Spor med «utfordringer» :).

I dag tok Willy og jeg turen opp på Romeriksåsen for å gå gjennom de to konkurransesporene jeg har ansvaret for til stevnet vårt seinere i høst. Jeg har jo gått dem noen ganger, så jeg vet jo sånn ca hvor de går liksom, men i år tenkte jeg å sjekke opp i god tid sånn at det var mulig å endre sporene dersom stormen i vinter hadde ødelagt deler av skogen.

Planen var at jeg skulle gå gjennom B-sporet først og samtidig gjøre det til et spor Willy kunne få gå etterpå, så jeg tok med meg sporpinner og trasket ut uten Willy. Sporet så heldigvis greit ut – bare ett vindfall i nærheten av sporet, og det var jo uproblematisk. Jeg gikk og talte skritt denne gangen, og gikk 200 skritt mellom hver pinne. Det passet akkurat perfekt faktisk, og sluttpinnen havnet akkurat der jeg hadde tenkt :D.

Etter at jeg la dette sporet kjørte vi opp til det andre sporet mitt. Da fikk Willy være med rundt sånn at han var godt luftet til han skulle få gå sitt spor. Det er LITT tyngre å gå tur i sånn kupert terreng som det er på åsen, men duverden så deilig det egentlig er. Man kjenner formelig musklene jobbe og blodpumpa slå :).

Så var det tilbake til Willysporet da. Det var nok et godt og vel 1500 m langt spor – og tatt i betraktning at han ikke har gått ett eneste spor siden Sølen, så kan jeg vel ikke skryte på ham god sporkondis heller *ler*.

Oppsøket var vel litt rotete, som vanlig. Han løp fint ut og hadde nok sporet i nesa pga motvind, men det var mye vegetasjon på veien ut, og han måtte sjekke både framover og bakover litt før han fikk bestemt seg for å gå videre riktig vei (det var vel jeg som styrte den veien, er jeg redd).

Vel – han kom seg nå avgårde, men han hadde ikke helt den dampen han har brukt å ha. Han tok seg ganske god tid denne gangen, Willy, og jeg lurte litt på om han var sliten etter turen rundt det andre sporet? Han gikk jo framover og jobbet på heldigvis, og pinne fant vi også… Det var fryktelig kupert og kulete der vi gikk, og med høy lyng og annen vegetasjon, fikk han bruk for nesa si ja :). Han var veldig bra på å ta seg inn dersom han var litt ute på vidvanke, tok vinkler fint, og neste pinne gikk også bra.

Brått – mens jeg går bak i lina – ser jeg en hoggorm som ligger akkurat der jeg har tenkt å sette beina mine. Den lå der klar for hugg – og Willy gikk der rett før meg…. Jeg TROR ikke den beit eller noe altså, jeg så ingen reaksjon på Willy iallefall, men æsj, vi liker ikke slike i sporet vårt!

Willy fortsatte bare ufortrødent videre han, han kom seg over et vått område med bekk og myr og greier også, før det bars oppover et lite stykke. Litt før toppen hadde jeg lagt inn en vinkel, og den tok Willy helt ok, gikk ca 20-30 m videre, får motvind, og så er det bråstopp!!! SAU I SPORET !!! Skitt….

Den som har sett Willy sammen med sau skjønner at HER var det trøbbel i tårnet! Willy synes jo sau er VELDIG kult, han, så kult at han går helt i fistel. Nå da han stod i sporet sitt og så disse sauene (6-7 stk) begynte han bare å gaule og bjeffe, han hoppet opp og fram, stod på to bein, rygget bakover og tok rennafart for å komme seg bort til sauene – han var komplett idiot! Jeg stod der bare og håpet på at sporselen ikke skulle ryke….

Så begynte jeg å tenke da… Hva gjør jeg? Skal jeg bare avbryte hele sporet og gå tilbake? Som sporlegger synes man jo det er mye bortkasta jobb å bare bryte et spor som man har brukt en halvtime på å legge, sant? Jeg bestemte meg derfor for å se OM jeg faktisk kunne greie å få Willy forbi disse sauene og videre i sporet… Jeg hadde vel ikke de største forhåpningene, må jeg innrømme.

Da vi begynte å bevege oss litt nærmere sauene, begynte de å bevege på seg selv – og brått var de på tur ut i sporet til Willy, hvorpå de fulgte dette en 20 m før de heldigvis brøyt av og gikk i motsatt retning av hva sporet gikk. Yeyyyyy… Da kunne det jo være håp om å få Willy videre. Jaddda, han ville selvsagt videre, han *ler*. Fyttegrisen som han dro på for å gå «sporet» videre *ler*. Da vi kom dit sauene tok av og gikk vekk fra sporet stoppet jeg opp og lot Willy få en tenkepause. HAN var jo sikker på hvor han ville, jeg var ganske sikker på at jeg ikke ville det samme som ham….

Etter et et minutt – som kjentes som fem, minst – forsøkte jeg å få ham til å spore i mitt spor i stedet, og under over alle undre: Willy tok opp sporet han, og gikk klokkereint videre!!! Det var nesten sånn ute av syne, ute av sinn – for etter dette sporet han som en gud med et fantastisk trykk både ned i bakken og framover.

Han er litt rar, denne hunden, for de fleste hunder vil jo antakelig gå mer og mer sanset og behersket jo lenger ut i sporet man kommer, men ikke denne karen nei. Han dro faktisk bare på mer og mer jo lenger ut i sporet vi kom, han, og merkverdig nok fikk han med seg pinnene også!!!

Inkludert rotete oppsøk, en dårlig start og sauehendelser, brukte vi 35 minutter på dette sporet – med alle pinnene med tilbake (ok – JEG plukka den ene som lå akkurat der vi gikk oss på sauene).

Jeg tror jeg er veldig godt fornøyd med sporhunden min, jeg :D.

 

2 responses to “Spor med «utfordringer» :).

  1. Jeg tror egentlig du kan være veldig godt fornøyd med sporhunden din 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s