Erklærer vinteren for over…

Jeg erklærer herved vinteren for over, skiføret er definitivt ødelagt av alt for mange varme dager – og jeg nekter å bruke klister. Da får man heller glede seg over andre aktiviteter man kan bedrive. Derfor har jeg i dag dratt fram Siri Mekaniker, hun har mekka sykkel og så tatt årets første sykkeltur :D. Guttungen var selvsagt den utvalgte til å holde Guldseth’a med selskap på turen, og runden vår (ja, man har jo en fast runde man sykler selvsagt, den kan man jo ikke forandre på) ble på GPS’n målt til nesten 9 km og vi holdt en snittfart på 15,6 km/t. Tatt i betraktning at det var noen laaaange motbakker også, så var det vel et ok tempo på turen tenker jeg :). Nå ligger den sorte (ja, for han er sort for tenk, bare litt lysere sort en en del andre *host*) velduftende og ren etter at han åkte inn i dusjen for å få vekk uante mengder skitt. Det dufter blåbær faktisk – han fikk en liten balsambehandling med min hårbalsam også *ler*. I nøden… osv…

Gamlemor Babs fikk litt kvalitetstid med mor i skogen etterpå – gamle damer kan fortsatt sine kunster, og hun var ellevilt glad da hun forstod at hun skulle få løpe etter frisbee’en :D. Herlig å se at hun er så frisk og rask ennå!

Gårsdagen tilbragte vi forresten på Trandum, nok en gang :). Kveldstrening med klubben, og jeg fulgte overhodet ikke planen… Jeg hadde jo tenkt vi skulle trene dekk og bli, men det var glemt da vi kom på plassen, så da ble det både lineføring og forangående i line i stedet, samt litt kryp og innkalling mm. Etter at vi hadde tatt litt pause ba jeg 2ne om å piske oss rundt en gjennomkjøring i C-programmet – og jeg konstaterte at det fortsatt er ting å jobbe med, men at det alt i alt ser småpent ut :). Det er alltid en del ting å ta tak i – men hunden viser stor forståelse for øvelsene *ler*.

Takk for hjelpen, 2ne :D.

Det hjelper å trene…

Jepp, jeg vet det – jeg har sagt det før, men jeg sier det gjerne igjen: det HJELPER på trene :D. Som noen sikkert har fått med seg, så har fellesdekk vært en akilleshel for oss, ja, altså for Willy og meg.

Vi begynte jo å trene på fellesdekk i hans spede ungdom, men jeg tror vel at unge frk Guldseth var litt utålmodig i treningen når hun forventet at en guttunge med fluer i hu’e, sommerfugler i magen, maur i beina og kvikksølv i ræva skulle greie å ligge stille sånn uten videre. Det ble ikke noen dreis over denne fellesdekk-treninga vår da (eller enkeltdekk for den del). Det var klin umulig for en guttunge som skyldte impulskontroll å ligge stille mer enn et par sekunder, og vi feilet gang på gang på gang fordi jeg gikk for fort i fra, lot ham ligge akkurat litt lenger enn han klarte – og han fikk selvbelønnet seg selv med å reise seg eller gjøre andre ting litt for ofte. Selv om jeg flere ganger til og med startet på nytt, forsøkte å være tålmodig og bevege oss med museskritt framover, så fikk vi ikke helt dreisen på dette.  Willy lå urolig og kunne godt finne på å reise seg lenge før han skulle, evt dra avgårde bort til dama med stor D: Rikke (og det hjalp jo ikke stort at han fikk selvbelønent seg på den måten). Enkelte ganger lurte jeg på om det var lov å spikre han fast i bakken… *sukk*.

Jeg følte jo at jeg gjorde ting riktig også, egentlig, men likefullt var det fryktelig vanskelig å få dyret til å ligge stille så lenge som jeg ønsket. Om jeg fikk ham til å ligge, så kunne man banne på at han enten begynte å snuse eller lå og snuste ut i lufta eller kikket på nabo’n og tenkte: «hvem er duuuuuu?» mens han strakk seg så langt han kunne mot den andre hunden uten å forlate plassen sin.

Da vi begynte å introdusere skudd også på felledekken, gjorde jo ikke det situasjonen stort bedre (man skulle jo ha på plass øvelsen før man startet konkurransesesongen i fjor, sant? og da måtte man jo forsere noen trinn og ta snarveier *DUMT DUMT DUMT – slå treneren i hodet med en avis eller noe enda tyngre og hardere*).  I en allerede presset situasjon med en lettere oppgitt og halvsur fører, så resulterte jo skuddene i at guttungen i allefall ikke hadde lyst til å ligge i den der himla fellesdekken. Det endte jo med at han reiste seg hver gang det ble skutt, så da var det bare å droppe dekk m skudd og trene mer dekk uten skudd. Og det er liksom det vi har drevet med det siste året – altså trent dekk og dekk og dekk.

Og ja, jeg har jo nevnt det noen ganger før også – at vi har trent dekk og fellesdekk, men det er vel først nå i vinter, eller det siste halve året, jeg føler at Willy  faktisk har vært mottakelig for denne treningen. Jeg har ikke gjort så mye annerledes nå enn jeg gjorde i starten, egentlig, men jeg tror rett og slett Willy har vært mer moden for det. Jeg har dog vært enda mer tålmodig nå, og jeg har trent mye enkeltdekk hvor jeg har jobbet for å trygge ham skikkelig i settingen og øvelsen. Jeg har ikke gått så langt fra, men jeg har snakket rolig og bekreftende til ham gjennom øvelsen, gått ofte tilbake og belønnet rolig før jeg har gått fra igjen. Dette skal jeg fortsette med framover, men jeg skal også øke tiden og avstanden (ikke begge på en gang) gradvis.

Men så var det til dagens øvelse da :). Etter at jeg har sett at dekk-øvelsen gradvis har bedret seg, så har jeg jo også tatt mot til meg med å starte så smått med skudd-trening igjen. Tidligere i vinter har jeg jo fått med meg hjelpere til skyting (jeg har jo ikke pistol selv, så jeg har snyltet på Jeanette og hennes gønner :D), og jeg har vært bevisst på at vi har trent på Ringbanen der det ofte skytes til vanlig også. Med skytingen fra lerduebanen i bakgrunnen har jo skuddet fra 9mm pistolen blitt litt kamuflert og jeg har tenkt at det har vært en lur start på hele skuddtreningen. Jeg har jo tidligere tenkt at jeg ville ha Willy litt opp i drift under fellesdekkøvelsen m skudd, hunden blir jo ikke så trykket i øvelsen da, og det var muligens lettere for hunden å ligge da. Nå har jeg sett at det er litt vanskelig å kombinere den rolige dekken med å ligge høyt i drift – dvs jeg tror det er fullt mulig, men jeg har ikke helt fått det til med Willy, så jeg byttet strategi og har jo da som nevnt trent mer på at han skal trygges i øvelsen (han er jo ikke skuddredd eller noe slikt til vanlig).

Vi startet jo i vinter bare med at Willy fikk være ute og kose seg med lukting og slikt mens vi avfyrte 9mm på god avstand, og vi nærmet oss gradvis skytteren. Neste trinn var å legge ham i dekk alene – med skytteren i front, men på god avstand. Det har jo gått litt tid mellom hver gang vi har fått gjennomført skuddtrening, men vi har gått gradvis til verks, og jeg har gjerne forberedt Willy på at det skytes FØR jeg har lagt ham ned i dekk (dvs at vi har skutt mens han har vært ute og luktet og sniffet deilige dufter før jeg har lagt ham ned).

Forrige gang vi var på Ringbanen fikk Willy to runder: en der vi skøyt mens han var i aktivitet før jeg la ham ned i dekk på de siste skuddene og gikk litt i fra (da med ryggen mot skytter), mens han i siste runde ble lagt i en vanlig fellesdekk med flere andre hunder, med skytteren litt på skrå bak hundene. Willy lå pent og rolig gjennom hele seansen :).

I dag var vi atter på Ringbanen for litt skytetrening, og denne gangen gikk jeg nesten rett på dekken, dvs vi hadde en runde med en annen hund i dekk først mens mine hunder lå igjen i bilen, før jeg tok ut Willy og la ham i dekk FØR første skuddet ble avfyrt. Nå ble denne skyteseansen noe dempet av all bakgrunnsstøyen fra lerduebanen der det kom skudd til stadighet, men Willy lå stille og uberørt mens 9mm ble avfyrt med ca 30 sek mellomrom! Jessss… JEG TROR jeg kan si at trening hjelper :D. Tusen takk for trivelig trening, Danette og Gitte :D.

Sola trigger fotolysten :)

Ja, hva kan man si annet enn at våren faktisk ER deilig når sola skinner og snøen er så hard og fin at man kan gå nesten hvor som helst på tur uten at hundene blir skitne? For det er det jeg misliker med våren – all SKITTEN som blir med inn på stua etter at man har vært ute en snartur – eller ikke så snart tur, alt ettersom :D.

På onsdag konkluderte jeg med at skiløypa mi definitivt var avgått ved døden. Den var nemlig omgjort til grusvei igjen. Sola hadde tæret veldig hardt på den lille snøen som var igjen, og nå var det definitivt over… Vi trasket innover på beina, og jeg gremtes bare mer og mer jo skitnere hundene ble *sukker*. Vel hjemme igjen var det nesten umulig å dusje hundene, for dusjen sildret omtrent bare når jeg skrudde den på (vanntrykket her er fryktelig dårlig når flere tapper i kranene samtidig)… Jaja, det er vel bare å venne seg til sand under tærne når man går over gulvet. Har jeg nevnt at jeg foretrekker VINTER og SNØ?? *ler*.

Torsdag ble som vanlig tilbragt på trening på Trandum, men jeg var nok en litt ukonsentrert hundetrener og det ble vel ikke noen svung over treningen egentlig, jeg merket meg bare at Willy var veldig willy og at biteskinn var den ultimate belønningen – igjen. Problemet var bare at Willy helst ville ha det helt for seg selv og var ikke spesielt interessert i at jeg skulle få det tilbake *urg*. Vi fikk gjennomført en bra fellesdekk da, heldigvis, så det var da NOE å glede seg over *ler*.

I går tok vi turen til Trandum bare for å rusle en tur, og jammen meg gjorde vi ikke det i dag også :). Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle trene litt dekk og fvf på Jessheim i dag, bare for å få en del mer forstyrrelser og andre omgivelser, men da jeg var ferdig med mine ærender i butikkene, rykket det sånn i turbeina mine at jeg droppa treninga og dro rett til Trandum for å rusle tur i de oppkjørte løypene i skogen der :). Jeg tror hundene var like glade for det :).

En smule våryr Willy

Et bilde fra forrige helg da vi var ved Nordbytjernet og skulle forsøke å se vakker ut 🙂

Og forøvrig må jeg nevne at jeg ikke får gjort stort på data for tida. PC’n min ble brått rammet av virus her for noen uker siden, og siden det har jeg ikke orket å tenke på PC’n en gang – jeg har bare fortrengt hele greia for jeg aner ikke helt hvordan jeg skal bli kvitt faenskapen. Den har til og med satt mitt virusprogram ut av spill *hrmpf*. Bildene jeg har lagt ut nå er derfor uredigert – kun beskåret i kameraet, ellers ingenting justert. De er også tatt i jpg-format siden jobb-pc’n som jeg da bruker nå i nødens stund, ikke har ett eneste funksjonelt bildebehandlingsprogram – Photo Editor som ligger på den greier faktisk ikke engang å håndtere jpg-filene fra kamera, så jeg må gå en omvei om PowerPoint, lime bildene inn der, så kopiere dem derfra og så lime dem inn i PhotoEditor *morsomt… NOT*….

«Søksutvikling»

Høres skikkelig fint og bra ut, sant? Andre ville kanskje kalle det for «pælme ball i skauen og la bikkja finne den igjen«, men jeg foretrekker altså den litt finere varianten *fnis*.

Ja, det er altså det som har vært dagens aktivitet for hundene her i huset. Det frister faktisk ikke å gå ut på tur og få skitsølete hunder inn igjen, så da utnytta vi den fortsatt reine snøen i skogen og trente litt fysisk aktivitet kombinert med nesetrim :). Det er litt artig å se på Willy når han søker – man ser formelig hvor nesa jobber, og han stikker den høyt i været for å forsøke å få ferten av den ballen som litt før føyk over hodet på ham. Ikke minst er det morsomt å følge med når ballen lander litt vanskelig til – ikke søren om man skal gi seg nei, selv om man går på trynet innunder et grantre eller må klatre opp bratte knauser fulle av råtten snø.

Babs får selvsagt også være med da, men hun får litt enklere pensjonistoppgaver, hun, og ser ut til å være fornøyd med det :D. Hun er stolt som ei høne (ehhhhh) når hun finner ballen og kan bringe den tilbake til  mor :).

I går var vi forresten nok en gang på trening, og jeg fulgte fortsatt planen og trente dekk og bli, samt fri v fot med vendinger og holdt. Jeg synes dette stadig kommer seg, jeg, og nå er det jo nesten så jeg gleder meg til å melde på til konkurranse :D. Jeg ble forresten litt spik spenna gæern på slutten av treninga da vi trente både vanlig apport og metallapport!!! Den metallen er skikkelig ekkel, synes Willy, men med høy nok motivasjon så gjør man jo det meste, så jammen meg løp han ikke ut og plukket opp apporten og kom tilbake (før det hadde vi øvd litt på at han bare skulle gå og holde den – ekkelt nok det nemlig). Skal se det er håp for poden :D. Vi jobbe også litt med innkalling og kryp, uten at jeg skal si at det var superbra eller superdårlig. Var vel sånn på det jevne tror jeg :).

Ut over det husker jeg ikke helt hva vi drev med. Det er jo et dårlig tegn egentlig, men jeg tror vel vi hadde ei relativt ok trening uten de helt store WOW og høydepunkter, men heller ikke sånn at jeg hadde lyst til å grave meg ned :). Lyspunktet var at Willy blir stadig flinkere til å fokusere på meg når vi trener, og DET er jo herlig, selv om jeg selvsagt må ha full fokus på ham, ellers glipper det liksom.

Nei – nå er det klart for litt potestell og pedikyr tror jeg.

Vill og gæern!!!

Ja, nå skal jeg være så vill og gal at jeg blogger TO DAGER PÅ RAD!!! Nå står ikke væla til påske – og den er det jo ikke så lenge til, så… :D.

Man får utnytte sjansen mens man enda er inspirert og har en plan – så vi kastet oss avgårde på trening i dag også, vi :). Denne gangen var vi tilbake på kjente trakter – og innfant oss på Trandum kl 11 i strålende solskinn igjen. Som sagt har vi jo hatt en plan nå, og vi fortsatte å gjennomføre denne planen, vi – eller jeg da – Willy må jo bare henge med på det jeg til enhver tid finner på *stakkars*. Vi jobbet derfor nok en gang med både sitt og bli og ligg og bli – og jeg var faktisk så utagerende i dag at jeg forsøkte FELLESDEKK MED SKJULT FØRER!!! Jeg følte meg veldig dristig da, altså – men guess what? Det gikk jo strålende, det :D. Jeg lurer nesten litt på om Willy egentlig helt registrerte at jeg gikk? Han lå iallefall overraskende rolig og pent på plassen sin mens jeg stod bak en bil. Det er nesten – jeg gjentar NESTEN – så jeg tror trening hjelper? *fnis*. Og jo, jeg er ganske sikker på at riktig trening hjelper jeg, for det har blitt en mye bedre ro over fellesdekken til Willy nå, bare etter noen få treninger med riktig fokus :). Jeg har jo gått tilbake til «babytrening» her, og har bare gått noen meter fra, vært tilbake og belønnet, gått litt lengre, stått og ventet, belønnet kontakt med meg etc etc. Nå tok vi altså et gigasprang videre iom at jeg gikk i skjul, men nå er han moden for slik trening i motsetning til hva han var i fjor f eks… Det har kommet en annen ro over ham synes jeg (neida, det er sprell i beina fortsatt, men det er mer modne sprell liksom *ler*), og jeg føler at evnen og vilje til å lære er langt mer tilstede nå enn den var for et år tilbake. Han takler til og med løpetisper både på fellesdekk og ellers på treningsbanen og det er jeg så utrolig fornøyd med :).

Når vi trener nå, så er jeg opptatt av å få ham inn i riktig modus fra start av. Allerede når jeg tar ham ut av bilen er jeg nødt til å ta kontrollen (= kjøttbolle i nesa *ler*), og får ham umiddelbart inn på plass (han får dermed ikke spane ut treningsbanen først før han kunne tenke seg å ta kontakt med kjærringa) og går et par-tre skritt fot, evt vendinger på stedet. Når kontakten sitter leker vi med biteskinn, evt ball. Dette har fungert utmerket på flere treninger nå, og jeg har virkelig følt at vi har vært på samme planet umiddelbart :D. Dette er jo også viktig å ta med seg i en konkurransesituasjon. Jeg vil helst ikke legge oss til masse ritualer og ting som MÅ gjennomføres i det vide og brede før vi evt kan entre en konkurransering. Vi skal være klare på kort tid, vi, og da er det jo viktig å drille på det også, sant? Om det vil fungere når nervene sniker i bakhodet vet jeg jo ikke, men jo  bedre drill og automatikk, jo bedre tror jeg vi kan fungere i ringen sammen også. Da slipper jeg å tenke for mye på annet enn strategier i ringen – også kan man jo bare håpe det fungerer slik jeg mener det bør fungere *ler*.

Ja, skal vi se… vi jobbet jo litt med fri v fot selvsagt, og jeg synes det er sjeldnere og sjeldnere guttungen detter ut :). Det handler selvsagt om at vi samarbeider bedre og bedre, og at jeg belønner riktigere – trur eg… Vi jobbet også litt med innkalling og fart, og Carina fikk leke testleder og klådde litt på Willy – og lekte med ham. Jeg tror hun var fysisk uskadd etter seansen *ler*. Vi begynte også å se litt på øvelsen stå under marsj (nei, vi har aldri trent på det vi – det er ikke en øvelse som inngår i bruksprogrammet så da har vi glatt hoppet over det, men…. *hoster litt om at man selvsagt burde satt beina i en LP-ring en gang også kanskje*).

Ja, altså – vi pludra nå på med vårt i finværet, og da jentene ymtet frampå om litt skytetrening så syntes jeg det var en utmerket måte å avslutte dagen på. Det er jo en stund siden vi har skutt nå, så jeg følte at vi kanskje var litt på scratch igjen (neida, vi var ikke det, men jeg har alltid en klump i magen for denne skytingen). Siden det var LP-trening på den andre banen, pakket vi sammen utstyret og dro på Ringbanen for å skyte. Vi hadde vel nesten ikke trengt å ta med pistol dit, for det var full action på lerduebanen der, og det syntes jo jeg var fint, for da kom ikke det første skuddet som en overraskelse liksom :D.

Vi tok først ei økt med de unge hundene (Willy inngikk i definisjonen av ung hund så han var med på denne økta først), der jeg la Willy i dekk alene et stykke unna de andre hundene som skulle leke på skuddene. Vi fyrte vel 3-4 skudd her (jeg la ham ned etter to skudd tror jeg) og Willy lå fint på de to siste skuddene da jeg la han. En bitteliten pause for å skifte skytter, og så ble det Willys første fellesdekk med andre hunder siden i fjor. Vi kjørte med kun 30 sek mellom hvert skudd, og dette gikk heldigvis strålende. Willy lå stille og pent på plassen sin, han, selv med løpetispe ved siden av seg :).

Etter en liten tur med Babs, der hun fikk snakket til Talli om krig og fred og rosa tyggis og sånt, så dro Jeanette og jeg på McDonalds og avslutten en strålende dag med et bedre gourmetmåltid der :D.

Takk for en kjempebra treningsdag, jenter :D.

Back again…

Ja, siden Blogtown tydeligvis ikke synes det er noe videre interessant å ha kunder, så er jeg nok en gang tilbake til denne bloggen, så får vi se hvor lenge det varer *ler*.

Nå husker jeg faktisk ikke helt hva jeg skrev i forrige blogg, men jeg antar det var noe om hundetrening, utstilling og skiturer muligens….*host*. Siden det har jeg faktisk vært vill og gæern og gått på lydighetskurs faktisk – ja, ikke bare jeg da, men Willy og jeg (muligens kunne jeg godt bare deltatt uten hund, for det var JEG som trengte å lære mest, ikke Willy). Margrete var nemlig så snill at hun trommet sammen til et helgekurs med Elisabeth Sønsterud som instruktør, og jeg tenkte at DET trenger vi nå faktisk. Jeg følte et sterkt behov for et realt spark i ræva, og DET visste jeg at Elisabeth var i stand til å gi oss :D. Heldigvis sparket hun ikke så hardt, men nok til at det muligens var en del ting som festet seg i hodet mitt – igjen… ja, for altså – det er jo ikke sånn at INGEN har sagt det samme til meg før liksom, men det er jo alltid greit å få høre det på flere måter på et vis *hoster veldig og innrømmer IKKE at man glemmer og sånt….*.

Det jeg ønsket å fokusere mest på på kurset var å få Willy i rette moduset for konkurranse/trening, samt jobbe litt med fri ved fot. Det første som skjedde var at Elisabeth tok fra oss Willys fiiiiine, grønne pipeball *host*… OK – da fikk vi dra fram biteskinnet i stedet da, og vips hadde jeg guttungens fokus og kontakt. Joda, han var litt opptatt av alle de andre som satt og kikket på rett bortenfor, men med litt jobbing fikk vi opparbeidet litt bedre modus og vi kunne jobbe med fri ved fot. Vi jobbet mye med MIN holdning og kroppsspråk. Vi jobbet også med oppstarten på øvelsen. Har man ikke oppmerksomheten allerede fra første skritt, så blir heller ikke resten av øvelsen spesielt bra, så her var det ett skritt og belønning, to skritt og belønning, ett skritt og belønning etc etc bare for å øke Willys forventning om at det kommer belønning og der med øke fokuset på meg :). Og skulle man sett… Det var ikke mange ganger som skulle til før jeg hadde guttungens fulle fokus på meg :).

Andre økte første dag jobbet vi med apport, og overgangen fra innkalling til kryp som jo har vært en akilleshel for oss. Først skulle jeg demonstrere den dårlige apporten vi har, med slurvete opptak, en hund som kaster rundt på apporten, slipper den og tar den opp igjen… Ehhhhhhh – Willy kunne visst apport likevel han, for det var verken tull i opptaket eller slipping og roting med det. Vi jobbet ikke mer med DEN øvelsen, men snakket litt om hvordan vi kunne jobbe på andre måter med apportøvelsen.

Så demonstrerte jeg innkalling og så kryp etterpå… Ehhhhhhh… ja, problemet var? *ler*. Nå gjorde jeg slik jeg har funnet ut at har fungert best på trening – innkalling uten belønning og så rolig over i kryp, og Willy kom i halvlunkent tempo inn på plass, og krøyp greit på min kommando UTEN å reise seg opp i starten (som jo har vært problemet). Dette har jo da resultert i en dårligere innkalling fordi det har blitt mange repitisjoner uten belønning for fart…

Nå nevnte jeg hva jeg selv egentlig har ønsket å gjøre mht denne øvelsen, og Elisabeth var heldigvis enig med meg. Jeg ønsker å bryte det dårlige mønsteret Willy har kommet i mht kryp etter en heftig innkalling, så vi forsøkte oss på å gire ham skikkelig opp for å få god fart på innkallingen og belønne den med god drakamp når han kom i fart. Dette funka jo utmerket. Full fart på guttungen. Når vi da skulle over i kryp dekket jeg ham som vanlig, men hjalp han veldig i starten på krypen (for at han ikke skulle få sprette seg opp og unna). Vi gjorde dette noen ganger etter hverandre, og jo – jeg tror dette er veien å gå… Så enkelt som det faktisk – å bare gå inn og hjelpe litt ekstra for å bryte et dårlig mønster :D.

Dag nr 2 jobbet vi mer med fri ved fot, men denne gangen med kommandering gjennom kl 1-programmet (jeg husker ikke helt hva vi gjorde når, men det ække så nøye). Elisabeth kommanderte og Willy og jeg gikk. Det gikk vel sånn nogen lunde ok egentlig, men et par utfall av fokus hos Willy hadde vi nok, men det er vel utvilsomt at han går bra dersom JEG går riktig med kropp og armer og bein… og det er her denne forb#&¤»% skuldra kommer inn da. Jeg har en LITT aktiv skulder, og jeg kjenner det jo selv. Jeg vet også hvorfor den kommer, for jeg stoler liksom ikke helt på Willy og at han skal vite hvor utgangsposisjonen er. Han har det jo også med å ligge litt for langt fram når vi går og jeg kjenner at jeg forsøker å styre ham litt mer med skuldra. Det er forøvrig helt klart at vi må trene mye mer på enkelt rett fram og holdt, samt helt om og holdt. Dette er virkelig momenter jeg har trent alt for lite på, og kanskje litt dårlig når vi først har gjort det. Får vi disse momentene på plass blir nok alt så meget bedre :).

Vi jobbet også litt med hopp over hinder, der jeg synes Willy faktisk har litt liten fart. Det handler jo egentlig enkelt og greit om å belønne ham for riktig adferd og gi ham de rette påvirkninger slik at jeg FÅR belønnet det jeg vil ha :). Her satte jeg Willy igjen på den ene siden, gikk over og markerte veldig på den andre siden for å øke drivet fram – og det virket det. Willy hoppet mye mer målbevisst fram. Det samme gjaldt jo også tilbake selvsagt. Sitt-momentet er jo også tregt. Her må jeg tenke ut litt mer, for jeg synes han har en så fin avstand til hinderet når han setter seg, og jeg er litt redd for om jeg begynner å gå inntil hinderet for å hjelpe ham ned i sitt igjen, slik vi startet med, så får jeg drift inn mot hinderet.

Det var godt å få et kurs som ga oss inspirasjon til videre trening, og natt til mandag etter kurset trente jeg hund hele natta… *puhhhh*. Man er muligens LITT inspirert da *ler*.

Den siste uka har vi jobbet litt mer med det vi fokuserte på på kurset. Jeg har jobbet MYE med den skuldra, eller jobbet for å FÅ BORT den skulderbruken min. Vi har øvd oss både på stuegulvet og på fellestreningene med klubben. Jeg har også jobbet med fokus på meg, og det å belønne kjapt bare for å øke motivasjonen helt fra starten av på fvf. Jeg synes dette har hjulpet MYE, og alle treningene den siste uka har vært kjempebra og jeg kjenner jeg får slike kriblinger i magen når jeg tenker på neste gang vi skal trene. DET er et bra tegn. VI har også jobbet en del med dekk og bli. Ja, jeg har jo innsett at vi MÅ trene mer og riktigere på denne dekken ellers vil vi aldri bli konkurranseklare med den øvelsen.

Jeg har liksom litt tanker om denne dekk-øvelsen da. Jeg kan liksom ikke huske at jeg har hatt problemer med den øvelsen på de forrige hundene mine, men det tror jeg kommer av at jeg var langt mer nøye på hvordan jeg trente den inn – og vi trente mye på den. Med Willy har det blitt litt venstrehåndsarbeid, samtidig som jeg kanskje ikke har følt at han har vært helt moden for å trene den skikkelig heller (mulig det har blitt en ond sirkel). Men åkke som: NÅ skal vi trene, og som tenkt så gjort.

Jeg la en PLAN!!! I dag ble vi nemlig med damene – og mannen (hei Andreas :D) – på Skedsmo for å trene. Her var det både nye hunder og ny plass å trene. Vi trener jo stort sett bare på Trandum, og jeg har jo innsett at vi må variere litt mer på steder vi trener, og variere hvilke hunder vi trener med, for Willy blir litt satt ut når det plutselig kommer nye hunder der vi skal trene. Jeg vet ikke helt hva det er, men han er liksom veldig sånn: HVEM ER DUUUU? Nysgjerrig liksom. Planen for dagens trening var derfor å jobbe med fokus på meg, samt å trene enkelt- eller fellesdekk med forstyrrelser. OG DEN PLANEN GJENNOMFØRTE VI :). Willy var superflink i dag, han, og selv om han av og til mister kontakten med meg når han ligger i dekk (det er jo mye rart å se på rundt omkring selvsagt), så synes jeg vi fikk jobbet kjempebra. Jeg lurer forresten på om Margrete er tankeleser, for hun steppet inn og var «forstyrrelse» akkurat slik jeg hadde tenkt at vi trengte men som jeg liksom ikke helt fikk meg til å spørre om :). Vi trente blant annet også på sitt og bli, og Margrete gikk rundt Willy og var så tett på at hun nesten – men bare nesten – tråkket på ham – og Willy satt, og satt, og satt. LITT vanskelig ble det dog da hun begynte å leke «skiløper» rett foran snuten på ham – DA ble det litt mye, men med en ny sitt-kommando greide han å sitte i ro selv om hun slengte med armene 20 cm fra snuten hans :). Flinkeste Willy og snilleste Margrete :). Takk skal du ha, Margrete, for at du gjorde AKKURAT det jeg tenkte, helt uten at jeg trengte å spørre om det :D.

Vi jobbet også litt med innkalling med full jackpot for så å gå over til kryp, og det gikk så strålende at jeg nesten ble rørt *ler*. Ikke minst var det deilig å se at han kunne jobbe med finfint tempo selv om det var sol og varmt i været. Herlig!!!

Åååååååå… jeg er bare så fornøyd med det vi fikk jobbet med i dag at jeg håper ikke morgendagens trening blir en stor nedtur. Jeg antar det hele avhenger av meg når det gjelder det, så her er det bare å legge gode planer som man skal gjennomføre :D.

Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle på Norefjell i morgen – og kanskje burde vi tatt turen – men samtidig er det litt vanskelig mht Babs synes jeg. Hun kan jo ikke være med på noen lang skitur i det tempoet Willy setter opp, og skal jeg først på Norefjell vil jeg jo gå langtur og ikke bare ende opp borti lia der –> med en appelsin og litt kakao liksom. Og når vi nå er i en slik god steam med treningen, så får man vel utnytte det så lenge man kan :D.

Takk alle sammen for en veldig hyggelig trening på Skedsmo i dag :D.

Forresten… vi dro jo til Nordbytjernet før treninga i dag. Jeg tenkte jeg skulle ta litt bilder av guttungen i det fine været :).