grunnen konkludert med at liggetid ikke spiller noen rolle for Willy – han går likt enten det er rimelig ferskt eller rimelig gammelt). Oppsøket gikk fint ut, og Willy slo strålende på sporet riktig vei, men så holdt nok jeg kanskje litt for mye igjen i starten og da ble han usikker og måtte tilbake for å sjekke bakspor og merkesløyfa… Men han kom seg da likevel greit videre, og jeg synes Willy gikk veldig bra :). Jeg følte selv at jeg greide å lese ham bedre enn på lenge (en medvirkende årsak var kanskje at jeg delvis så sporene etter sporlegger i rimfrosten på bakken *ler*), jeg lot ham jobbe i vinkler og med pinner og ymse andre vanskeligheter – og vi endte opp med 6 av 7 utlagte pinner som fangst :). Jeg fikk tilbake litt av den samme gode følelsen som fra forrige lørdag – og det var jammen godt! Mon tro om jeg lærte enda litt mer av dette da ?

Øystein og Fight på sporet - inn i tåkeheimen! Det var kaldt og rått, men vakkert...

Etter at sporene var gått, dro vi for å ta en gjennomkjøring på lydighetsbiten. Hilde var «dommer» og kommanderte oss rundt… Jeg konkluderte med at vi må trene på å bli kommandert!!! *Bombe*. Det var mye rusk i maskineriet gitt, så her har vi en jobb å gjøre den kommende uken gitt… Tusen takk for en fin dag i skogen og på apellbanen, Hilde og Øystein!

Er man i siget så er man i siget (også kalt panikktrening…), så også i dag har vi tilbragt dagen helt på jordet :). I dag gikk turen til Brårud og flotte jorder der borte. Vi traff Line, Øystein, Terje og Beate der. De to sistnevnte forsvant for å gå plenspor med sine IPO-hunder, mens vi andre skulle jobbe litt mer med jordesporene våre :). Line la ut spor til seg selv, mens Øystein nok en gang la et spor til Willy mens jeg la ut til Fight.

I dag gikk oppsøket strålende, fin fart rett ut, og Willy slo umiddelbart på sporet og gikk avgårde. Jeg var også obs på å la ham få lina og ikke holde så mye igjen, og da gikk jo alt så meget bedre :). Vi gikk alene i dette sporet, mens Øystein stod og «overvåket» det hele fra toppen på jordet *ler*. Dette var også god læring for min del, og jeg synes det gikk rimelig bra :). Det ble ikke akkurat full pott med pinnefangst, men Willy gikk stort sett godt i sporet, han tok vinklene greit, jeg greide å lese ham, jeg LOT ham jobbe når han trengte det – og jeg syntes det gikk bra jeg. 5 av 8 pinner er kanskje ikke noe å skryte av, men det er bedre enn ingen iallefall :). Han har overhodet ingen problemer med å gå 1 km spor iallefall – han virket iallefall ikke spesielt sliten etter sporet i dag, og det er jo fint. Tusen takk for nok et fint spor, Øystein :).

Her går det unna!

Det er vel nesten så man kan få stjerne i boka snart vel ? Tredje blogg på like mange dager – noe sier meg at overskuddet begynner å komme tilbake ? :).

I dag var atter en dag fylt med aktiviteter – denne gangen sammen med noen få utvalgte medlemmer fra hundeklubben som trosset kulden med gledet seg over solen og troppet opp på Trandum for å være med på feltsøkkarusellen :). Camilla stilte med premier og en utsøkt sjokoladekake, Terje stilte opp som dommer – og vi andre fikk bare være deltakere :).

Vi hadde to klasser – en for videregående og en nybegynner. Den videregående klassen hadde 50×50 m felt med 6 gjenstander, der man måtte finne 4 for å få full score. Nybegynnerne hadde også fullt felt, men med 8 gjenstander hvorav 4 måtte finnes for å få 10 poeng.

Siden vi ikke var så fryktelig mange som møtte opp, slengte jeg like godt med Babs i klassen for de videregående, mens Willy fikk starte i nybegynnerklassen (han har jo ennå ikke kommet så langt at han har startet i feltsøk i konkurranse, så da må han jo regnes som nybegynner ? *ler*).

De rutinerte hundene skulle starte først – og Babs hadde fått start nummer en. Det er skikkelig teit å ikke ha noen strategi for hvordan man skal gjennomføre et feltsøk, og jeg er visst skikkelig teit *ler*. Stakkars Babs ble som vanlig satt ut bare fordi det var konkurranse (og jeg var ikke engang nervøs???), så da jeg skulle sende henne ut i feltet løp hun sånn halvinteressert ut på 20 meter og stoppet opp… og der stod hun lenge (og nei, jeg hadde ingen strategi for hva jeg skulle gjøre om hun ikke gjorde noe i feltet, for å forklare det krøkkete). Omsider fikk jeg summet meg litt og ropt henne til meg, og jeg flytta oss et stykke videre på grunnlinja og sendte henne igjen. DA kunne hun løpe og søke, faktisk, og selv om hun ikke dekket halve feltet engang og sleit med å lokalisere gjenstander, så fant hun iallefall to ting før tida var ute… Rare hunden. Vi berget en 6-poenger på det…

Willy fikk være førstemann ut av nybegynnerne, og han hadde jeg kanskje LITT større forhåpninger for – han liker jo feltsøk og han liker å løpe *ler*. Han var ivrig ut og søkte rundt om, han, men han sleit skikkelig med å finne gjenstander – i likhet med alle hundene som startet i videregående klasse (selv Tindra til Hilde som stort sett har gått til 10 poeng på alle felt i konkurranse i år misset og fant bare 3 gjenstander i dette feltet). Han endte opp med 3 gjenstander – avlevert på en noe slurvete måte, og vi fikk 8 poeng for jobben. Jeg var faktisk ganske fornøyd med det, jeg, for Willy kom straks tilbake for avlevering når han hadde funnet gjenstand, og han var ivrig ut på nytt søk igjen. At han også tisset et par ganger i feltet snakker vi ikke høyt om….

Det VAR nok vanskelige forhold i feltet… Det var ikke mye drag i lufta, det hadde vært skikkelig frost i bakken som var i ferd med å tine, samtidig som det nok var mange andre interessante lukter der også. Ingen av hundene hadde noen imponerende oppvisninger, kanskje bortsett fra Funny og Karoline som greide å plukke inn 4 gjenstander i nybegynnerklassen.

Babs endte på nest sisteplass av 4 (?) startende (en hund fikk 5 poeng, Babs 6 mens nestemann hadde 6,5 poeng – ikke spesielt imponerende av de rutinerte hundene liksom). Willersen endte på delt 2. plass – og det lar seg jo høre da, selv om det er mye å ta tak i dersom vi skal ut i konkurranse :).

En trivelig dag med gode treningskompiser i klubben! Vi – altså Babs, Willy og jeg – avsluttet dagen med en runde rundt Aurtjern med kamera rundt halsen. Det var jo så flott vær – og med dårlige prognoser for dagene framover var det bare å utnytte sjansen til å få noen fine høstbilder :).

Gammel dame i gammel skog. Jeg syntes bare lyset var litt vakkert inne i skogen og måtte bare få det foreviget :).

Den sedvanlige poseringen *ler*.

Juhuuuuu !

Det er vakkert ved Aurtjern, så da må man selvsagt posere litt der også 🙂

En pust i bakken i høstsola.

Rekke tunge til fotografen 🙂

Lysglimt i mørk skog.

Mosegrodd stein i Trandumskogen.

Vi trener jordspor så halmen tyter både her og der…

Siden vi er meldt på til sporkonkurranse som skal foregå på jordene (ja, forutsatt at man kommer med – det går rykter om at det er så mange påmeldte at det kanskje må bli loddtrekning) så har jeg benyttet dagene nå i det siste til å trene på nettopp jordespor. Jeg skal vel ikke skryte på oss at det har gått strålende, sånn egentlig, for er det ikke Willy som sliter, så er det jeg som gjør ett eller annet som kødder til disse sporene…

Det største problemet vi har er vel at jeg har litt meninger om hvor sporet går og ikke har is i magen og lar guttungen utrede de utfordringene som ligger i sporet. Og det er jo smart, for jeg har jo nese for spor liksom *himle*. Jeg har dog også oppdaget at Willy har slitt litt med disse sporene – og jeg har overhodet ikke forstått hva han driver med. Han kan gå fint et stykke for så å begynne og løpe i ring uten mål og mening (tilsynelatende), og da blir jo jeg temmelig i villrede mht hva som skjer ? Skal jeg bare vente og håpe han går videre etterhvert ? Skal jeg stoppe ham og be ham søke spor igjen ? Skal jeg si fra at DETTE ikke er ok ? Eller hva gjør man ? Jeg har vel kommet fram til at jeg bare må trene på enkeltmomenter og håpe på at denne løpingen gir seg etterhvert…

De siste dagene har jeg fokusert en del på dette med å plukke pinner. Jeg har jo tidligere vært bekymret for farten, men den har jo kommet så det holder, men samtidig har jo lysten – eller evnen ? – til å finne pinner gått dramatisk ned siden stor fart ikke nødvendigvis henger sammen med nøyaktighet (hehehhehee… det er vel heller stikk motsatt). Jeg har lagt flere, men relativt korte spor med mange pinner – og det har vært julekveld og nyttårsaften med pipedyr og leverpostei ved hver pinne. Håpet har jo da vært at Willy i tillegg til å følge spor, også skal lete etter disse pinnene (han kan jo gå rett over en pinne uten å slå på den overhodet liksom).

I går var jeg hos Hege på kennel Izakhan (tibetanske terriere) for å både hilse på, gå tur – og ikke minst gå litt jordespor på jordene rundt der hun bor :). Jeg la selv ut et ca 5-600 m langt spor som jeg la bevisst ned i et område der det går rådyr på beite. Oppsøket gikk i skikkelig oppoverbakke (det var nytt for Willy), hvor sporet gikk ca 5 m før merkepinnen. Willy løp fint ut og slo på sporet, sjekket et par m bakspor, snudde og gikk avgårde. Willy fikset bra vinkelen som lå nede i hjørnet der rådyrene holder til, men han misset vel en pinne på dette sporet (tror jeg…). Som vanlig var sporet bittelitt hektisk, og jeg lot ham jo gå… Ikke rart vi mister pinner da, kanskje. Etterpå la Hege ut et spor til oss også – her ble det bare 3 av 5 pinner med tilbake… hmmmmmm… Ikke bra ikke bra.

Etter sporene gikk vi oss en tur med Willy og Yafah (tibbe) – og Toya (golden). Jeg forsøkte å ta bilder, men lyset var ikke veldig samarbeidsvillig, ei heller hundene, men skitt au…

Noen vil påstå at Yafah driver med risikosport...

.. men Willersen er da ingen overfallsmann, han - han hilser pent, han faktisk 🙂

Stram kar - men fotografen hadde glemt halen!

Det er ikke bare briarder som er ville og gærne...

To alen av samme stykke

Stram kar, ja (sånn helt objektivt)

Glad gutt

Tusen takk for både spor, tur og trivelig selskap, Hege :).

I dag satte jeg nok en gang kursen mot Vormsund (eller iallefall sånn ca i nærheten der et sted *ler*) – ikke så langt unna der Hege bor. Nå skulle vi besøke Camilla for å fotografere Sigurd som ble døpt for et par uker siden :). Som betaling for bildene ville jeg gjerne ha et fremmedspor på jordene rundt gården der… og DET fikk jeg!!!

Camilla la ut et ca 850 m langt spor til Willy, med 8 pinner. Sporet skulle gå på jordet, men også gjennom noen områder med litt annen vegetasjon. Det er jo fint med litt utfordringer også :). Jeg skulle gå sporet alene, for jeg må jo øve meg på å både lese hunden og å stole på at han vet hva han driver med *host – for DET gjør han jo håper jeg*.

Oppsøket gikk ikke helt på skinner, for han dro «med vinden» veldig mot høyre. Det kan jo selvsagt ha noe med at han ikke så oppsøksslyfa både pga at den stod plassert slik at den ikke var så synlig, men også fordi jeg hadde glemt å sette opp luggen før vi dro, og ikke hadde med strikk.. Han stilte dermed med «utslått hår» – og det var jo ikke så smart med tanke på at han jo løper ut på oppsøket med sikte mot disse sløyfene. Vel vel – jeg fikk nå styrt ham såpass at han iallefall traff sporet sånn nogen lunde i oppsøksstrekningen. Han slo ikke så veldig tydelig på sporet, og det var nok litt vanskelig underlag her, da det var ganske oppkjørt og gjørmete med litt lite vegetasjon å få fert fra. Etter litt søking kom han seg da avgårde i riktig retning (han var liksom aldri i tvil om retningen egentlig, bare han liksom fikk tak i sporet).

Så var det bare å stole på hunden da… Willy gikk ikke i sånn helsikes tempo i dag, han hadde liksom litt mer roen over seg, og jeg følte meg faktisk også rolig og avbalansert der jeg gikk bak – og det var nok en fin kombinasjon det, for Willy gikk riktig bra, han. Jeg stolte på ham, lot ham jobbe der han måtte jobbe litt ekstra, han kom seg fint gjennom to terrengskifter (blant annet var vi innom en åker med rybs som ikke var slått – og jeg gikk med kratt opp til midja). Han utredet vinklene riktig bra, og plukket pinne etter pinne *hurra*. Jeg begynte også å se et mønster her… Han hadde et par-tre runder med løping nemlig, men jeg stod bare stille og avventet hva han gjorde – og fant ut at guttungen søkte PINNER, han – for alle gangene han løp i sirkel, så fant han faktisk pinne etterhvert!!! Det som selvsagt er litt rart er at han må søke sånn etter pinnene, for jeg er sikker på at han var rimelig godt i sporet de gangene han begynte å sirkle også ? Raringen *ler*.

Enden på visa var at vi fikk med oss 7 av 8 pinner til mål !!! Jeg kan leve med det liksom :). Den pinnen vi mistet lå i en nedoverbakke ned mot det området med rybs som vi krysset. Willy hadde rimelig høyt tempo ned den bakken, så det ante meg at vi muligens kunne gå over en pinne der – og det gjorde det jo *ler*.

Jeg er uansett superfornøyd med sporet i dag – jeg følte liksom roen over både meg og Willy, jeg følte at Willy hadde kontroll på det han drev med, han var ivrig men ikke sånn hysterisk overivrig, men sanset og fin – og jeg synes jeg lærte MYE av dette sporet. Det var også noe vind når vi gikk, men det gikk helt greit.

Vi takker så meget for et finfint spor, Camilla :). Nå skal jeg kaste meg over bildene fra fotoseansen i dag!

Den forsømte bloggen…

Ja, denne bloggen begynner å bli temmelig mager, men jeg har rett og slett ikke giddet å skrive noe som helst. Jeg er visst ikke alene om slik bloggtørke heller, og jeg mistenker Facebook å være synderen… Det er liksom så lett å bare skrive noen korte fraser om det man har drevet med, og da glemmer man liksom bloggen. Det betyer jo ikke at man har gått i hi og ingenting skjer selvsagt :).

Helga etter Danmarksturen var det klart for å starte på nytt C-stevne, og å være sporlegger på vårt eget A- og B-stevne dagen etter. Dessverre måtte jeg rett og slett bare melde avbud til det C-sporet jeg hadde meldt oss på. Jeg var så dønn sliten etter de siste helgenes aktiviteter og full jobb i tillegg, og da jeg torsdag kveld etter trening kjente at velkjente MS-symptomer var i ferd med å bryte ut, så fant jeg ut at det nok var smart å ta det med ro EN dag i allefall :). Så sånn ble det… På vårt eget stevne slapp jeg også unna med å bare legge et A-spor, da B-sporekvipasjen som var påmeldt måtte trekke seg pga sykdom. Dermed ble det en enkel affære for min del den dagen :). Det er jo alltid spennende å legge spor til konkurranse: Har man lagt et ok spor ? Kommer ekivpasjen gjennom sporet ? Hvor mange pinner finner de ? Og kommer de rundt på tida ? Mye som kan gå galt i et 2 km langt spor liksom… Dessverre gikk Hilde seg av sporet – eller – det var vel Ayzo som gikk seg av – sannsynligvis fulgte de sporet fra en jeger som antakelig hadde gått inn i terrenget tidligere på morgenen. Det var fryktelig mange jegere ute på tur denne morgenen, så det var en del ekvipasjer som sleit med folk i sporene sine, gitt, men sånt skjer. Jeg tror forresten aldri jeg har sett så mye folk i Romeriksåsen før… I tillegg hadde Forsvarets Hundeskole slått leir like ved der vi skulle ha feltsøket – og man kan jo bare tenke seg hva de hadde gjort i området rundt feltet liksom *flir*. Var visst vanskelig for mange hunder, dette feltet *ler*.

Tidligere i sommer var vi jo på Sølen, og vanen tro loddet Sølenstua Camping ut et gratisopphold der oppe til en heldig vinner. JEG var dessverre ikke den heldige som vant et sånt opphold, men jeg greide å elge meg innpå Stine som vant, og ble dermed invitert med til nytt opphold på Sølen ei langhelg nå i oktober :). Juhuuuuu !

Det er herlig på Sølen, og nå på høsten slipper man jo til og med å tenke på mygg og knott og alskens ekle kryp :). Vi – dvs Stine m X’en (berner sennen), Caroline med Tibra og Avalon (aussier), samt 4 sheltier og jeg med Babs og Willy – reiste opp fredag, tok en felles handlerunde hvor vi fylte handlevogna med alskens snadder – før vi installerte oss på den store hytta. Det ble et soverom på Stine, et på Caroline – også okkuperte jeg halve stua med den digre luftmadrassen min :).

Vi var utrolig nok effektive – vi var jo der for å trene hund, og unyttet dagene til fulle faktisk :). Første dagen var vi ute i skogen for å gå spor hele dagen, samt litt feltsøk, mens søndagen ble brukt til spor før vi dro til LP-banen og trente lp nesten til det ble mørkt. Mandag utnyttet vi også godt, og var ikke på vei hjem fra Sølen før i halv fem-tida :).

Vi fikk forresten bevis for at Stine er lurt – hun har nemlig ikke kjøpt seg berner, men GÆRNER !!!

X'en knekket koden for feltsøk!!!

Den dama der er jo pinadø klin spenna sprø *ler*.

Babs fikk forresten vist at de gamle er eldst. Hun var skikkelig på hugget under feltsøkt, galopperte avgårde som en ungfole, fant gjenstander lett som en plett og avleverte selvsagt som man skal :).

Babs gruset de unge i feltsøk!

Hun var ikke mindre dyktig på spor, og gikk så nøyaktig og bra at jeg nesten fikk tårer i øynene. Det var nesten så jeg begynte å lure på hvorfor jeg pensjonerte henne *ler*. Brått var hun jo også så lett å lese ?

Willy overrasket forøvrig også positivet ved at han brått kunne å avlevere feltgjenstander skikkelig også ? Han som tidligere i sommer bare har sluppet dem rett foran beina på meg ? Hva ER det med Sølen, liksom ? Hvorfor fungerer alt DER og ikke når man trener hjemme ?

Willy skal avlevere...

På sporet var det vel litt å ta tak i egentlig.. Vind er vanskelig, synes Willy, men han gikk egentlig et rimelig bra fremmedspor en av dagene der oppe. Jeg har jo slitt litt med å lese ham, men på det sporet gikk han riktig bra, bortsett fra at det vel var en pinne som ble igjen i sporet da.

Guttungen på sporet

Willy overrasket stort på LP-banen også, han :). Brått kunne han tungapporten også ? Han løp ut i fint tempo, jobbet litt for å få opp apporten, men løftet den opp og kom delvis i gallopp tilbake med den – og satte seg inn på plass. Steike… Den trodde jeg vi skulle jobbe mye mer for å få til, men kanskje det ikke blir så galt likevel ? :).

Egentlig er det mye jeg kunne skrevet om fra den turen, men jeg nøyer meg med å oppsummere med at det var en utmerket tur sammen med veldig trivelige damer og hunder :). Willy fikk løpe sammen med hele flokken til Caroline, samt X’en til Stine – og det gikk jo strålende! Jeg synes Willy er superflink til å takle slike flokkturer faktisk, spesielt tatt i betraktning at han aldri var med på sånt da han var liten valp. Han sjekker opp damene – altså sjekker status «der bak» – og så driver han egentlig mest med sitt eget, han. Han løper gjerne med dersom det blir løping, men holder seg litt på avstand og bare «er med» liksom :). Vi hadde jo med en hannvalp og en ung hannhund også – men det var ikke noe problem. Willy ble vel opphøyet til Idol av Sirius (sheltie på 10 ? mnd) – der Willy var, var også Sirius *ler*.

Tusen takk for en strålende helg sammen med dere – og tusen takk for at jeg fikk elge meg med på turen, Stine :).

Det har liksom gått slag i slag, og påfølgende helg – altså nå sist helg – var det klart for NKKs utstilling på Hamar. Den ga vel ikke den store uttellingen for guttungens del, han ble 3. beste hannhund, men pappa Boss ble beste hannhund og BIM, mens halvsøster Mysti ble beste tispe og BIR :). Grattis både Astrid/Johnny og Lisbeth :).

Ut over dette har vel tida blitt brukt til en del praktiske gjøremål samt trening av hundene. Vi har endelig fått kommet oss på noen langturer som har gjort godt både for sinn og skinn – og vi har begynt å trene jordespor… DET har vel gått litt ymse, egentlig. Jeg MÅ bare lære meg å lese Willy, men samtidig må vi trene på presisjonen i sporet. Willy ligger omtrent konsekvent til side for sporet – og da er det utrolig lett å gå rett over alle pinnene også. Jeg vet ikke helt hvorfor han sporer på siden egentlig, for mange av sporene har gått i rimelig vindstille vær også…

Den store utfordringen fikk Willy i forrige uke, da jeg hadde lagt et spor på et stort jorde like ved flyplassen. Mens jeg satt og ventet på at det sporet skulle bli gammelt nok, kom det kjørende en bil full av elgjegere. Ups… De skulle ha en post rett på andre siden av jordet, de, og skulle være der et par timer liksom *dobbeltups*. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å gå spor utpå der med en gjeng triggerhappy karer sittende like ved, og de hadde vel heller ikke spesielt behov for å ha ei kjærring vasende utpå jorde dersom det kom en elg i siktet. Vi ble derfor enige om at jeg kunne gå sporet ETTER at de var ferdige med sin jakt. OK – vi fikk jo bare ta utfordringen *ler*.

Jeg kjørte dermed på Trandum og trente litt feltsøk i mellomtida, og heldigvis var gutta borte da vi kom tilbake igjen. Sporet var da blitt nesten 3 timer gammelt, og det var krysset på ymse stedet av disse elgjegerne – to ganger – og evt dyr som var jaget ut på jordet. Jaja, man får ta slike utfordringer også.

Oppsøket gikk greit, og starte på sporet gikk riktig bra. Pinner fant vi også :). Etterhvert begynte det å bli litt vanskelig for Willersen. Han stoppet opp noen steder og ringet og ringet og jobbet hardt for å komme seg videre (eller – han jobbet iallefall med NOE *ler*). Det var flere steder han hadde problemer, men vi kom oss alltid videre, men helt på slutten ble det fryktelig vanskelig for ham, og da fulgte han definitivt sporene etter elgjegerne (jeg logget sporet både da jeg la det ut og da jeg gikk det, og så godt at slutten gikk der jegerne gitt ut på jordet). Sporet var ca 800 m på GPS’en, men viste 1000 m på det sporet Willy hadde gått. Pinnefangsten ble 7 av 8 pinner faktisk, så det var jo ikke dårlig alle forstyrrelsene tatt i betraktning (men det skal vel sies at vi neppe hadde kommet rundt dersom jeg ikke hadde hatt en viss peiling på hvor sporet gikk). Willy var dyktig sliten etterpå iallefall. Var nok fryktelig vanskelig for en enkel guttehjerne, det der :).

På søndag var vi med Line og Terje på et jorde mellom Holter og Jessheim – og der var vi vel litt på jordet, Willy og jeg. Vi fikk to fremmedspor, ett som Terje la og ett kortere som Line la for oss – og det var helt tydelig at vi har LITT å jobbe med her gitt. Dessverre begynte det å blåse noe innigranskauen før vi fikk gått sporene, og det gjorde nok oppgaven ekstra vanskelig, men jeg vet ikke om det BARE var vinden som var problemet den dagen. Det første sporet gikk vel egentlig relativt bra sånn sett, men det ble veldig få pinner med tilbake, og vi så allerede her tendenser til det som skulle bli et kjempeproblem i det neste sporet. Han gikk et stykke, for så å sjekke «ting og tang» før jeg fikk loset ham inn igjen – før han atter gikk av sporet og surret rundt (dvs han traver rundt med nesa i bakken og søker/undersøker NOE, men jeg aner liksom ikke HVA?). Vi kom til slutten, men ikke akkurat med æren i behold. Rådet var å holde igjen litt mer enn jeg gjør (hmmmmm… har man hørt det før tro ??) og gå litt tettere på ham.

De rådene skulle jeg så prøve ut på neste spor. Line filmet forøvrig sporoppsøket:

Willy gikk som vist fint ut (jeg holdt igjen veldig her så han ikke skulle børne ut i kjent stil), og slo riktig vei på sporet, men så ble han tydelig usikker og måtte sjekke ut veldig før han omsider kom seg avgårde på sporet sitt. I starten gikk han riktig bra, og fikk da også første gjenstand i nesa rimelig kjapt. Men derfra var det vel bare sorgen… Han greide aldri å holde seg på sporet mer enn noen meter før han var av igjen, og han fikk mange sekvenser der han bare løp i ring og søkte og søkte etter «noe» jeg ikke aner hva var. Når han fikk disse søkesekvensene kom han seg ikke avgårde på egen hånd men måtte ha hjelp for å komme seg videre igjen. Nå skal det sies at det ikke var så mye vegetasjon i bunnen heller alle steder, men han sleit like mye der det VAR vegetasjon, så jeg tror ikke det var der problemet var. Joda, det blåste mye, men de forklarte ikke alle problemene han hadde. Vi fant vel et par pinner på dette sporet også, men vi kunne nok like gjerne gått over dem – det var nok mest flaks.

Jeg må innrømme at jeg ble noe bekymret for hvor dette skulle ende dersom det er sånn han har tenkt å gå spor framover…. Vi tok en sporpause på mandag, men tirsdag var vi i gang igjen. Da hadde vi en treningsdate med 2ne på Trandum først (guttungen synes stigen er supermorsom forresten – og er over før jeg får sukk for meg *ler*) – tusen takk for en trivelig treningsøkt. Deretter bars det avgårde til et jorde utenfor Jessheim sentrum for flere spor sammen med Line og Terje. Line la et fremmedspor til Willy på det ene jordet, og jeg la ut to oppsøk til Willy på et annet sted. Det første oppsøket gikk rett til … jepp – han var nok en gang helt på jordet… Han løp for det første bare ut 10 m før han stoppet opp og begynte å søke, jeg fikk sendt ham videre, men han sleit veldig med å finne sporet, og han vinglet seg vel mer avgårde enn han gikk spor. Line mente det kunne komme av at dette området faktisk er litt vanskelig å gå på, spesielt når det begynner å bli rått og kaldt i lufta, men jeg vet ikke jeg…

Jeg skal innrømme at jeg var LITT spent da vi skulle gå det sporet Line hadde lagt. Om dette også gikk åt skogen var det nærliggende å kanskje tro at det var noe i veien med luktesansen til guttungen ?

Vel – oppsøket gikk riktig bra igjen, det – rett ut og slo på sporet, sjekket bakspor men snudde selv og gikk videre. Jeg kunne se at han lå litt til side for primærsporet nå også (så jo sporene etter sporlegger litt), men nå gikk han iallefall målrettet, hadde ingen slike søkesekvenser i ring midt i sporet, kom seg forbi et område der det helt klart hadde gått rådyr, og sporet egentlig riktig bra. At vi misset 3 av 5 pinner (tror jeg det var) i sporet får så være denne gangen – jeg var bare glad han kom seg gjennom, fikset vinklene og oppførte seg litt mer normalt igjen *ler*.

Og man har jo ikke tid til å hvile, så i dag hadde vi en spordate med Stine og X’en igjen – denne gangen i Maridalen :). X’en viste stor iver for å gå jordespor (som hun aldri har gått før), og det så nesten ut som om hun hadde tenkt å grave seg ned til Kina slik hun dro på *ler*. Artig !!!

Babs fikk et spor på kanskje 400 m. Hun har ikke gått jordespor siden vi trente mot B-sporstevnet vi startet på for – ja – kanskje 3 år siden ? Hun hadde ikke glemt gamle kunster (ehhhhh… om hun nå har hatt den kunsten inne) – og gikk et fint spor på jordet. At fører TROR hun vet hvor sporet går selv om hunden viser at det går annerledes får så være  :). Vi misset et par pinner da, men Dronninger er tilgitt slike glipper, selvsagt. Det var forresten morsomt å se hvor ivrig hun var på å leke med ball etter sporet også. Det var jo det jeg aldri forsøkte engang den gangen hun var ung og sprek – jeg fikk henne jo ikke i lek på den måten da, men på sine eldre dager har visst dette blitt morsomt, det :). Babs var skikkelig vill og gæern – så vill og gæern at hun løp på seg en strekk i skuldra igjen, så nå halter hun litt, men det er ikke verre enn at man glemmer det når man skal ut og tisse *ler*.

Willy fikk også et ganske kort spor – 400 m – med 5 pinner + slutt. Oppsøket hans var superb, om jeg selv skal si det. Han gikk rett ut selv om han var oppmerksom på fotografen som stod på siden et stykke bortenfor :). Han gikk også på skikkelig i lina, og jeg fulgte nok litt lett på tror jeg kanskje, men han sporet fint, hadde ingen tulling denne gangen heller, men lå fortsatt litt til side for primærsporet (selv uten at det var noen vind å spore). Han mistet en av pinnene, men resten fant vi heldigvis. Jeg innser at vi bare må øve på pinner og presisjon framover – det er der vi misser, for evnen og iveren er det ingenting å si på.

Tusen takk for en veldig hyggelig dag i Maridalen, Stine :).

Det var vel sånn kort oppsummert det vi har drevet med den siste tiden – men jeg lover ikke at bloggen får jevnlig mat framover altså… Jeg er nok litt giddaslaus, har manglet veldig på overskuddet de siste ukene – og siden MS-sykdommen har rørt litt på seg, så har det vært deilig å ta det litt med ro nå. Kanskje kommer overskuddet tilbake slik at også bloggen får det den vil ha etterhvert :).