Willy

AD CIB NO SE DK FIN CH NV11 Li-Brie's Free Wheeler - BOB, 4. BIG at national CAC-show in Letohallen, 12/10-13.

AD CIB NO SE DK FIN CH NV11 NV14 EUW15 Li-Brie’s Free Wheeler

AD CIB NO CH SE CH DK CH FIN CH NV11 NV14 EUW15
Li-Brie’s Free Wheeler

Født: 22. mai 2008 | Reg.nr 16434/08
HD A | AA A | RPE65 FRI (nattblindhet) | Ektopisk Ureter normal |
MH m/1 på skudd | Korning 285 p m/5 på skudd | K-test i Frankrike m 13/20 p
CANT (anleggstest gjeting m/full score på alle punkter)
Seleksjonert i Frankrike 2009
Bestått NKKs brukshundkåring
Opprykk til B-spor (NBF)

Om Willy, Willersen, ArbeidsWilly, UWilly, SamarbeidsWilly, Willy Snickersen, Guttungen etc etc – kjært barn har mange navn :).
Willy var vel egentlig et litt beregnet impulskjøp, han. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å vente med valp – jeg hadde ikke tid, jeg hadde ikke ork – og jeg var litt usikker på hvordan Babs ville ta i mot en valp. Hun er jo ikke overbegeistret over andre hunder, og VALPER? Det hadde hun ikke engang fått hilst på, faktisk. Jeg hadde dermed slått meg til ro med at det ble lenge til det kom ny hund i hus.

Da Lisbeth – etter litt konferering med meg – parret Meja (Li-Brie’s Corvette) med min All Time Favourite Boss (Li-Brie’s Boss Number One) tenkte jeg som så at DETTE måtte jo blir en bra kombinasjon, men tenkte ikke mer over det egentlig – jeg skulle jo ikke ha valp, jeg :D. Dagen etter at valpene var født – 4 stk, to tisper og to hannhunder – fikk jeg ikke helt ro i sjelen og sendte en sms til Lisbeth og lurte på om hun mente at det var lurt om en Li-Brie kanskje kunne bo på Holter? Lisbeth mente selvsagt at det var en utmerket tanke…. Hmmmmm…. OK – da var DEN avklart liksom. Jeg skulle til og med få førstevalg på tispe, jeg – hannhund var på en måte aldri aktuelt. Jeg likte ikke hannhunder, jeg, nemlig, de var ekle, de luktet vondt, de skummet av tispetiss og var generelt noen griser og vanskelige krapyl å håndtere. Det ble dermed fort avgjort at en av de to tispene skulle få bo her :D. Hurra!!!!

Så var det den lange valpetiden, da… Første besøk hos valpene var da de var ca 4 uker gamle. Da skulle jeg jo liksom se på tispene da. Det var egentlig ganske tydelig hvilken av tispene som virket mest lovende, spesielt siden den ene så ut til å få et kraftig overbitt – da var jo valget rimelig enkelt. Jeg kikket på den sorte saken som skulle bli min, håndterte henne og forsøkte å «connecte», og hun var jo søt og fin og klin hakke gal *ler*, men det var liksom ikke sånn full klaff. Nå sa jeg ikke det til Lisbeth da, men hun kjenner meg nok litt for godt, for da jeg satt i bilen på vei hjem, tikket det inn en SMS… «Du», stod det, «Du skal ikke ha en hannhund i stedet da?». Oi – det var liksom en tanke som ikke hadde slått meg engang, men etter 5 min betenkningstid mens jeg kjørte var jeg så vill og gal at jeg sa at JO – jammen skal jeg ha en av hannhundene i stedet!

Herregud, hva hadde jeg begitt meg ut på nå da tro? Jeg hadde jo litt dårlig erfaring med hannbriard fra tidligere liksom, så skrekken fra den gangen satt jo i meg selvsagt. Ville jeg takle en hannhund? De har jo liksom litt greier ofte, disse hannhundene. Jaja, man kommer ikke videre i livet om man ikke tar noen sjanser :D.

Så ble det jo til at man måtte se på HANNVALPENE neste gang man besøkte valpene da. Det ble også her tidlig «avgjort» at jeg skulle ha DEN hannhunden, han hadde best hode og gjennomgående best detaljer. Jeg så jo også det liksom, både på bilder og ellers, men det var «noe» der som ikke helt fenget. Jeg vet ikke hva det var, jeg fikk ikke helt kontakten med valpen der heller. En annen ting var jo at denne valpen hadde fått ned bare en av testiklene, og jeg tenkte som så at dersom han ikke får ned den testikkelen i løpet av siste helga før levering, så måtte jeg velge den andre.

Den andre ja – han så jeg på en måte ikke de første gangene jeg besøkte valpene. Første gang lå han bare som ei padde og sov. Etterhvert fikk jeg jo sett ham også, og han fikk etterhvert navnet «Knurre», siden han var ei bølle i valpekassen. Han var skikkelig ekkel med de andre valpene, og satt han på fanget og en annen valp kom borttil, så knurra han fra langt nedi magen sin. DEN valpen skulle iallefall ikke JEG ha !!!

Men – når jeg tenkte med hjertet og ikke med hjernen, så var det lille «Knurre» jeg stadig festet meg ved. Han var jo faktisk sååå oppmerksom, han hadde de vakreste øyne man kunne tenke seg, han virket uredd og frampå. Jeg foretok forøvrig min helt egne, lille valpetest med gutta – litt ubevisst faktisk. Jeg ga dem en Frolic hver da vi var hjemme der de var kjent, og begge to kastet seg jo begjærlig over den. Da jeg gjorde det samme på fremmed sted, var det bare «Knurre» som ville ha godis – den andre var nok litt påkjent av fremmede omgivelser. DET var faktisk det som gjorde utslaget for min del, og jeg valgte monstervalpen Knurre :D.

Uka før jeg skulle hente ham hjem, følte jeg meg faktisk så dårlig at jeg dro til legen for å undersøke hva som var galt. Han lurte på om jeg var stresset? STRESSET? JEG? Neeeeei… ikke som jeg kunne tenke meg? Men ved nærmere ettertanke så VAR jeg jo det – jeg var superstresset og superredd for å få valp i hus igjen, faktisk! Herrefred – tenk å være så redd for å få valp i hus at man blir syk, da *ler*.

Men – har jeg angret på at jeg valgte Knurre, monstervalpen som trakasserte de andre valpene? Ikke en dag, faktisk :D. Willy er vel det som kommer nærmest opp til det jeg synes en briard skal være: Klovnete og humoristisk, alltid godt humør, masse energi og guts – kanskje litt mye energi til tider *ler* – men også med en fantastisk evne til å slokne som en skinnfell på stuegulvet. Sover han så sover han, liksom :).

Hvordan har så livet med Willy vært så langt?
Han har alltid vært trygg på seg selv, Willy. Helt fra jeg fikk ham i hus, har han bare møtt verden uten problemer. Neida, han er ingen tøffing egentlig, og blir han skremt reagerer han ganske mye, men det er ikke så mye som skremmer ham heldigvis.

I treningssammenheng var han et lite mareritt i den verste puberteten. Han skulle ha med seg ALT, og hodet hans gikk som på kuleledd på treningene. Vi brukte vel flere mnd bare på å trene kontakt og samarbeid, men da pubertetslusfaktene begynte å gi seg, hadde jeg brått en kjempeherlig treningskamerat som ga alt – ALLTID :). Jeg måtte jobbe mye for å få ham til å skjønne at alt det kule gikk gjennom meg – og ikke via andre hunder eller mennesker. Jeg jobbet mye med lek både med ball og drakamp, og sakte men sikkert løsnet det.

I dag synes jeg at jeg har fått akkurat den hunden jeg ønsket meg når det kommer til trening og konkurranse. Han er ikke spesielt preget av miljøskifter og omgivelsene, noe som er veldig bra når vi skal konkurrere. Han er superlett å belønne både med ball, drakamp og godbiter, hvilket jeg synes er helt supert siden jeg da kan variere belønningene etter hvilke øvelser vi trener på. Han har naturlig mye fart i kroppen, så jeg har fått mye gratis gjennom det siden jeg da slipper å jobbe så mye med fart og heller kan konsentrere oss om momentene utenom. Dette med fart i kroppen kan jo bli en ulempe også, for det hender jo det går litt over stokk og stein, men heller det enn en hund man må jobbe og jobbe opp for å få entusiasme og glede :). For entusiasme og glede er vel to ord som beskriver guttungen godt :). Det eneste negative jeg har opplevd så langt, er vel egentlig at han blir fryktelig varm når det blir varmt i været. Han har jo mye pels, og jeg merker at intensiteten går litt ned når det blir varmt for ham. Det er verst på våren i overgangen mellom kald vinter og varm sommer, inntil han er akklimatisert, men jeg ser at dette kanskje kan bli problematisk med lange konkurransedager på varme dager. Jeg har dog aldri merket noe av dette i utstillingsringen *ler*. Der gir han liksom jernet uansett :D.

Entusiasme og glede har han også til gangs når vi skal ut på ski. Jeg lurer noen ganger på om han var trekkhund i sitt tidligere liv, for han er et naturtalent som trekkhund synes jeg. Han holder rimelig bra og jevn fart over lange distanser, og jeg trenger ikke å pushe på for at han skal gi jernet. Han kjører gjerne intervalltrening helt på eget initiativ – mens jeg henger på slep etter og har null kontroll *ler*. Han har også veldig fin løypekultur, og passerer folk uten å verdige dem et blikk. Fineste :D.

Ikke bare er han en superbra arbeidshund for meg, men han er jo vakker i tillegg. Det er jo en super bonus, egentlig, jeg vil jo gjerne ha i pose og sekk, jeg :). Han startet jo sin valpeshowkarriere med å bli BIS-valp, og det fortsatte jo nesten like bra med flere BIS-valpplasseringer – og alltid plassert i gruppa. Han fulgte jo opp dette med å bli 2x BIR og 2×2. BIG på sine første utstillinger som junior – og den tredje utstillingen, som var NKK Kristiansand, endte med BIR og 3. BIG. LITT av en start på karrieren :). Ikke lenge etter toppet han vel det hele med å bli beste hannhund og BIM på Svensk Briardvinnerutstilling, og dagen etter på vår norske spesialutstilling ble han 2. beste hannhund.

Litt senere samme år, greide han det kunststykket å bli seleksjonert som avlshund i Frankrike, kun 15,5 mnd gammel (aldersgrensa for dette er 15 mnd). Han er nok en av svært få som har greid dette så ung :). I tillegg bestod han gjeteranleggstest med full score på alle punkter (CANT).

Etter dette begynte han å skifte fra valpe/juniorpels til voksenpels, og i den perioden så han vel mer ut som en halvdvask dokost *ler*. Pelsen ble kort og grå, og han så ikke videre lekker ut. Han gjorde det likevel bra på utstillinger, plukket med seg NKK-CERT på Norsk Vinnerustilling og fikk vel alltid CK.

Eksteriørt er han en solid hund, ikke så stor (målt til mellom 63 og 65 cm), men veldig kraftig og kompakt. Han veier mellom 40-42 kg. Han er dyp i brystet og har fint avrundet ribber. Han har et kraftig hode med kraftig snuteparti, dog noe kort i snuten og kanskje noe brei i skallen. Øynene er mørkbrune og vakkert formet. Ørene er korrekt ansatt og båret, han kunne nok hatt noe bedre tilbakelagt skulder, men har tilstrekkelig hals. Han har utmerket forbrust. Overlinja er svært rett og sterk. Han kunne hatt noe bedre knevinkel, mens hasevinkelen er veldig bra. Han beveger seg med lange, jevne og kraftfulle sted, men jeg kunne kanskje ønsket ham noe høyere på beina. Han kan gi et litt lavstilt inntrykk. Han har selvsagt korrekt bitt, men med litt små incisiver.