Monthly Archives: mai 2012

Dilemmaer i livet…

Neida, jeg har ikke de store utfordringene i livet mitt, jeg, men de få jeg har akkurat nå gnager meg faktisk veldig. Det har verken med jobb eller helse å gjøre – faktisk gjelder det ikke meg i det heletatt, sånn egentlig, men selvfølgelig hundene.

Man har jo bare begrenset tid i løpet av et døgn. I løpet av dette døgnet skal man altså få tid til både å sove, jobbe – og å ta seg av hundene (samt en del andre mer eller mindre helt uinteressante ting som husvask, klesvask, oppvask og annet huslig stæsj…. høyst nedprioritert, må jeg innrømme). Og det er dette med hundene som stadig gnager meg da. De er jo hjemme alene mens jeg er på jobb, og bare det å forlate dem alene for mange timer om gangen er jo nok til å gi meg dårlig samvittighet. Nettopp pga at de er hjemme alene hver dag, så føler jeg jo at de må få nyte godt av den tida jeg faktisk ER hjemme da, så jeg må jo aktivisere dem enten ved tur eller trening. Og det er her det første store dilemmaet dukker opp.

Babs begynner jo å bli en gammel dame, men hun har tydeligvis ikke helt skjønt dette med å bli gammel, for hun vil svært gjerne være med på alt som skjer fortsatt, hun, enten det er tur eller hundetrening. Problemet er jo at hun er sprek for alderen, men ikke sprek nok til å være med på sykkelturer eller joggeturer i Willytempo. Dette tilsier jo at om jeg skal jogge med Willy (noe jeg burde gjort for å få bedre kondisjon selv), så må hun bli igjen hjemme – og da enten ikke få noen tur i det heletatt den kvelden, eller jeg må ta meg sammen og ta henne med på tur før eller etter at jeg har vært ute med Willy – og det har jeg sjelden overskudd til, for selv om jeg tilsynelatende ER rimelig frisk og rask til tross for min MS, så ER jeg faktisk ikke helt frisk heller. Og det er her det andre dilemmaet dukker opp – for etter en hel dag på jobb, så synes jeg jo det gjør uhyrlig vondt i hjertet å skulle forlate Babs hjemme – IGJEN – mens jeg er ute med Willy. Bedre blir det jo ikke av at hun gjerne da står i vinduet og kikker etter oss når vi drar…Alt hadde jo vært mye enklere om hun faktisk var gammel og stiv og støl og ikke særlig lysten på turer, men sånn er det jo ikke.

Når vi skal på hundetrening, så er det jo også Willy som har hovedfokus, og Babs er stort sett bare med i bilen og får noen småturer ut for å hilse på og være sosial. Jeg ser jo at det ikke er tilstrekkelig for henne, og hun blir jo helt ellevill (til henne å være, selvsagt *ler*) når hun endelig en gang i blant får vise litt kunster og «trene» (på hennes premisser). Men JEG mangler ofte overskudd til å trene to hunder på en kveld, og når det er på det viset, blir jo Willy prioritert framfor Babs – igjen. Og har jeg dårlig samvittighet? Jepp….

De eneste gangen jeg faktisk IKKE har dårlig samvittighet, er jo når jeg har med begge to på lange, deilige turer i skogen, der vi kan lange ut i et tempo som fint passer for Babs også (ja, hun holder koken fint når jeg går i hurtig tempo). Derfor ender det også ofte opp med at det er slike turer som blir prioritert framfor f eks trening av spor, felt og lp med Willy slik vi kanskje BURDE gjort om vi skal bli startklar noen gang på denne siden av årsskiftet – og det gir meg jo også litt dårlige «samvittighet» – om enn på en litt annen måte *ler*.

Jeg kjenner jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet….