Monthly Archives: september 2010

Litt luksus er ikke å forakte :).

Jeg skal innrømme det med en gang: det var usedvanlig deilig å bare pakke med en sekk utstillingsutstyr, en bag med klær og litt hundemat før man satte kursen for sørligere breddegrader denne gangen. Vanligvis er jo bilen fylt til randen med alskens campingutstyr, telt og madrasser og dess like, men denne gangen unnet vi oss faktisk hotellovernatting !!! DET er det lenge siden jeg har unnet meg på hundetur :).

Vi – hundene og jeg – skulle møte Lisbeth og Astrid m/hunder kl halv 10 på Skedsmokorset, men mens jeg hadde Lisbeth på tråden føyk hun forbi avkjøringen til Skedsmokorset – så da var det bare å frese avgårde for å ta dem igjen *ler*. Det gikk rimelig radig da, så da var det bare å toge nedover E6 med mål København – eller nærmere bestemt Glostrup i første omgang (der lå iallefall hotellet).

Det var mye trafikk hele veien nedover, og det er litt slitsomt å stadig måtte kjøre forbi saktegående kjøretøy av ymse typer. Bedre ble det ikke av at det nedover gjennom Sverige begynte å regne – og SOM det regnet. Det bøtta regel rett ned, blåste heftig gjorde det også, og det var perioder vi bare kunne holde 70-80 km i timen på 120 km-motorveg. Dårlig sikt, og fare for vannplaning, gjorde det til en temmelig slitsom tur nedover. Ikke så det ut til å gi seg heller, og jeg så for meg en rimelig våt utstillingsdag i København. Astrid trøstet meg med at det kom til å bli fint vær bare vi passerte grensa til Danmark. Yeah, right, tenkte jeg…

Men skulle man sett… Da vi nærmet oss Øresund forsvant regnet og vi ante blå himme til og med. Men det var VIND – MYE VIND. På veg mot Øresundsbroen var det advarsler om at man ikke burde krysse Øresund på broen dersom bilen var lett vindpåvirkelig… «Oi – dette kan bli moro», tenkte jeg. Fartsgrensa var nedsatt til 70 km/t og jeg tror aldri jeg har blåholdt så hardt på rattet noen gang. Det tok godt i bilen kan man si… PÅ veg opp på brua og halvveis over hadde vi forsåvidt litt halvveis motvind, og bilen reagerte omtrent ikke når jeg trådde på gassen. Vel halvveis fikk vi real sidevind og DA var det bare å holde fast og ratte som best man kunne… Jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig kunne stupe ned i tunnelen UNDER fjorden på slutten der.

Men så var det jo å finne fram til hotellet. Vel har man GPS, men de kan man virkelig ikke stole på bestandig gitt. Vi var omtrent framme ved hotellet da GPS’en ville ha oss til å svinge av til høyre… ehhhhhh… NEI ? Ned der var det jo ingen avkjøring til hotellet ??? Jeg overprøvde GPS’en og tok av neste avkjørsel i stedet – og det var heldigvis riktig :).  Noen ganger er forstanden bedre enn teknikken *ler*.

Hotellet var helt kurant. Fine grønne steder å lufte hundene på, og helt ok rom :). Vi hadde selvsagt på forhånd sjekket ut at det var ok med hunder på rommene, så her følte man seg riktig velkommen :). Vi spiste middag på hotellrestauranten – men det var vel ikke noe man skriver hjem om… Grei nok mat og en noe nonchalant kelner gjorde ikke måltidet til noen høydare, men jeg ble i det minste mett :). Vi er jo seriøse «idrettsutøvere», så det ble ikke seint før vi tok kvelden. Man skulle jo opp tidlig dagen etter for å lufte hundene skikkelig og få en god frokost før utstillingen.

Danskene er heldigvis ikke så sykt opptatt av å starte utstillinger tidlig, så vi hadde oppmøte kl 10 som første rase i ringen. Turen til utstillingsområdet gikk uproblematisk, og siden danskene også vartet opp med strålende vær, så vi ingen grunn til å sette opp utstillingstelt engang :). Jeg var overraskende lite nervøs også – kanskje fordi jeg allerede på forhånd visste resultatet ? Hahahhahahaa…

I Danmark går jo championklassene først, så vi – altså Lisbeth og jeg – skulle jo inn i ringen aller først med Boss og Willersen. Marlene var også der med sin veltitulerte Vegas (Prankish Vegas Gold som jo er søskenbarn av Babs… hans mamma er søster av Babs pappa :)). Et knippe vakre karer kan man si :).

Dommer Knut Andersen satte pris på det han så tydeligvis, for alle fikk excellent og flotte kritikker :). Som vanlig var det Bosser’n som stakk av med seieren, med sønnen på en finfin andreplass :). Vegas stod dermed som nr tre. Det var også en hannhund i unghundklassen og en i åpen klasse – unghunden fikk vel ei rødsløyfe og ikke noe mer, mens åpeklassehunden fikk excellent og skulle dermed konkurrere med champisene i beste hannhundklasse.

Boss gjorde vanen tro kort prosess og inntok førsteplassen – og kan føye enda en tittel til den kvalme rekka han har fra før, nemlig KBHV10, og til min glede fikk Willy stå som nr to – og fikk da res. CACIBET – som vi TROR vil bli CACIB siden Boss jo er internasjonal champion og venter på bekreftelsen på det. Men ikke for det – jeg vil faktisk helst at de tellende CACIBENE skal komme fordi guttungen er BEST, og ikke fordi den som står foran allerede har nok liksom, så det spørs vel om vi må ta noen flere utenlandsturer alene uten at også papsen er med ;).

Jeg fikk også den store æren å handle Mysti nok en gang. Hun er jo en usedvanlig vakker dame, men det er ikke alltid hun oppfører seg som den dronningen hun er *ler*. Hun begynner tydeligvis å kjenne meg litt for godt og tillot seg å kødde litt innimellom i ringen. Heldigvis slo ikke dommeren noe ned på at voksne damer viser litt ungdommelig glede, så frk Mysti slo til og ble beste tispe hun, likesågodt :). Hun kunne dermed også føye to nye titler til dem  hun allerede har fått med seg – nemlig KBHV10 OG CIE (hun fikk sitt utslagsgivende CACIB også selvsagt).

I konkurransen om BIR og BIM var det da et heilnorsk oppgjør, og nok en gang trakk Boss det lengste strået og ble BIR, men det var bare fordi Mysti ble litt vel heit i ringen og syntes det var mye kulere å bite seg fast i meg enn å løpe som den divaen hun kan være *ler*. Dommeren sa nemlig at han hadde hatt lyst til å sette henne som BIR da han alltid smelter totalt av slike velgående, vakre og feminine damer. Men – da må man jo kunne å oppføre seg selvsagt *ler*. Jaja… Mon tro om hun må få seg ny handler ??? Hahhahahahahah…

Siden vi synes det er viktig at rasen deltar og vises i gruppefinalene – ventet vi selvsagt slik at Boss også fikk vist seg fram i gruppa. Ventetiden mellom rasebedømmelsen og gruppefinalen ble brukt til shopping *host*. Det gikk NOEN kroner på hundegodis og pipeleker gitt (merkelig hvor mye man til enhver tid har behov for av hundegodis ???). Dessverre syntes ikke gruppedommeren at Boss var like vakker som vi synes, selv om han viste seg som en konge i ringen. Jeg tror aldri jeg har sett ham så tagget og flott i gruppa noen gang – men som sagt, gruppedommeren var tydeligvis ikke imponert som oss, så det ble ingen plassering dessverre.

Jaja, da var det bare å få lufta og vannet hundene skikkelig før vi satte kursen hjemover… Det er LANGT fra København til Holter, og enda lenger blir det når det mørkner og man må kjøre i stupmørket (ja, jeg innrømmer det – jeg BLIR trøtt når det mørkner, jeg). Jeg måtte ha en stopp for å slumre litt ganske tidlig, men derfra gikk det relativt radig helt hjem heldigvis. Jeg trenger kanskje ikke å si at det var veldig deilig å sove til halv elleve i dag ?

I dag har vi tatt det med ro, men Willy har fått ei fin lp-økt på Åsen stadion (Jeg føler at øvelsene begynner å bli mer og mer gjennomarbeidet og at det nå bare er småpussing som trengs), Babs har fått løpe etter ball på jordet og Willy har fått en god mils sykkeltur. Og jeg må bare få si det: gudbedre så kjekt det er å sykle med en hund som ikke bryr seg om at andre hunder brøler på ham nåde her og der. Han bare kikker på dem og traver videre, han *flinkeste*.

Babs er 10 år!!!

Ja, det er egentlig helt ufattelig å tenke på at det er 10 år siden jeg satt her på Holter og med skrekk i blikket konstaterte at vannet gikk !!! Ja, på Lotta altså *ler*. Jeg ringte sporenstreks til Hege som da bodde rett nedi gata her, og hun kom ilende til som fødselshjelper. Det var trygt ha en  slik rutinert person tilstede i sådan stund ! Det skulle bli ei lang natt – og det tok jo liksom aldri slutt !!! Lotta presset ut den ene valpen etter den andre – to av dem kom sågar ute på plena mens hun var ute for å få lufta seg mellom slagene :). Jeg så vel bare mer og mer forskrekket ut etterhvert som de poppet ut – 1, 2, 3, 4, 5…. etc… alle sorte som forventa. Men brått ropte Hege (jeg var visst på stua for å fikse ett eller annet) at HER ER EN FAWN !!!! Neida, sa jeg, det går jo ikke an – pappa Nemo kunne vel neppe gi fawne valper han ? Nei, den er nok grå, konstaterte jeg… Men jeg måtte beskjemmet innrømme at Hege hadde rett. Da valpen – nr 13 – endelig tørka opp skikkelig – var det ingen tvil… Damen var fawn, hun. Vi trodde jo at det nå var slutt, alt så ut til å roe seg, og Hege dro hjem. Jeg lufta Lotta godt, bada og tørket henne og vasket i valpekassen – og så til at alt roet seg ned. Jeg la meg selv på madrass ved siden av valpekassen. Jeg hadde vel ikke ligget der mer enn et par timer da Lotta begynte å bli urolig igjen. Hun jumpet ut av valpekassen og opp i senga mi – og vips pressa hun ut enda en valp, gitt! Det endte altså opp med 14 stk – et sjokk for både meg og Lotta, tror jeg *ler*. 5 sorte hannhunder ble det, og 8 sorte tisper + 1 fawn tispe…

Det var ikke så godt å velge ut hvem man selv skulle beholde. Det eneste jeg var dønn sikker på var at jeg iallefall ikke skulle ha den der fawne, for den kom jo garantert ikke til å få noen bra farge… Jaja, det er ikke alltid ting blir som man har bestemt seg for *ler*.

Jeg kommer vel heller aldri til å glemme turen opp til Kiruna for å få parret Lotta med flotte, vakre, herlige Nemo (Cartier Monzerat Nemo). Han bodde jo opprinnelig rett utenfor Stockholm, men siden Christel var på sommerferie når Lotta bestemte seg for at NUHHH er det dags, så var det bare å sette seg i bilen og flise 140 mil opp til Kiruna! At Christel var langt til fjells og vanskelig å få tak i på telefon gjorde jo heller ikke saken bedre, men med god hjelp av hennes sambo Tommys foreldre, greide vi omsider å få gitt beskjed om at vi var på vei oppover.

Dette var jo før GPS’ens inntog i de normale hjem, ikke hadde jeg kart engang, så da jeg kom til Trysil ante jeg ikke helt hvilken vei jeg skulle kjøre… Da var det kjekt å ha gode venner i Sverige. Ingela loste meg via telefonen inn til Sverige og på rett vei *ler*. 

Det tok vel bare noen minutter fra vi var framme i Kiruna til Nemo og Lotta var klare for action – omgitt av en dullisillion knott og mygg. Men de fiksa biffen enkelt og greit, de to – og noe mer løøøøv ble det ikke. Da var det bare å sette kursen hjem igjen og håpe på godt resultat… og man kan vel si man fikk valuta for pengene og 20 små minutter i Kiruna *ler*.

Jeg håper alle gjenlevende «valper» fortsatt får mange gode år med sine kjære – takk for at dere har tatt så godt vare på valpene «mine» :).

Bursdagen i dag har vil tilbragt på Romeriksåsen. Jeg måtte få sjekka at det A-sporet jeg skal gå på konkurransen neste helg var i orden (det er jo ikke alltid merkebåndene er synlige og det er litt kjipt å stå midt inni skauen og ikke ane hvor man egentlig skal gå når man skal gå ut konkurransesporet), og jeg benytta samtidig sjansen til å legge ut sporet sånn at jeg kunne gå det med Willy etterpå. Jeg la det da ut som et vanlig 2 km konkurransespor…

Mens sporet fikk kose seg alene, tok jeg med Babs på sopptur :). Vi tusla oss nå avgårde og fant nok en gang store mengder traktkantareller. Mens vi sulla rundt der inne i skauen, oppdaget jeg brått et par blå merkebånd.. UPS – vi var kanskje LITT nærme sporet til Willy, vi *ler*. Med bæsjeposen full av deilige kantareller toget vi ned til bilen igjen, og jeg sela på Willy for å få gått sporet hans.

Målet med dette sporet var både å teste ut om han faktisk greier å gå 2 km spor OG å se hva det faktisk er han gjør når han forvirrer meg der jeg henger bak i lina *ler*. Det var jo derfor genialt å kunne gå et allerede merka spor slik at jeg kunne forsøke å lese dyret når han var på og ikke på sporet.

Willy løp flott ut på oppsøket igjen, men gikk over sporet denne gangen. Han fikk leita det opp da, ringa litt, men fortsatte i fint driv riktig vei. Og DRIV hadde gutten i dag (muligens fordi JEG var dønn sikker i lina bak). Han dro avgårde i sikker stil og det var en fryd å følge på :). Brått brøt han tvert av i sporet og søkte ut til begge sider. Siden jeg jo nå visste hvor sporet gikk, så jeg jo at det IKKE var spor han leita etter der – og jeg konkluderte med at det kanskje var dyrespor ? Akkurat det samme skjedde også et lite stykke lenger inn i sporet – veldig tydelig, og kanskje jeg kan lære meg å se når han driver med det der etterhvert ? Eller kanskje jeg kan lære Willy at sånt driver man ikke med ? Hehehheheh… Det siste er kanskje det letteste :). Pinnene markerte han superdupert – og jeg tror guttungen syntes dette var hysterisk morsomt! Han merket nok godt der Babs og jeg hadde vært i nærheten av sporet hans, for da var han veldig oppe med nesa i sky og ble rimelig ivrig. Han var også litt opptatt av de tre merkebåndene jeg hadde hengt opp mens jeg la sporet (fordi merkingen min fra søndag var litt dårlig) – heldigvis brydde han seg ikke om de andre merkebåndene som hadde hunget to døgn.

Dette sporet er jo veldig morsomt egentlig. Det går bokstavelig talt over stokk og stein, opp og ned, over myr og rabber og hundene får virkelig et variert terreng å gå i her. Jeg tror faktisk dette er lettere for hundene enn å gå spor på kjedelig, «steril» skogsbunn på Trandum. Det er liksom mye mer terreng å jobbe i, så jeg tror det er vanskeligst for fører å henge på (jepp – man blir SVETT når man omtrent må klatre på alle fire for å komme seg opp).

Vel  – Willy holdt veldig godt gjennom hele sporet, han, og hadde supert drag i lina også på slutten faktisk. Flinkeste sporhunden min. Hadde han bare hatt en skikkelig fører også nå, så kunne jo dette blitt riktig bra *ler*.

Babs fikk avslutte dagen med å innvie den nyslåtte åkeren nedafor huset her med det hun liker best: å få løpe etter frisbee’en sin :). Herregud som den gamle, søte hunden løper :). Hun blir liksom aldri sliten av det, hun, men jeg er jo nesten litt redd for hjertet hennes, så jeg tør ikke å slite henne helt ut :). Ikke at jeg tror hun har dårlig hjerte altså, men hun er jo tross alt en eldre dame nå :).

Skogstrening på Trandum!

Nå er det dessverre ikke lenge til man må droppe skogstreningene på kveldstid og bare kjøre lp på banen med lys. Allered kl 8 begynner det jo å bli mørkt, og det er stupmørkt før kl er 9… Usj, men man får vel glede seg over at det sikkert blir kortere og kortere tid til man kan snøre sin sekk og spenne sine ski – eller noe sånt *fnis*.

I kveld hadde jeg egentlig lagt litt planer for treninga, men de ble raskt forkasta til fordel for andre smarte planer *ler*. Nå, jeg skal ikke lyve heller da, for en del av opprinnelig plan ble gjennomført: eget spor med 3 pinner og slutt, hvor MIN oppgave skulle være å tvinge guttungen til å gå der SPORET var og ikke alle andre steder… Og resultatet kommer jeg tilbake til – for mens sporet fikk kose seg alene ei stund, fikk jeg det for meg at vi kanskje skulle kjøre litt feltsøk i kveld.

Og som tenkt så gjort :). Det var flere som hadde lyst til å kjøre litt felt i kveld, så vi tråkket opp et felt inne i tanksskytebanen på Trandum denne gangen. Feltet var vel rundt 30 m bredt og 50 m dypt, og gikk fra toppen av den ene vollen til toppen på den andre. Det ble liksom en u-form på feltet da- i profil liksom :). Morsomt å se om hundene faktisk skjønte at de også skulle søke opp på vollene :).

Willy fikk en påvirkning på første søket siden han fikk stå og se figuranten som la ut to gjenstander. Willy løp ivrig avgårde og fant første gjenstand helt ute. På vei tilbake hadde han nok også den andre i nesa, men jeg fikk avverget bytting og han kom fint inn til meg med tingen :). Flink gutt. Vi avsluttet med det i denne økta :). Han fikk en pause i bilen før neste økt. Da fikk han ingen påvirkning, og det lå tre gjenstander ute i feltet.

Første gjenstand ble enkelt plukket inn før vi måtte ta en pause fordi det kom haugevis med folk alle veier som skulle gå akkurat gjennom feltet. Jaja, ikke noe problem det. Etterpå sendte jeg ham ut på søk igjen, og han fant først en gjenstand som ble bragt kjapt tilbake. Siste søket ble han borte litt, men jeg så han holdt på ute ved det ene hjørnet. Brått hører jeg noe som dundrer forbi – og der kommer det et hundespann i full fart!!! De hadde passert ute der Willy var bare ca 2-3 m fra der han drev og søkte… Willy kunne ikke brydd seg mindre, for han fant nemlig gjenstand han, og den skulle jo tilbake til «mor» :). Flinke hunden med arbeidsmoral!!!

Så var det sporet da… Det ble vel en god time gammelt. Oppsøket gikk strålende og Willy løp rett og fint ut, slo på sporet og dro avgårde i akkurat passe tempo. Siden jeg hadde lagt sporet selv kunne jeg jo også styre litt mht sporingen hans – og jeg tvang ham her og der til å gå riktig og ikke slurve ved å gå utenom kratt, eller på feil side av trær eller stubber. Han apporterte to av de tre pinnene jeg hadde lagt ut – men ett eller annet sted på veien fikk han søren ta meg lurt seg til å ta en snarvei gitt – og med det mistet vi den siste pinnen. *F%¤&(«#(/&#/(%&*. Neste gang tror jeg søren meg jeg skal MERKE sporet hans sånn at jeg kan se hva han faktisk driver med… Det kan jo ikke fortsette på dette viset liksom ? Kanskje vi rett og slett skal ta runden i det A-sporet jeg merket i går ? Høres ut som en god idè – trur eg – kanskje… *flir*.

C-spor på Trandum/Nordmokorset!

I dag var det klart for nok en start i C-spor – denne gangen på hjemmebanen på Trandum. Dvs at lydigheten gikk der, mens sporene skulle gå på Nordmokorset – akkurat der Øystein og  jeg var og trente forrige uke :).

 Dagen gikk som følger:

Fellesdekk med skudd, 5 min: Fortsatt har vi ikke fått trent noe på dette – kun en gang siden sist, og det gikk vel ikke så bra, så jeg fant det smartest å ikke engang forsøke den øvelsen. Litt kjipt å starte hele konkurransen med 50 poeng i minus, men sånn er det når man ikke får tatt seg på tak og gjort dette skikkelig.

Budføring 100 m med skudd: Willy var ivrig på å komme seg bort til figuranten, men i det vi kom bort til ham ble han brått veldig usikker på mannen som stod der i en litt truende posisjon. Det ble litt hopping og bjeffing og sånt, men jeg fikk da gitt min informasjon til mannen og gikk avgårde. Willy løp som tusan avgårde bort til mannen og satte seg vakkert inn på plass (skuddet kom aldri den veien da pistolen klikket). I det mannen bøyde seg over Willy for å ta på ham (jeg sa klart i fra at han IKKE skulle bøye seg over hunden – figuranten hadde nok aldri vært firgurant for dette før) – spratt Willersen unna og begynte å bjeffe på ham. Skitt også… Etter litt «dansing» rundt figuranten kom han løpende i fint driv tilbake til meg – og reagerte ikke på skuddet som ble avfyrt. Fin innsitt hos meg da, men det ble jo en null på øvelsen siden mannen ikke fikk tatt på Willy. 

Lineføring: Willy var oppmerksom og fin, han, og gikk riktig bra. Litt treg sitt på første holdt, men ellers fine vendinger og i det hele tatt. Dommeren hengte seg opp i den trege sitten, men så ikke at guttungen omtrent hang fast i regnjakken min undre springmarsjen *ler*. Vi takker og bukker for 9 poeng her, vi :).

Forangående i line: Dette er jo ikke øvelsen vi øver alt for mye på, men kanskje vi burde det, for den KAN jo bli riktig bra faktisk. Willy går jo villig ut, holder bra retning og går fint tilbake også. Det er bare disse hersens stopp-momentene som trekker litt mye ned. Han stopper, men snur seg og kommer et skritt tilbake mot meg (forøvrig en mye mer naturlig avslutning på øvelsen siden man jo skal kalle inn hunden når man begynner med fremadsendingen). 8 poeng for den øvelsen var vel helt greit tror jeg ? At dommeren valgte å overse mitt bittelille svalestup framover pga Willys iver på første sending synes jeg var helt ok faktisk *fnis*.

Dekk under marsj: Ikke øvelsen vi har trent mest på i det siste, og dommeren kommenterte at Willy var litt treg ned med rumpa – eller IKKE BRA, som hun sa *ler*. Vi fikk dog 8,5 på øvelsen og det var jo helt greit :).

Innkalling: Dette er jo øvelsen man BØR få full pott på – hvor vanskelig kan det være å løpe som f… inn til mor liksom ? Og guttungen skuffet ikke han, og kom i finfin fart og satte seg kjapt og fint inn på plass. Full pott og 10 poeng :).

Kryp: Og så kom det store spenningsmomentet da… HVA ville Willy finne på i dag ? Første spenningsmoment var jo om han ville legge seg ned på første kommando – og joda, Willy var med på leken han og la seg kjapt og fint ned på min kommando LIGG. De siste dagene har jeg jo også ekspermentert litt med ulike kommandoer for krypen – og i dag valgte jeg krypROOOOOLIG *fnis*. Gjett om jeg var LITT lettet da jeg så at guttungen begynte å bevege på labbene i retning framover… *puhhhh*. At han krøp sånn ca en meter foran meg, og bestemte retning noe så inni granskauen (dvs svinger mot høyre) får så være – HAN KRØYP UTEN TULL!!! Jeg var jo glad bare vi kunne få poeng på denne øvelsen, og jammen meg ble vi belønnet med 7 poeng. Litt høy var han nok også på rumpa innimellom, så jeg var jo kjempefornøyd med en 7’er her :).

Apport: Dette har jo også vært vår akilleshel, men jeg har på en måte følt at øvelsen har blitt mer og mer gjennomarbeidet de siste mnd og jeg var ikke så veldig bekymret for denne øvelsen. Jeg forventet faktisk at det skulle gå bra, og det gjorde det jo :). Willy løp i super fart ut, plukket opp apporten rimelig greit og kom i litt lavere tempo inn til meg med en fin innsitt. Litt tygg på apporten før avlevering, men DET byr jeg på *ler*. Det ble 8,5 poeng her. 

Hopp over hinder med sitt: Dette er jo øvelsen vi sjelden trener på siden den alltid går så bra på første forsøk. Og dette gikk riktig bra denne gangen også. Willy hoppet fint ut, satte seg kjapt og hoppet tilbake og inn på plass. Jeg fikk nok en litt lang geip da dommeren sa at Willy var borti hinderet – for det kunne jeg ikke for mitt bare liv høre ? Og han har da heller aldri gjort det de få gangene vi har trent dette ? Jeg vet ikke om hun trakk for det, men jeg tror det og vi fikk «bare» 9 poeng. Jaja…

Så bars det ut i skogen da… LITT spent på det også, siden poengsummen i lydighetsøvelsene var tilstrekkelig for et opprykk her :).

Oppsøk: Oppsøket vårt lå i nøyaktig samme trase som jeg hadde lagt oppsøk til Fight i forrige uke. Det var jo litt morsomt. De hadde til og med benyttet de samme trærne til å henge merkebåndene i *ler*. Siden jeg jo hadde trasket litt i dette terrenget før, så tok jeg en råsjanse på at sporet nok ganske sikkert gikk til venstre (siden terrenget på høyre side var skikkelig dritterreng og ikke noe man legger oppsøket mot. Willy var ivrig som bare det han, og løp såååå rett og fint ut i full fart, slo momentant på sporet, sjekket såvidt en meter bakspor før han bestemte seg for å gå mot venstre… Og jeg fulgte på – og siden jeg ikke hørte noe mer antok jeg at vi iallefall hadde valgt riktig retning :). Vi fikk da også full pott på det oppsøket – 10 poeng.

Sporet: Vi kom oss jo avgårde i riktig retning da, men jeg følte ikke at Willy hadde helt trøkken i lina som han har hatt i det siste. Jeg hadde jo tenkt at jeg skulle holde litt godt igjen i dag, siden han har vært noe slurvete i det siste, men det var ikke så mye å holde igjen på, så jeg måtte liksom bare følge etter. Det gikk langt og lengre enn langt før vi omsider fant en pinne (som Willy markerte). Jeg gikk forøvrig med blikket i bakken for å om mulig få plukket med meg pinner som Willy hadde gått over, men jeg så ikke en eneste jævla pinne, jeg… Etter denne pinnen gikk det nok veldig i hytt og pine. Jeg greide ikke å se noe som helst mønster i sporgangen, det var ikke noe spesielt drag å lese hund på heller. Så vi gikk nå der inne og vasa da, inntil vi med ett befant oss i samme område som Fight gikk seg litt av sitt spor da jeg hadde lagt det til han forrige uke. Willy ble brått superivrig og stressa – så jeg konkluderte med at HER var det dyr….. Jeg tok ham litt med tilbake og da var han brått på noe jeg antar kunne være sporet vårt ? Vel – vi fortsatte fram og tilbake og var tilbake mot vegen et par ganger uten at vi fant noen flere pinner av den grunn…. Etter å ha vasa i lang tid, nærmet vi oss slutten – og jeg fikk plukka med meg sluttpinnen i det Willy passerte den med en meters klaring eller så… To pinner pluss slutten gir ikke mange poengene, det, og i og med at vi også hadde brukt 28 minutter på sporet, så var jo dette en klar null…. SØREN OGSÅ!!!

Nå skal jeg ikke komme med unnskyldninger her da – sporet gikk i supert terreng, det var ingen ting som skulle tilsi at dette var vanskelig (annet enn potensielle sopplukkere og vilt?) og sporet var nok både godt og riktig lagt. Det jeg imidlertid tenkte på her om dagen var om Willy var litt småforkjøla ? Det har rent litt av nesa hans i det siste, så kanskje nesa ikke er helt i lage ? Jeg TROR jo ikke det da, jeg er vel mer på den at med en litt usikker fører bak, så blir ikke hunden så veldig selvsikker heller ? Må vel bare øve mer, da….

Til tross for en null på sporet så må jeg nok en gang si at jeg er veldig fornøyd med at Willy er en fin konkurransehund! Han lar seg ikke vippe av pinnen av kommanderende folk på apellbanen, han blir ikke trøkket av at jeg er litt smånervøs og han gjør faktisk sitt beste på apellen :). DET er godt å se, så får vi bare legge ned enda mer jobb i sporet framover (vi har jo ikke gått sååå mange spor siden sist egentlig, og dette var bare det andre sporet som er så langt som vi har gått uten at sporlegger er med rundt, så dette må jeg nok bare øve på).

Karakterene ble som følger (dommer: Anne Ingebrigtsen):

  Øvelse Koeff Karakter Poeng
1 Fellesdekk 5 min m/skudd 5 0,0 0,0
2 Lineføring 4 9,0 36,0
3 Forangående i line 3 8,0 24
4 Dekk under marsj 2 8,5 17
5 Innkalling 2 10,0 20,0
6 Kryp (4 m) 5 7,0 35,0
7 Apportering (treapport) 5 8,5 42,5
8 Fremad hopp med sitt 4 9,0 36,0
  SUM LYDIGHET 30   210,5
 
9 Budføring 100 m med skudd 4 0,0 0
10 Sporoppsøk 7 10,0 70,0
11 Spor 1000 m 19 0,0 0,0
  SUM SPESIALØVELSENE 30   70,0
  Totalsum 280,5 og ikke godkjent resultat. Nr 4/4

Bäst i Väst 2010

Ja, da var ett av årets høydepunkter over for denne gang. Bäst i Väst er en av to briardspesialer i Sverige, og som vanlig var det riktig så trivelig å komme tilbake og møte gamle kjente der borte på Tåga Hed i Vårgårda :).

Gjengen i Västra LO er bare helt suverent bra på å arrangere utstillinger, og man VET liksom at alt er som det skal når man kommer dit :). Så også i år. Årets arrangement ble gjort med en liten vri – lørdag ble det arrangert lydighetskonkurranser fra morgenen av, og utpå formiddagen startet man bedømmelsen av hannhundene. Søndag var det valper og tisper som skulle i ilden.

Vi – altså Bjarne, Lisbeth, Astrid og jeg – campet på campingen vis a vis utstillingsområdet, mens Nina spanderte på seg rom på «herberget» på den andre siden av området. Vi hadde med oss 4 Li-brie-hunder som skulle stille: Boss og Willy på lørdag, og Mysti og Luna på søndag. Disse fire utgjorde da også kennelens oppdrettergruppe som skulle bedømmes søndag.

Det var deilig å ha god tid på lørdag. Hundene fikk seg en god morgentur og jeg tok med til og med tid til å spise frokost !!! Det orker jeg som regel ikke tidlig på morgenen på vanlige utstillinger. Dagen i utstillingsringen startet da med juniorene, fortsatte med unghunder, brukshunden – og åpen klasse – før vi med våre champions skulle inn i ringen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt spent på hvordan Willy ville gjøre det i hard konkurranse med de langt eldre og mer velmeritterte hannhundene i klassen. Willy er jo liksom bare en guttunge ennå, og det tar gjerne litt tid før unge, nyblivne championer stabiliserer seg og kan hevde seg i konkurransen med de store gutta.

Dommeren var tydeligvis riktig imponert over championklassen, for alle hundene (8 stk) fikk sine CK’er. Da 3 av de andre ble takket av ble jeg rimelig overrasket, for jeg trodde liksom at Willersen skulle bli en av dem, men neida… og da en etter en av de andre som stod igjen ble vist til hhv 5, 4. og 3. plassen tror jeg overraskelsen stod klart å lese i trynet mitt! Willy endte som 2. beste championhannhund, han, kun slått av pappa Boss ! *juhuuu*. DET hadde jeg jammen meg ikke forventet må jeg si, men ikke desto mindre var det jo supermoro :).

I beste hannhundklasse ble også en etter en av de andre hundene takket av, og til slutt stod vi igjen blant de 5 beste hannhundene…. Uiiiii…. Og skulle man sett – lille guttungen plassert seg som 2. beste hannhund også – selvsagt slått av Boss som da nok en gang endte som beste hannhund på BiV !!! Grattis Lisbeth – og grattis til meg også *ler*.

Kritikken lød som følger: «Excellent chien. Le crane c’est un peu incline. Le queue in peu juste. Tous le rest excellent». Fritt oversatt betyr vel dette noe sånt som «Utmerket hund. Hodeskallen faller noe. Halen er bare tilstrekkelig lang nok. Resten av hunden er excellent».

Bjarne fikk tatt bilder også, han, og jeg ser jo nå at Willy faktisk begynner å ligne en voksen hund *ler*.

Fäst i Väst bød på utmerket mat – og den kantarellsausen var bare himmelsk :). Siden Lisbeth og jeg vel festet nok for to år i fjor, tok vi det bare pent på festen, og gikk og la oss tidlig på kvelden faktisk (man trenger vel ikke å nevne at formen kanskje ikke var noen høydare heller, med hoste og heshet som tok luven av meg fristet det ikke å feste ut i de små nattetimer).

Dagen etter opprant med rim i gresset men strålende sol. Det tegnet til å bli en fin dag – på mange vis :). Astrid hadde gitt meg den æren å få stille Mysti for henne på søndag. Både hun og Luna skulle ut i championklassen – og det gjorde de helt utmerket kan man vel si :). Mysti hoppet og travet seg inn til seier i klassen m CK, mens Luna fløt inn til andreplass – også hun med CK :).

Beste tispeklasse samlet en stor mengde hunder. Dommeren begynte med å takke av en del av dem, før hun til slutt stod igjen med 5 stk som skulle plasseres – deriblant var både Luna og Mysti :). Luna ble plassert på 5. plassen, mens de to veterantispene besatte hhv 4. og 3. plass. Det stod dermed mellom Mysti og den utsøte juniortispen Cartier Monzerat Ming til Jaana. Vi fikk løpe og løpe – før dommeren endelig bestemte seg for at seieren skulle gå til Mysti !!! Hurra for fineste Mystefisen :). Grattis Astrid!

Det ble dermed et helnorsk oppgjør om BIR og BIM – og her var det Boss som trakk det lengste strået, mens Mysti dermed ble BIM. To fantastiske hunder som vant vel fortjent!

Vi stilte jo også med alle 4 hundene i oppdretterkonkurransen, og også der hanket vi heim seieren gitt! Hvilken helg for de norske fargene !!!

Tusen takk for ei flott helg med masse trivelig selskap til alle som var med :). Vi må vel tilbake igjen neste år for å forsvare de norske fargene :).

Med gjørme til knes…

I kveld møtte jeg Øystein og Fight på Nordmokorset for å få trent litt fremmedspor igjen. Det er jo greit å gå egne spor selvsagt, men av og til må man også trene på å gå fremmede spor og lære seg å både lese hunden og å stole på ham. Vi ble enige om at vi la ut vanlige C-spor m oppsøk til begge hundene (neida – det er jo ikke sånn at vi snart skal starte liksom *flir* – og det er heller ikke sånn at neste start er i skogene på Nordmokorset *fnis*).

Øystein fikk med seg et par pipedyr, hvorav ett skulle ligge ca 50 m etter oppsøket og det andre helt på slutten (ja, for tenk atte pipedyr er morsomt, det – hilsen Willy). Jeg la ut noe tilsvarende for Fight – han fikk favorittballen som første gjenstand, før det bare ble pinner i resten. Jeg fikk heldigvis låne Øysteins GPS for disse skogene her er virkelig egnet til å gå seg bort i !!! Jeg fikk jo nærmest panikkangst bare ved å kikke innover i skogen liksom *ler*.

Vi gikk Willys spor først. Oppsøket var vel hva jeg kaller nesten perfekt :). Full fart ut, slo skikkelig på sporet og valgte rett vei umiddelbart :). Han måtte sjekke bittelitt et sted før han kom seg avgårde, men så var det bare å henge på! Første pipedyr lå jo som belønning for oppsøket – og det var stor stas for Willy å finne den rosa pipegreia :D. Etter det ble det tynt med pinner gitt… Vi gikk og gikk, og Willy dro på som om det stod om livet – akkurat slikt drag jeg VIL ha i lina *yess*, men som sagt var det lite pinner å finne. Noe sa meg at jeg muligens har trent litt for mye med kun egne pinner, så Willy var rett og slett ikke helt i modus for å finne andre pinner. Jeg plukka en pinne selv (og allerde der burde jeg vel ha stoppet Willy og vist ham pinnen for å pense ham inn på oppgaven). Det gikk lengre og langt – og brått står jeg med begge beina godt planta i en dyp gjørmegrøft !!! Det var jo ikke sånn at Øystein ikke hadde advart om det på forhånd, og han nevnte det vel også mens vi gikk at jeg KANSKJE burde holde LITT igjen nedover den bakken der, men jeg var visst litt sånn halvdøv da, tror jeg, for jeg GJORDE iallefall ikke som han sa – og da gikk det som det måtte gå. Jeg satt dønn fast i gjørma *ler*. Heldgvis fikk jeg kasta meg bakover sånn at jeg ikke sank enda lenger ned i dynnet, og jeg fikk heldigvis dratt opp beina og kommet meg på tørt land igjen. Willy som stod på den andre siden av gjørmehullet skjønte nok ikke helt hva kløna bak drev med *ler*. Da jeg vel hadde fått dratt beina med meg og hoppet over grøfta, så spora Willy kjapt videre :).

Det var ikke så mange pinner å finne videre heller – så da jeg plukka enda en pinne han bare gikk rett over, stoppet jeg og viste ham pinnen, fikk ham til å plukke den opp selv og belønnet det. Etter det plukka han vel faktisk et par pinner selv *ler*. Jeg skal vel ikke påstå at det BARE var at han ikke var i pinnemodus som bidro til den noe magre fangsten – det gikk nok litt vel fort også her og der, så jeg må vel bare tenke på at jeg får holde litt mer igjen nå framover. Det er jo akkurat det jeg har ØNSKET meg da, en hund som drar såpass at jeg faktisk KAN holde igjen skikkelig – og nå har jeg visst fått det gitt :). Herlig ! Motivasjonen for å spore holdt superbra gjennom hele sporet, og jeg merket ikke noe mindre drag i lina på slutten i forholdt til starten :). Det er gutten sin, det!

Fight gikk et superbra spor, han også, misset en pinne, men fant resten og gikk veldig konsentrert og nøyaktig! Herlig :). Tusen takk for en fin kveld i skogen, Øystein !!!