Monthly Archives: april 2012

Kvist i håret og sår i henda… Man har vært på sporkurs dag 2.

Jeg var rimelig maroder i kroppen etter gårsdagen – det ble mye gåing, og en *host* voksen kropp tåler tydeligvis ikke like mye som da den var et par år yngre… Men åkke som – opp om mårran må man om man skal få med seg enda en dag av sporkurset :D.

Frisk og rask var vi på standplass litt før klokka slo 9 – og jeg tror alle gledet seg til en ny dag i sporskogen, spent på hva dagen måtte bringe av ny kunnskap og selvinnsikt :D.

Første bud når man skal få bikkja til å gjøre noe, er jo å ha en skikkelig forsterker. Jadda – man TROR jo gjerne at man har det, sant? Sannheten er vel at man alt for ofte hopper over den biten å etablere en god forsterker, men bare labber ut spor fordi man er så opptatt av at lille valpen skal få starte tidlig å gå spor. Også er det jo litt kult å kunne fortelle om hvor langt valpen har gått spor, og hvor gammelt sporet var – og hvor mange pinner valpen fant… Sant???Det er liksom jo lengre og eldre, jo bedre er det :D. OK – jeg MENER ikke det altså – men det er liksom litt sånn konkurranse mellom folk med unge hunder å kunne skryte litt av lengs og eldst :D.

Vel – jeg har også hoppet bukk over den biten, eller – jeg har jo lekt med både ball og biteskinn, jeg, og guttungen er jo med på det liksom, men å virkelig finne den ultimate forsterker? Nope… Det har vi vel EGENTLIG ikke gjort? Og når ball eller andre ting ikke funker helt når man er i sporet, så tyr man til den enkle metoden og dytter en leverposteiboks i nesa på dyret og tenker at han er jo sååå glad i leverpostei, så da må jo DET være en flott belønning?Jeg VET jo at mat ikke er det som bidrar til å øke motivasjonen på den måten jeg vil, men det ER litt jobb å leke i sporet, for tenk… man blir SLITEN av det.

I det første sporet til Willy i dag, så fikk han to ulike belønninger – en ball med snor og pip like etter sporoppsøket, og biteskinn i slutten. Dette var et spor jeg la ut selv, med noen vinkler og litt terrengskifter og en del kratt et stykke. Willy fikk litt å jobbe med her og der, han måtte tenke litt, for han mistet jo konsentrasjonen innimellom, men han kom seg jo greit gjennom sporet – det var ikke et vanskelig spor liksom. Min oppgave var jo å bruke lina riktig og holde igjen på farten, og jeg følte vel at det gikk rimelig bra. Også JEG mister konsentrasjonen litt innimellom – så vi får øve opp konsentrasjonsevnen vår sammen, Willy og jeg :D.

Men til dette med belønning ja. Willy var helt klart mye mer bekvem med å bli belønnet med den ballen med pip og snor, enn med biteskinnet. Han var litt tung å få i gang med biteskinnet, og da jeg skulle ta det fra ham, dukket vår gamle konflikt opp igjen og han tok fram ressursforsvaret sitt. Nå var det ikke JEG som så dette altså – det var jo selvsagt vår eminente instruktør, og vi snakket vel ikke om det før etter det siste lange sporet vårt.

Jeg la også ut et serpentinspor til ham som vi gikk litt etterpå. I serpentinsporet MÅ han konsentrere seg fordi det svinger hele tida. Sporet gikk gjennom et håpløst terreng med mye nedfallstrær OG trær som lå igjen etter tynningshogt i fjor. Herlig :D. I dette sporet jobbet Willy enda bedre – han holdt konsentrasjonen over lengre strekker og han gikk dypt og fint med nesa slik jeg VIL han skal gjøre på lange strekninger. Jeg hadde forresten lagt sporet over et av de trærne som hadde falt ned – og DET var visst vanskelig altså. Han viste tydelig at sporet gikk over det treet, men han kunne ikke for sitt bare liv virkelig TRO at sporet gikk der? Han forsøkte seg på mange løsninger, og han skinnsporet til og med et stykke nedover langs treet. Jeg stoppet ham da, og hjalp ham litt med å komme seg videre i riktig retning *ler*. OK – vi må visst trene litt på dette med vanskelig terreng, for Willy har liten tro på at et spor kan gå gjennom busker og kratt og over slike hindringer altså (kan det være at han har en utrolig kjedelig sporlegger på de fleste av sine spor…?).

Willy kom seg forøvrig gjennom dette sporet også med æren i behold, og jeg var visst ikke så verst i lina bak jeg heller :). Joda, det hender jeg slipper på litt for fort, men jeg føler at jeg greier å lese Willy bedre – og selvsagt gjør jeg det – for når HAN går bedre spor, så er han jo også lettere å lese. Jo mer TRØKK det er, jo lettere er det :D, og jeg VIL jo ha TRØKK – men som Tor sa: man skal ha trøkk ned i underlaget, ikke framover – om det er forståelig?

Dagens tredje spor ble et Mettespor – og man skjønner ikke hva et Mettespor er før man har gått det altså *ler*. Mette (Lodding) skulle legge et på forhånd opptegnet spor til Willy (det var for meg en ukjent oppgave). Hun greide å velge ut et skikkelig, skikkelig «herlig» terreng kan man si – og jeg sendte noen «fine» tanker til sporlegger mens jeg gikk dette sporet altså *ler*. Her var det altså bare å stole på hunden, passe på sine arbeidsoppgaver (lese hund, jobbe med lina, holde igjen til passe tempo) – og la bikkja jobbe med det han kunne.

Det gikk virkelig over stokk og stein, gjennom det tetteste krattet jeg noen sinne har gått gjennom (eller blitt dratt gjennom kan man kanskje si…), og jeg må innrømme at jeg noen ganger lurte på OM dette kunne være riktig? Men Willy var veldig tydelig, han, og han jobbet fantastisk bra faktisk. Han greide å konsentrere seg over lange strekninger og gikk da akkurat sånn jeg liker å se MIN sporhund gå, han løste vanskeligheter uten større problemer, og jeg syntes selv jeg var ganske flink da jeg så at vi nærmes oss en veg og jeg kortet inn på lina i god tid før vi kom til veien. Dermed braset ikke Willy ut på veien og over, men beholdt nesa i bakken og jobbet med å holde sporet sitt som SELVSAGT ikke gikk rett over vegen, men langs vegen et stykke. Han slo veldig tydelig på dette, men måtte sjekket bittelitt før han la avgårde på riktig vei :D. Jo lengre ut i sporet vi kom, jo hardere lå han på i sporet og gikk med nesa godt i bakken. HERLIG !!! Nå begynte dette virkelig å ligne på noe, altså :D.

Men det var altså i dette sporet vi så veldig godt at det var BALLEN med pip i som virkelig var tingen. Da han kom til den, begynte han til og med å grave den fram helt selv, det har han ikke gjort med andre ting i sporet altså :D. Så da vet jeg det – pip i sporet er tingen – iallefall ser det sånn ut pr i dag :D.

Vi avsluttet dagen med et parallellspor med Nina og Z, Mette og Cognac – og Willy og meg. Sporet ble krysset av Line, sånn at vi fikk en liten utfordring i dette sporet også. Avstanden mellom hundene var ca 50 m – og jeg tror ikke egentlig at Willy ante at det var andre hunder ute i terrenget. Han hadde nesa i bakken, han, og var på jobb :D. Han virket ikke det spor sliten, selv om det ikke var lenge siden han gikk Mettesporet. Kryssingen merket jeg ikke på ham engang – jeg kunne ikke se et eneste utslag på nesa hans engang da vi kryssa sporet til Line, så dette var en bra avslutning på en flott og lang dag på sporkurs :).

Så hva skal vi jobbe med framover da tro? Dette tror jeg må bli min huskeliste:
1) Startrutiner: Orden og kontroll! Stol på at Willy sitter stille ved meg mens jeg knepper av line og surrer opp sporlina.

2) Sporoppsøk: Varier avstand til sporet og tren på at nesa er på allerede fra første halvmeter. Ro og orden i oppsøket er roten til alt godt – og riktig retning :D.

3) Sporgang og linebruk: Pass på farten – stor fart er teit når hodet til bikkja ikke henger med på farten. Holdt igjen, jobb i lina og ikke bli statisk, gi mye line i oversiktlig terreng, jobb meg inn på lina i tett skog og når vi nærmer oss veger f eks. Pass på når hodet går opp – holdt igjen, og stopp, følg på når hunden HAR sporet.

4) Belønning. Finn den ultimate belønningen – pr i dag er nok den beste belønningen en ball med snor og pip. BRUK den framover nå (og dere som trener med meg – slå meg i hodet med noe hardt om jeg begynner å dra fram leverposteiboksen…).

5) Pinner. Få et forhold til pinnene, jobb med dem utenfor sporet en stund. Henger også sammen med fart i sporet og motivasjon NED i bakken. Gå saktere :D.

6) Gi oppgaver hunden vokser på. Test ut vanskelig underlag på korte og ferste spor (grus/asfalt). Bruk fantasien og utfordre hunden.

7) Jobb med delmomenter. Plukk sporet fra hverandre.

… og bare for å si det sånn: jeg hadde 12 små leverposteibokser i bilen på fredag – og jeg har fortsatt de 12 leverposteiboksene i bilen i dag! I helgen har jeg IKKE vært en fôringsautomat iallefall :D. And I like it!!!

Tusen takk til Tor Paulsen for et fantastisk bra kurs der ting har blitt satt på plass og systematisert for oss, samt til trivelige meddeltakere Line, Nina, Mette og Iris :).

Sånn ser man ut etter sporkurs med Tor Paulsen.... 😀

Avkledd og avslørt! Første dag av sporkurs :D

Det er alltid kjekt å være med på kurs for å få nye tanker og idèer til hvordan man kan trene, hvordan man løser ulike utfordringer etc etc, så da det ble annonsert sporkurs med Tor Paulsen som instruktør i regi av hundeklubben, så måtte jeg jo bare kaste meg med! Line har jo snakket mye om det kurset hun var på med Tor for mange mange år siden – det var nok en skjellsettende opplevelse, så forventningene til dette kurset var selvsagt store :D.

Og hva VAR mine forventninger? Jo, å få tips og råd til hvordan jeg kan få en hund som går spor slik JEG mener hunden bør gå spor, få tips om små detaljer i treninga som kan bidra til å få sporhunden min til å bli enda mer strømlinjeforma, slik at han blir mer nøyaktig, mer sporsugen, lettere å lese etc etc  – altså å få en hund som plukker alle pinner i sporet og ikke har problemer med å komme gjennom et A-spor.

Vi startet jo i går med teori inne – og allerede da skjønte jeg jo at dette kom til å bli en småpinlig affære der man ble avkledd til skinnet, og at alle de snarveiene man har tatt i treninga kom til å bli avslørt *hoster litt kraftig*.

Klokka 9 i morges var vi på plass i skogen med stol og kaffe, mat og sjokolade :D. Det var vel ikke akkurat på stolen vi tilbragte mest tid i løpet av dagen, kan man si…. Her var det bare å snøre skoa og samle stål i ben og armer, for her skulle det jobbes ja :D.

Vi startet med å legge ut et spor hver slik at Tor fikk se hvordan hundene jobbet og lå an. Etter stormen i vinter ble jo mye skog ødelagt, så også der vi var, men det var heldigvis mulig å finne steder å legge spor, selv om man måtte regne med å traske litt i hogstavfall og over mindre trær og busker som lå rundt omkring. Willys første spor var et kort spor med et par pinner og slutt, og Willy gikk spor som Willy bruker å gå spor, han, med en fører som henger bak uten spesiell kontroll på hva som skjer – men vi kom jo rundt sporet – med en pinne i manko. Det var en imponerende start det, tenker jeg *ler hysterisk*.

Her var det LITT  å ta tak i ja…. Først av alt: startrutiner. Jeg kan egentlig ikke skjønne at ikke Tor lot seg imponere av en hund som sånn halvveis ble satt i sitt, mens føreren holdt i båndet slik at han IKKE fikk stukket avgårde FØR fører var klar, samtidig som fører surret opp lina, kastet ut lina, og festet lina mens hun også skulle ta av båndet, legge det sammen og putte det i lomma… Man skjønner tegninga kanskje? OK – første bud er å ha tydelige tegn og rutiner før start – en ryddig fører gir en ryddig hund, sant? Jepp… Det fungerer visst på briarder også, det :D. Da jeg fikk orden på meg selv, fikk Willy til å SITTE – og jeg STOLTE på at Willy kunne sitte UTEN at jeg holdt ham, og jeg var tydelig i mine kommandoer – se da ble alt så meget bedre :D.

Neste punkt på programmet: oppsøk. Jadda, guttungen går jo oppsøk han? Han har til og med fått 10 poeng i konkurranse på sine oppsøk han, i allefall to ganger – de to eneste gangene han slo rett vei liksom – så da er man fornøyd med det, sant? Næææhhhhhh… Tor var ikke spesielt imponert av det heller, han. Han mente til og med at bikkja burde ha på nesa si allerde fra FØRSTE METER i oppsøket? Hahhhhh… Vi som går konkurranser i NBF vet jo at sporet aldri er nærmere enn 10 m fra start, sant? Da trenger jo ikke bikkjeskinnet å ha på nesa før det, da vel… Tor syntes visst at det var en dårlig unnskyldning for å ikke lære bikkja et skikkelig oppsøk, han, så da tok vi tak i det også gitt :D. Han mente til og med at om Willy var roligere i oppsøket, så fikk han faktisk tid til å tenke over hvilken vei sporet gikk også – og da kunne det til og med tenkes at han valgte RETT vei oftere enn feil også? Hmmmmmmmm…. det var vel muligens noe å tenke på, det ja – for vi vil jo gjerne gå rett vei, sant? Tor mente til og med noe så revolusjonerende som at et godt og sanset oppsøk var avgjørende for å få et godt spor og ikke et spor der bikkja har dundret over de to første pinnene før den har satt seg i sporet!!! Hæhhhh? Sanset oppsøk??? Ok – jeg kunne vel ikke være uenig i det, heller, kanskje (egentlig er det himla irriterende med slike instruktører som sier slike ting som man egentlig overhodet ikke kan være uenig i *mumle litt i skjegget*).

OK – da var det allerede TO ting vi kunne jobbe med: Startrutiner og sporoppsøk. Sporoppsøket tok vi helt ned og kjørte oppsøk på bare 1 m, 3 m, 2 m, 5 m etc etc – og guess what? Med skikkelige startrutiner og et rolig oppsøk var det ikke tegn til bakspor å se. De gangene JEG slurvet, DA måtte også bakspor sjekkes ut….. OK – vi skal trene KORTE oppsøk ei stund altså :D.

Så var det selve sporet da.
Hektisk: CHECK
Unøyaktig: CHECK
Rotete fører: CHECK

Jadda – her var det også ting å ta tak i gitt. Nå vet jeg det jo fra før – jo bedre motivasjon jo bedre går hunden, og vi har jo jobbet med motivasjon før vi, jeg har bare glemt det litt kan man si, jeg har rett og slett glemt å fylle på med motivasjon på den måten som virkelig skaper driv i sporet (og da snakker vi ikke om FART, men om sug ned mot underlaget, sug etter å gå sporet, ikke løpe det som ei hodeløs høne)… Og motivasjon kommer jo også av riktig belønning – og brått var vi tilbake til samme teknikk som på Sølenkurset for to år siden, der vi brukte biteskinn som belønning i slutten. Og herremin så artig Willy syntes det var å få se igjen biteskinnet som vi ikke har brukt på veldig lenge. Han ble helt på styr, og da Tor overtok lekingen (ehhhhh…. var ikke MIN lek bra nok liksom???? Klumsete kjærringer er visst håpløse…) var det en kar som ble riktig høy og mørk og skulle ha biteskinnet sitt ja. Han jaktet på det, han beit seg fast i det og han hadde en skikkelig drakamp med Tor om det :D. Noe sier meg at den mannen KAN å leke med hund, i motsetning til kjærringa sjøl…

En annen ting Tor påpekte var jo at Willy tidvis går veldig veldig bra i sporet, med lav nese og godt driv, men konsentrasjonen glipper litt fordi han kanskje har litt liten motivasjon og dårlig sporkondis (det med sporkondis er jo ikke kjemperart – stakkars hund har jo ikke akkurat gått veldig mange og lange spor i år) – og dermed blir det tidvis litt rotete og unøyaktig. For å øve opp konsentrasjonen la vi serpentinspor som Willy virkelig måtte jobbe for å holde seg i.

En annen ting var jo selvsagt linebruken… Jeg blir nok litt statisk i lina der bak, og dermed blir det jo ikke det dynamiske samarbeidet et spor skal være, så her var det bare å ta seg sammen og gjøre det man har hørt og lært så mange ganger… Stoppe når man ser at hunden er av sporet, følge på når hunden er PÅ sporet, dra inn lina, slippe ut lina etc etc. Dette BURDE vel snart ha gått inn i pappskallen, men jeg må visst stadig ha påminnelser om dette, tydeligvis *ler*.

Sånn kort oppsummert: Dette var en utrolig lærerik og effektiv dag som ga meg mange aha-opplevelser, selv om jeg jo snart BURDE kunne dette her snart *riste bare LITT oppgitt på hodet*.

Jeg gleder meg til i morgen der vi skal fortsette med gode rutiner, korte sporoppsøk – og serpentinspor – samt litt pinneplukking.

Feltsøk på programmet!

På mandag ble det avtalt at vi skulle kjøre ei feltsøktrening inne i leiren på Trandum i kveld, og som avtalt møtte vi opp, vi :). Det gjorde også Line, Øystein og Hilde – så vi var en god gjeng som effektivt og greit fikk tråkket og lagt ut et fullt felt :).

Planen for Willy var at han igjen skulle få synspåvirkning ute i feltet for å spa på med litt motivasjon igjen etter at han gikk to fulle felt i helga UTEN motivasjon – altså fulgte vi «boka» og gikk litt tilbake i treninga igjen :D.

Willy fikk stå og se på at Line var ute i feltet og la ut gjenstander, før jeg putta ham i bilen mens Fight og Funny fikk kjøre gjennom sine felt først. Det var tydeligvis litt vanskelig ute i dette feltet. Det var en del bringebærkjærr, en del helt åpne flater, enkelte digre trær som lå veltet innover i feltet, et hus, og ellers mye «morsomt» å jobbe med. Spesielt ett sted slo alle hundene veldig, men uten å greie og lokalisere der gjenstaden lå litt nede i et «hull». Det kan godt ha vært noe annet de slo på også, men der var det tydeligvis veldig vanskelig.

Willy var som forventet ivrig og «på» fra start av, og jeg synes han jobbet bra i feltet egentlig, men han greide bare  å finne 3 av4 gjenstander der ute. Han jobbet lenge i nærheten av der en av gjenstandene lå (nede i et stort hull UNDER de trærne som var veltet). Han løp over og under trær, klatret og jobbet, men kom seg aldri ned i hullet og fikk lokalisert gjenstanden dessverre. Jeg lot ham søke lenge bare for å la ham blir litt vant til å jobbe mer enn de tilmålte 5 minuttene – og det var ikke noe problem heldigvis.

Og gjenstandene ja… DE var ekle i dag, de… EN av dem – en sånn vaskegreie fra Bodyshop, var faktisk helt umulig å holde i munnen annet enn når man var i fart. Den var skikkelig, skikkelig ekkel for tenk… Den andre gjenstanden tok jeg bare rett i mot – og den siste han fant, en oppvaskkost, «falt» ut av kjeften hans i det han satte seg inn på plass – men den ble hengende i pelsen så jeg fanget den før den falt i bakken *ler*.

Willy fikk ingen ekstra påvirkning før den andre økta, men det var heller ikke nødvendig. DET var økt det smakte fugl av :). Han var faktisk enda mer «på» nå – og løp rett og fint ut på første sending, fant umiddelbart første gjenstand ute i venstre hjørne. Ny sending og DENNE gangen løp han nesten rett ned i hullet under trærne og fant ny gjenstand. Neste sending ble også vellykket og han fikk tredje gjenstand kjapt i nesa da også – og fulgte opp ferten og fant :). Siste gjenstand var den i det hullet som alle sleit sånn med å finne, men nå var det LETT, sa Willy *ler*.

Vi tok ikke tida på dette søket, men det var effektivt og kjapt gjennomført, så vi ga oss etter det :). Nå tror jeg muligens han hadde litt minnsebilde av hvor han fant gjenstandene i forrige økt, men likevel synes jeg dette var strålende :). Nå kom han inn med gjenstandene og avleverte fint også (det var andre gjenstander denne gangen).

Og guess what??? INGEN pissing i feltet denne gangen :). Min tanke om den pissingen er jo at jo høyere motivasjon for jobben, jo mindre interessant vil det være å drive med andre ting enn feltsøk – så jeg tror jeg kjører på det prinsippet iallefall en stund framover, så får vi se om det fungerer :).

Etter at de andre hadde dratt, kjørte jeg ei lita økt med fremadsending, dvs jeg trente mest på at Willy skulle gå i rett linje foran meg. Jeg ga litt påvirkning langt foran, så gikk vi et langt strekke der han fikk gå i langline foran meg. Det gikk vel sånn ganske greit – han gikk relativt rett iallefall :D.

Vi avslutta med litt innkalling m stå. Selvsagt måtte jeg teste ut Karis tanker, og kjørte en del innkallinger der jeg bare ga ham et «værsågod» når han kom i fin fart mot meg, og han fikk løpe tilbake til ballen som lå bak. Tiden vil vel vise om det funker etterhvert :). Han snudde iallefall og løp tilbake og fant ballen sin :D.

Også var det Babs, ja… Hun fikk jo også jobbe litt i feltet, men hun fikk se at jeg la ut et par gjenstander før hun ble sendt ut for å finne dem. Hun var strålende fornøyd med å få søke litt felt, og jumpet avgårde og fant rare ting både her og der :D.

En fin kveld på Trandum :).

 

 

Forsøker iallefall…

Når fører er like forvirra i hodet som hunden, så er det ikke lett å få resultater av det man driver med. I et forsøk på å IKKE bare virre rundt og trene etter innfallsmetoden, hadde jeg faktisk en plan for treninga i går. Vi skulle fokusere på TO øvelser: Innkalling med stå, samt fremadsending (den skal stå på planen på hver trening framover).

Vi startet med innkallingen. Guttungen KAN jo innkalling, han LIKER å løpe, og innkomsten har blitt fin. Det er derimot MYE vanskeligere å STOPPE midt i det hele – hva er poenget med det liksom? Vel – her må vi selvsagt jobbe mye med dette stå-momentet. Vi har jo jobbet litt med det før også altså – jeg har til og med blogget om det opptil flere ganger *ler* – men det blir liksom ingen svung over det. Jeg har testet ut litt ymse metoder for å se hva som får ham til å stoppe fortest, men det har blitt med forsøkene – jeg har liksom ikke fått den der JESS – SÅNN skal det være-følelsen. Jeg må vel bare innse det – vi må gjøre et stykke grunnarbeid her *sukk*.

I går startet vi derfor med å trene inn ekstern belønning, dvs at jeg trente litt på at Willy skulle sitte i ro mens jeg la ballen hans bak ham – så fikk han værsågod – og fikk ta ballen. OK – han trengte ikke mer enn ETT forsøk før han skjønte DEN :D. Så jobbet vi litt med at han satt med ballen bak, mens jeg kalte ham inn, og stoppet ham rett foran meg, for så å gi værsågod – og han fikk løpe og ta ballen. DETTE var moro, sa Willy. Jeg forsøkte å øke avstanden litt til meg når jeg stoppen ham, men det var vel ikke sånn kjempevellykket, men han stoppet jo, og fikk løpe bakover og ta ballen. OK – jeg forventer ikke umiddelbare resultater, så jeg skal fortsette litt slik og se om han reagerer kjappere når han skjønner sammenhengen bedre. Samtidig skal vi trene litt mer bare på stå-kommandoen i masse ulike situasjoner… Jeg innser at tålmodighet nok er tingen her *sukk*.

Så var det denne fremadsendingen da. Målet med treningen i går var å få dempet tempoet litt sånn at han ikke kom for langt foran, samt å få en bedre retningsstyring. Til det brukte jeg langline denne gangen. Erfaringsmessig demper hundene farten litt når de får på seg lina, selv om man ikke bruker den aktivt, og de får også en rettere linje å gå etter på et vis….

Jeg satte lina på Willy og satte i gang. Første sending ble vel litt rar, siden Willy ikke er vant til å gå med langline, men etter det funket den faktisk utmerket! Han holdt retningen veldig bra, og han hadde helt supert tempo. Han var litt treg til å gå ut (altså – ikke TREG, men ikke sånn kjapp som jeg vil ha), så jeg jasset på ham bittelitt i starten, men ved taktskifte som skjedde akkurat der jeg ville ha det, så gikk han i helt fint tempo etter det. Vi tok noen runder med dette – og avsluttet når han gikk akkurat slik jeg ville.

Etter en pause fikk jeg Line til å kommandere oss. Han har jo reagert litt de få gangene vi har blitt kommander før, så jeg visste nok at vi måtte trene litt på det også. Jeg hadde ikke levende figuranter i går, men det er jo viktig å ikke legge inn mange «nye» momenter på en gang, sant? *ler*.

Vel – uten langlina så var han tilbake til gamle synder… Han ble både litt lang, også er jeg for seint ute til å ta ham inn når han begynner å avvike fra sendingsretningen. Urk. Jeg er bare sååå treig, men det skyldes kanskje at jeg ikke er helt sikker på hva jeg faktisk skal gjøre når han begynner å skeine (gjerne pga noe han lukter ett eller annet sted – kan ikke den bikkja slutte å bruke den nese hele forb… tida?). Jeg må skjerpe meg og rett og slett gå inn og kommandere ham FORAN så snart jeg ser han begynner å skeine, mente Line :D. Skjerpings, Guldseth!

En annen ting er jo at så snart jeg gjennomfører en innkalling i øvelsen, så snur han på egen hånd ved neste sending og kommer en runde tilbake til meg før han går videre framover igjen. Jeg ser jo at jeg må trene mye med å gi ham belønningen FORAN, og ikke trene så veldig mye på innkallingsbiten. Nå ser det ikke ut til at han trenger så mye trening på den heller – de gangene jeg har kalt ham inn, så kommer han i ganske fin fart tilbake og inn på plass, så… vel… Jeg skal iallefall trene MYE framover med kun belønning «i front» :D.

EGENTLIG er jo denne øvelsen både merkelig og litt idiotisk, den er frusterende, man river seg litt i håret – men jeg skal innrømme at jeg synes dette faktisk er en morsom øvelse. Altså – det er så mange momenter å trene på, den ER komplisert, men duverden så morsomt det er når man ser at ting fungerer :D? Også gjenstår det å se hvor lenge jeg synes den er morsom da… Når vi for n’te gang får 0 på øvelsen i konkurranse, kan det jo hende jeg endrer oppfatning, men… *ler*.

 

Andre dag som dommerkonferanseekvipasje :D

Som nevnt i går, var det i dag fokus på brukslp-øvelsene, dvs et utvalg av dem :). Vi møtte opp på Hauerseter i god tid før kl 10 – men var ikke i gang med øvelsene før rundt 11 tenker jeg (disse dommerne skralver fælt altså *ler*). Vi fikk tildelt en øvelse hver, og jeg var den heldige vinner av FORANGÅENDE I LINE!!! Yeyyy – det var jo favorittøvelsen i fjor, det *not*. Vi har jo ikke trent på dette siden i fjor, men skitt au, det var jo ikke det viktige her. Poenget var jo at dommerne skulle få noe å bedømme og diskutere, og da var det jo greit om øvelsen var litt sånn halvveis kanskje? *ler*.

For meg var jo dette en utmerket anledning til å både få gjennomført litt lp på fremmed sted, slik som i konkurranse (ok – jeg innrømmer det glatt – jeg ER ikke flink til å finne andre steder å trene enn på Trandum, og det kan jo være dumt liksom… på den annen side – har man en hund som KAN øvelsene, så skal den jo kunne dem alle steder også, så… vel…), og å få se litt hvordan Willy faktisk ER i en slik setting. Jeg føler jo ikke at vi akkurat er drevne i konkurransesettingen – tre konkurranser sist år er jo ikke mye å blir drevne på liksom :D.

Det var ikke noe problem å få kontakt med Willy når jeg tok ham ut på plassen. Han var jo nysgjerrig på alle menneskene som stod der, og på et par andre hunder, men ellers var han fin å jobbe opp før start. Problemet oppstod selvsagt da vi liksom skulle starte. DA gikk hodet som på et kuleledd – for plutselig fikk han jo se en annen hund som passerte rett bak oss og stilte seg på siden av der vi skulle starte. Jeg sleit skikkelig for å få kontakt med ham akkurat da – han var helt oppslukt av å se etter den andre hunden faktisk… Men etter litt om og men fikk jeg da litt kontakt og vi var «klare» *ler*.

Første strekket gikk vel egentlig finfint, det – han reagerte momentant på min kommando og gikk relativt rett og greit framover, dog med litt drag i lina (men ikke så ille som han tidvis drev med i fjor). Ståmomentet var vel greit nok, han snudde seg jo mot meg, men ut fra dommerkommentarene etterpå, så var ikke det at hunden snudde seg noe man skulle trekke noe spesielt for – det var viktigere at hunden stoppet, at den snudde seg betydde jo bare at hunden hadde kontakt (eller noe slikt – fritt etter hukommelsen til Siri – det er jo ikke nødvendigvis en sikkerhet for sannhet *ler*). Tilbaketuren gikk vel også greit inntil vi nærmet oss slutten. Da dro han rimelig tydelig mot høyre og der den hunden han ble så interessert i før start, stod. Vi fikk tatt oss litt inn igjen, og ståmomentet var vel omtrent som det forrige, og vi fikk vel grei nok avslutning. Jeg tror alle dommerne lå på mellom 7 og 8 poeng på den øvelsen :). Helt ok.

Det beste ved dette var jo at Willy VAR helt med, selv om han ble litt tiltrukket av den vakre bordercolliedama. Jeg merket ikke noe til at han var preget av «stundens alvor», og det er jo veldig kjekt :). Willy HAR blitt så mye mer samarbeidsWilly enn han var for bare et år siden – det er nesten så jeg øyner håp for guttungen, om JEG bare gidder å trene både nok og riktig :).

Til den andre økta – etter lunch – meldte jeg meg frivillig til å demonstrere fremadsending *fnis*. Det kunne jo være greit for dommerne å få dømme en ekvipasje som ikke nødvendigvis var helt ehhhhh…. strømlinjeformet *fniser litt hysterisk*. Egentlig var det jo ren og skjær egoisme. Jeg ville jo teste ut om dyret hadde fattet noe som helst av den treningen vi faktisk HAR drevet med, og om han skjønte at det også gikk an å gjøre dette andre steder enn på banen på Trandum. Neida, vi har ikke trent fremadsending andre steder, men litt bråkjekt har jeg jo tenkt at OM han kan dette godt nok på hjemmebane, så bør han jo fikse det på andre steder også *host*?

Øvelsen er jo lang fra «ferdig», vi har trent bare et par-tre ganger med kommandant, og da har vi ikke hatt andre forstyrrende elementer med, vi har heller ikke trent alt for mange ganger med levende figurater, ei heller da med forstyrrelser på siden av fremadsendingsbanen. I dag introduserte vi jo da alt dette på en gang (det er fortsatt barnslig å ta ting trinnvis *ler*).

Det hele startet jo fint med at to bordercollier drev og lekte og styra og trente akkurat utenfor banen, sånn ca halvveis mellom start og gruppa, i lang tid inntil rett før vi skulle starte. Jeg så jo at Willy fokuserte en del på dem, og jeg forsøkte å få ham til å IKKE se dem, men det var jo ikke så enkelt egentlig. I tillegg hadde vi jo da en gjeng på ca 20 stk som stod linet opp nedover langs banen – men herremin – man må jo bare prøve *ler*.

Det startet egentlig fint, og Willy gallopperte ut til gruppa og hadde bra taktskifte, men han hadde jo veldig dragning ut mot der publikum stod, og der hundene hadde lekt. Etter at vi passerte gruppa gjorde han som han har gjort noen ganger før: snur lenge før han skal kalles inn og blir dermed alt for kort før han går videre utover igjen. Innkallingen var vel derimot rimelig grei :). Jeg skal vel heller ikke skryte av at han går så rett og fint – han bruker HELE BANEN, Willy *ler*. Jeg har jo hørt at det er viktig å dekke hele feltet, så vi gjør det samme på fremadsendingen også, vi *fnis*. Utrolig nok var han ikke utenfor banen verken i lengde eller på sidene, men det var nok helt på håret – og det var sikkert noen som mente han var utenfor også kanskje? Det fikk jeg ikke med meg. Jeg aner ikke om han ville gått noe rettere om han ikke hadde vært så fokusert på de hundene før start, men jeg ser jo at vi må trene MYE mer på dette med å gå rett. Jeg så at han jobbet med seg selv for å følge med hvor jeg var også, men det blir jo fryktelig uryddig da.  Jeg har jo sett det på trening også at han av og til blir veldig skeiv eller drar mot kanten av banen, så her er det bare å pønske ut noen treningsmetoder som kan funke… jeg har nok en idè, kanksje… trur eg :D. Dette var jo en klar 0 siden han var for kort etter gruppa på første sending, men det var et par som ga 5 poeng også, men de måtte vel justere dette siden det står klart i regelverket at hunden aldri må være kortere enn 8 m fra fører.

Nok en gang var jeg faktisk veldig fornøyd med Willy, jeg, for han reagerer kjapt og fint på kommandoene, og selv om det mangler «litt» på gjennomføringen, så synes jeg han har et fantastisk fint modus, og DET liker jeg :D.

Dette var to veldig interessante og nyttige dager for min del – det er veldig interessant å overhøre dommernes diskusjoner, og begrunnelser for karaktersettingen, og ikke minst diskusjoner om regelverket og tolkningen av dette. Jeg fikk meg noen aha-opplevelser her som er kjekt å ta med seg videre :).

Takk, Anne-Marit, for at jeg fikk være med på dette. Jeg er dønn sliten, men veldig veldig fornøyd :D.

 

Dommerkonferanseekvipasje :D

Ja, da har vi altså hatt en aldri så liten gjesteopptreden som testekvipasje for bruksdommerstanden i Norge. De har dommerkonferanse denne helgen, og da er det jo også kjekt å få dømme litt ulike ekvipasjer i praksis slik at de kan «kalibrere» sin dømming. For meg var dette en riktig så lærerik og fin opplevelse :).

Dagens øvelser for vår del var sporoppsøk og feltsøk – og siden vi var ganske få ekvipasjer som deltok, ble det to oppsøk og to felt like greit :).

Å skulle «prestere» med en gjeng på 10-12 dommere som står og ser på og plukker fra hverandre hele øvelsen og ekvipasjen, er jo like ille som å gå en ordinær konkurranse, så dette var jo super konkurransetrening for oss, spesielt kanskje med tanke på feltsøk som jeg bare en gang har gjennomført i ordinær konkurranse, da med Babs som vel ikke imponerte stort den gangen for noen år siden *ler*.

Vi startet med sporoppsøkene. Jeg vet ikke helt hvor lange disse oppsøkene var, men sånn rundt 35-40 m kanskje? Jaja, åkke som… Første oppsøket gikk rimelig greit utover, Willy vet jo utmerket godt hva han skal, og dro på i kjent stil utover, han dro seg veldig mot venstre hele tida og jeg sleit litt med å greie og holde meg langs oppsøkslinja. I tillegg var jeg faktisk litt usikker på hvor mye jeg kunne gå ut fra oppsøksstrekningen for å unngå hindringer som var der, så jeg klønet vel litt, følte jeg *ler*. Ammatør altså *fnis*. Will fant helt uproblematisk sporet, slo og dro bittelitt rett vei (det visste jeg ikke da, selvsagt), snudde og dro på veldig den andre veien – som vanlig…. BAKSPOR!!!! Jeje.

Vel tilbake hos dommerstanden, så ga alle karakter på oppsøket, og alle karakterer lå på 6,5 og 7,0 (man kan ikke få høyere enn 7 med bakspor). Muligens var det en som ga 6 også? Det husker jeg ikke helt, men bortsett fra baksporet var dommerne fornøyd med jobben tydeligvis :D.

Vi gikk rett på neste oppsøk vi, siden det bare var meg med hund i denne gruppen foreløpig. Vi gjennomførte samme prosedyre, jeg sendte Willy og hang nå der på slep etter ham utover. Han slo på sporet og tøffet avgårde mot høyre (bombe – han slår jo som regel mot venstre). Vi fant ikke noen sluttgjenstand da, men alle dommerne var visst enige om at dette var et oppsøk til 10 poeng :D. Herlig!

Feltsøk har jeg jo skrevet litt om tidligere, og vi har jo ennå ikke kommet til det punktet at jeg har fjernet belønning mellom alle gjenstandene, ei heller å søke i fullt felt (50x50m) uten påvirkning. Nå fikk vi jo trent på alt dette på en gang *ler*.

Første feltsøk med første dommergruppe gikk vel egentlig sånn rimelig greit – helt til dyret ble veldig mann og hang seg fast i en «flekk» som han lenge stod og inhalerte på (jeg gadd ikke å si noe siden jeg visste at han aldri i verden ville høre i min retning akkurat da)…. men ikke nok med det – han måtte jo PISSE også, selvsagt – ikke bare en, men TO ganger *møkkabikkje*. Han fant tre gjenstander, den siste greide jeg ikke å få ham ut til, selv om det ante meg at den lå «der». Willy var forøvrig flink ved at han plukket opp gjenstandene bra, holdt fint inn, lite kjeksing og fine avleveringer (jeg fikk trekk for at JEG sa på plass til ham i det han var på vei inn – jeg trodde faktisk det var tillatt, men det var det visst ikke da, så da får jeg slutte med det :D). Vi fikk vel karakterer fra 6 til 7 på dette feltet (Takk Ronny for 7’ern – vi stiller for deg igjen altså *ler*).

Neste økt med den andre dommergruppen gikk vel på en måte bedre, men egentlig også langt dårligere *ler*. Han var faktisk mer «på» fra start av ved andre økt, han løp fortere og dekket feltet bedre merkelig nok, men han fant bare to gjenstander denne gangen (de lå selvsagt på andre steder nå enn første økt). Han jobbet bra hele tida, men også denne gangen ble han litt «a man’s got to do what a man’s got to do», så han måtte også denne runden pisse, og ikke nok  med det – man er da skikkelig mann, så man sparker for sikkerhets skyld litt ekstra i bakken også *himle*. Pissenisse altså! Dette MÅ vi bare ta tak i, for det gir et veldig negativt inntrykk og alt for mye trekk når vi kanskje ikke greier et fullt felt liksom. Det jeg gledet meg over var dog at han stort sett holdt koken veldig greit og søkte og jobbet på – kanskje ikke veldig fort, men fort nok – og i tillegg hadde han fine avleveringer uten kjeksing og tull :). I tillegg fikk jeg jo testet ut innkomst og innsitt UTEN at jeg ga kommadoen «på plass», og det fungerte jo helt fint, det :). To gjenstander og litt pissing i feltet ble belønnet med jevnt over 5’ere – en ga 0, og det hadde vel vært helt greit å få det også på denne prestasjonen. De som ga 5 la vekt på at han jobbet bra gjennom hele søkstida.

Dette feltet var forøvrig noe uvant kan man si. Det lå fullt av nedfallstrær i feltet, hundene måtte hoppe over digre trestammer, evt krype under, og det var nok litt utfordrende for hundene, selv om jeg så at Willy koste seg der ute :).

I morgen er det nye utfordringer – da skal vi kjøre brukslp :D. Dette blir spennende!!!

Nok en motiverende plan :)

Det er nesten så det har blitt en vane her nå, men altså – vi har trent i dag også, vi :D. Yeyyy liksom!

I dag var det spor som stod på programmet. Vi har jo ikke vært av de aller ivrigste på treningsfronten på sporet heller, selv om treningsforholdene absolutt skulle tilsi at vi kunne ha trent masse… Men er man lat, så er det himla tungt å få ræva opp av sofaen for å både legge ut spor (gudbedre så kjedelig det er???) og å gå det (det er heldigvis mye morsommere :D).

Også i dag hadde jeg faktisk en plan for det hele. Jeg har vel tidligere sagt at jeg IKKE bør gå egne spor, men noen ganger må man jo bare det også – man kan liksom ikke misbruke treningskompiser og sende dem ut på langspor hver gang heller. Ikke det at vi har gått sånne himla lange spor heller – de er heldige sånn, treningskompisene mine da *ler*. Vi har ikke dratt opp sporlengden så voldsomt ennå i år.

I kveld derimot, tenkte jeg at vi må jo få dratt på litt sporlengde også nå. Pinner finner vi stort sett om de er der Willy er (det er jo ikke alltid da, men…), og han har jo ikke hatt problemer med å holde koken gjennom de sporene vi har gått hittil. Nå var planen å legge et 1500 m spor til ham – ok – det er ikke så himla langt det heller, men når man ikke har gått veldig mange spor i år, så er det vel en ok lende.

Jeg nevnte vel at siden jeg er litt lat, så er det kjedelig å legge ut spor? Vel – for å slå to fluer i en smekk nok en gang *host*, så tok jeg med meg Babs når jeg la ut sporet til Willy, jeg *ler*. Jepp – jeg vet jeg er skikkelig lur *flir*.

Som tenkt, så gjort. Jeg utstyrte meg med GPS, regnklær og støvler, og la avgårde sammen med Babs.

Oppsøket ble ganske nøyaktig 45 m (jeg målte på kartet etterpå :D). Det jeg IKKE så, var jo at det var fryktelig mye vann her og der i oppsøket, det var ikke akkurat golfbane innover der, men men – det visste jeg jo ikke da jeg la sporet :D. Babs og jeg trasket oss avgårde, over stokk og stein, og oppover og nedover bratte skrenter, over bergrabber og hogstflater, gjennom tett skog og gjennom finfin skog. Egentlig et artig spor – for den som har litt kondis. DET skal jeg vel dessverre ikke skryte på meg. Sporet ble målt til 1400 m på GPS’en.

Men ok – til det med motivasjon ja *ler*. Jeg tenkte jo at siden jeg la nesten dobbelt så langt spor som det Willy har gått tidligere i år, så trengte han kanskje motivasjon for å holde gjennom hele sporet også? Det var nemlig litt derfor jeg tok med Babs også. Jeg tenkte liksom at om jeg dro avgårde med Babs så ville Willersen bli ekstra ivrig når det var hans tur.

Og hvor rett skulle jeg ikke få…. Herrefred og skaper. Jeg ventet ca 1,5 time før vi dro ut for å gå sporet – og NOEN var fryktelig fryktelig motivert kan man si *ler*. Han gaula før vi var kommet ut døra. Jeg festet forresten GPS’en på Willy i dag, forresten :).

Oppsøket gikk egentlig fint og ganske rett, litt utslag på ett eller annet ca 5-6 m før sporet, men han kom seg videre og fant sporet fint og var ikke i tvil om hvilken vei han skulle *yeyyy*. Han fulgte nok Babs sitt spor helt i starten, men tok seg inn på en forbilledlig måte *host*. Han fulgte stort sett mitt spor, men var nok innom Babs’ spor av og til også ja. Han var på et par sightseeings der Babs hadde vært på en liten runde også, men ellers gikk han rimelig bra der jeg hadde gått (det ser ikke helt slik ut på GPS’en, men den er vel ikke så himla nøyaktig den heller – de er litt like der, Willy og GPS’en *ler*).

Men altså – jeg følte meg vel mest som ei filledokke der jeg hang på slep og forsøkte å holde følge. Det gikk FORT, dette her. Likevel fikk han med seg første pinne, den andre tror jeg han slo på, men jeg fant ikke noe pinne der han markerte også tenkte jeg i mitt stille sinn at det muligens var litt kort etter den andre pinnen, men det var det nok ikke – det bare gikk veldig mye fortere å gå mellom pinnene når man hang på slep etter Willy enn det gjorde da jeg la ut sporet *ler*.

Tidvis var jeg i grunnen glad for at han dro såpass, det var jo fin hjelp opp de verste kneikene vi måtte forsere (herregud – da tenkte jeg noen stygge tanker om sporleggeren…). Enden på visa var at han holdt koken i samme forrykende tempo hele veien til mål – og vi fikk med oss alle pinnene så nær som den andre :). Jeg konkluderer bare med at nei – sporet er jeg ikke så bekymret for i grunnen – det er liksom alt det andre vi må trene enda mer på :D. Han var dønn sikker nesten hele veien, han. Vel – vi holdt på å dra på elgsafari ett sted – dette er et sted jeg vet det står en del elg og vi har alltid trøbbel på sporet i dette området av en eller annen grunn, men Willy tok seg inn og fant igjen SITT spor ganske fort, så krisen ble raskt avblåst :).

Det skal vel sies at forholdene måtte være noe opp mot perfekte for sporing i kveld – fuktig og småkaldt – det var tydeligvis iallefall perfekt for Willy :D. Fine sporhunden min!

Willys spor - 1400 GPS-meter langt

Motivasjon i feltet.

Willy er litt rar, han. Dersom han bare kan løpe og løpe og ikke trenger å bruke hodet sitt, så løper han til han stuper og litt til, tror jeg (nei, han har aldri fått løpe til han stuper – det er liksom bare noe jeg tror, det *ler*). Men altså – om han må løpe OG samtidig bruke hodet, se DA blir det brått litt vanskeligere. Mon tro om det er fordi han er mann??? *host*.

Det har seg iallefall sånn at litt for ofte så synes jeg han virker litt for lite motivert når han søker i feltet. Han løper jo ut, men av og til blir han bare luffende rundt og finner ting sånn innimellom – det er jo ikke noe galt med søket egentlig (selv om jeg har gitt opp å kunne styre ham – han får nå bare holde på der ute), og han vet utmerket godt hva han skal gjøre, men jeg skulle gjerne sett at han hadde litt mer tempo jevnt over faktisk. Ikke det at jeg vil ha en tornado i feltet heller. Hunder som løper så kvist og mose skvetter kan jo fort misse gjenstander også – og mange bare løper og løper og sliter seg ut- det vil jeg jo heller ikke ha, men jeg vil ha et stort nok tempo til at han kan søke gjennom feltet rimelig greit uten at han misser gjenstander som ligger der.

En annen ting vi må øve på er jo at Willy avleverer gjenstander UTEN å få belønning for det hver gang, men at han da er like motivert for å løpe ut på søk likevel. I konkurranse får man jo ikke belønne før etter at man er ferdig, og dette må det jo også øves på, iallefall med en hund som har litt middels med motivasjon :D. I tillegg til dette må vi også øve på å søke i fullt felt. Vi har jo trent mest korridorsøk, for man gidder jo ikke å tråkke et helt felt selv liksom – det er jo slitsomt.

Smart som jeg er, så tenkte jeg at vi kan jo øve på alt dette på en gang!!! Hahahahhaha, ja, jeg vet – det er dumt å ta alt på en gang, det strider mot alt jeg har lært av smarte hundefolk, men jeg hadde da altså en plan for det hele – og jeg syntes selv at planen var god :D.

Ved å gi Willy maks påvirkning ute i feltet ved at han fikk sitte og se på at jeg la ut gjenstandene, så ville jeg altså trigge masse motivasjon (ja, jeg vet han blir motivert av å se noen legge ut gjenstander). Han skulle deretter få en pause i bilen mens jeg tråkket over hele feltet på 50x50m. Planen videre var så å la ham søke to gjenstander etter hverandre uten belønning mellom, deretter to til med belønning etterpå – og så den siste med full fest som avslutning. Dette ville BÅDE øke movitasjone (se utleggingen), og når han da var fullt motivert kunne jeg droppe belønningen mellom hver gjenstand siden motivasjonen var høy for å søke videre – OG vi fikk trent med høy motivasjon i fullt felt. Jadda – synes jeg var smart, jeg :D.

Jeg la ut 5 gjenstander mens Willy satt og så på – så åkte han inn i bilen, mens jeg tok med Babs og tråkket gjennom feltet ganske grundig. Deretter var det å sette planen ut i praksis. Det er jo alltid spennende….

Willy var tydeligvis veldig motivert, for det var bare så vidt jeg fikk ham til å sitte pent ved min side før jeg sendte ham. Det var tydeligvis finfin vind i feltet, for det tok ikke lang tid før han var på vei inn med første gjenstand :D. Ingen tygging og han holdt gjenstanden helt inn og på plass! Han forventet helt tydelig godis her, men siden jeg ikke hadde noe godis i hånda fokuserte han raskt utover i feltet igjen, og på kommandoen min gallopperte han ut i superfint tempo igjen. Han fant også veldig kjapt neste gjenstand og kom inn på plass :). Da vanket det belønning i form av kjøttboller (på tilbud på Rimi til halv pris – nesten utgått på dato sjø :D) og drakamp *yeyyy*. Deretter sendte jeg ham to ganger til uten belønning mellom, og han holdt et superfint tempo ved begge sendingene – han fant også gjenstandene enkelt og greit og avleverte relativt bra (ok – han kjekset litt innimellom da…). Willy var like ivrig på å ut i nytt søk – og fant nok en gang gjenstanden fort og greit og kom inn på plass!

Jeg konkluderte med at første økt fungerte akkurat som planlagt :D.

Willy fikk en pause i bilen igjen, mens Babs fikk overta i feltet. Hun fikk et pensjonistfelt med gjenstander på rekke og rad i en smal korridor – og søteste gamle damen var riktig ivrig hun til en forandring, og gallopperte faktisk ut på alle gjenstandene. Hun er bare så søt der hun bumper avgårde – ikke så elegant, men veldig søt :D.

Jeg vet man ikke skal gjenta en suksess, men noen ganger synes jeg det er viktig å strekke strikken litt også. Derfor la jeg ut 5 gjenstander til Willy igjen, og tenkte jeg skulle gjennomføre omtrent tilsvarende økt som den første: altså to gjenstander – belønning – to gjenstander – belønning – og avslutte med det.

Nok en gang greide jeg å holde meg til planen, og Willy var fortsatt supergira, han, og løp såååå fint ute i feltet, søkte effektivt og fant de tre første gjenstandene uten problemer, den fjerde hang litt høyt oppe i et tre og han lurte nok litt på hvor søren den greia han fikk ferten av befant seg, men brått fant han også den, gitt :D.

Jeg tror muligens dette må ha vært den beste feltsøkøkta Willy har hatt, så jeg tror faktisk jeg bare skal måke på med motivasjon og motivasjon framover  – ingen grunn til å ikke gjøre det ennå iallefall :). Vi er vel ikke akkurat konkurranseklare mht feltsøk – jeg har vært for sløv med treningen det siste året egentlig, det har blitt litt halvhjertet, men det går da sakte framover iallefall :).

Willy fikk avslutte kveldens dont med en 5 km sykkeltur – det er jo kort i forhold til de normale turene våre, men vi har vel ikke vondt av litt korte turer innimellom heller *ler*.

 

 

 

 

Fin avslutning på påsken!

Jeg hadde i grunnen tenkt å bruke de siste dagene av påsken til å tusle på langtur med hundene og jobbe med briardklubbens hjemmesider, men det var på en av disse tusleturene (skjønt tusle og tusle – vi går vel i grunnen ganske fort når vi går) at disse planene fort ble endret…

Jeg er jo veldig spontan av meg jeg, bare jeg får tenkt meg godt om, og noen ganger greier jeg faktisk å tenke fort også :-), så da jeg litt overraskende hadde Lisbeth på telefonen mens vi var ute og gikk, og hun fristet med rødvin og lammelår litt seinere på kvelden, og skogstrening på Løten dagen etter, kunne man jo strengt tatt ikke la den sjansen gå fra seg bare fordi man måtte tenke på saken?

Unge Guldseth kasta seg derfor rundt, pakket sekk og nødvendig utstyr og var på tur til Løten i god tid :-).

Herregud for en god idé… Jeg tror aldri jeg har smakt så mørt og velsmakende lammelår noen gang, og med deilig rødvin og trivelig selskap måtte det jo bare bli suksess! Litt for seint kom man seg i seng, men skitt au…

Overraskende nok kom vi oss til skogs sånn i ganske rimelig tid, vi fikk lagt ut spor til alle hundene, og kjørt feltsøk med Nilla og Willy. Willy fikk to runder til og med. Lisbeth la også ut spor til Willy, ca 800 m pluss, og et ganske langt oppsøkt. Siden vi kjørte gjennom felt og spor på alle de andre hundene først, ble sporet til Willy ganske gammelt, godt over 3 timer i allefall, nærheten 3,5 tenker jeg. Liggetid er forresten ikke noe tema for oss , det er av underordnet betydning heldigvis.

Oppsøket gikk rimelig bra. Willy løp rett og fint ut men måtte bruke terrenget litt og stoppet ute på ca 30 m og sjekket noe, men kom seg videre ut, fant sporet og tøffet avgårde rett vei.

Det lå  3 pinner i sporet, en fant jeg, den andre ble borte og den tredje fant Willy :-). Jeg føler jeg blir bedre og bedre til å lese ham nå, jeg greier å la ham jobbe der han må og vi kommer da iallefall til mål. Det var et artig spor i morsomt terreng, så vi takker veldig for utfordringen :-).

image

Og sånn så man ut etter endt spor og æresrulling i mosen…

Etter en lang dag til skogs var det kjempetrivelig å få komme til Astrid og Jonny på en aldeles himmelsk god laksemiddag. Definitivt en trestjernersmiddag. Tusen takk for Supert initiativ, Astrid og Jonny :-). Man kunne ikke fått en bedre slutt på påsken!

Hvilken fantastisk påske så langt :).

Vi nyter fortsatt påskedagene for fullt med både turer og treninger med gode venner :). Vi har fått trent et par feltsøk til siden sist, vært på lp-trening og trent på kaffedrikking, hatt fotoshoot ved Nordbytjernet, slentret gatelangs på Jessheim i strålende sol – og i dag ble det skikkelig langtur på Willy og meg sammen med Line og Rikke :). Beina kjente det godt etter 15 km til fots i ulent terreng 🙂

Willy på feltsøk

Nærstudium

 

 

 

 

 

 

 

Robbet en turist 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt huslig av seg også, Willy :D.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Babs fikk selvsagt også vise gamle kunster 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Øver seg på å være litt huslig hun også!

 

 

 

 

 

 

 

Posering ved Nordbytjernet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Poserer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hodestudium

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Turfølget (Line) tester ut fotografens litt dårlige råd om veivalg...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Deretter var hun vill og gæern og testet ut et annet løypevalg...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Erobreren har nådd toppen!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Deretter kom baktroppen i STOR fart 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt VEL stor fart kanskje...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Berget!!!