Ikke før hadde jeg lukket døra bak meg, så ser jeg Willy i fullt firsprang etter “noe” opp gjennom skogen. Jeg konkluderte kjapt med at guttungen var på kattejakt etter den ene katta til nabo’n. Babs drev på med sitt (spiste kattebæsj), og mens jeg ropte på henne for å få henne til å slutte med dette, hører jeg guttungen laaaangt oppi skogen i full los. Jeg tenkte meg ikke så nøye om, men beinfløy opp i skogen med crocks på beina og Babs i hælene (i ettertid skjønner jeg jo at jeg burde tatt meg tid til å stenge Babs inn igjen og ikke la henne bli med på kalaset i skogen…).

Langt oppi skogen fant jeg Willy i full hals på den stakkars katta som hang i en tynn tynn kvist bare centimenter fra snuten på Willy. Han bjeffa og hoppa det han var kar om for å få tak i katta som fortvilt klamra seg fast til den spinkle kvisten. Katta forsøkte desperat å klatre oppover, men greide ikke å få særlig grep om den tynne kvisten, og da Babs og jeg kom til fikk den nok skrekken og glapp feste bittelitt, falt noen cm ned på kvisten – akkurat nok til at Willy fikk nappa tak i halen hans.

Herregud… og det var ikke Willy jeg var mest bekymra for, for å si det sånn. Babs var jo der, og hun LEKER ikke jakt, hun. Straks katta falt i bakken kasta Babs seg over ham og tok et realt balletak på’n, og Willy var jo ikke sein om å sekundere Babs – og der stod jeg og så en ball av hår, tenner, fresing og katteklør som tumla rundt på bakken. Her var gode råd dyre… Hva SØREN gjør man i en slik situasjon?

Siden jeg innså at Babs var den som var den største faren for katta, så forsøkte jeg å fange henne først. Jeg fikk etter litt om og men tak i Babs og fikk dratt henne vekk fra tumultene. Hun var jo helt rebelsk og ville definitivt ikke gi seg, og siden hun ikke hadde halsbånd på, så måtte jeg geleide henne tilbake hjem etter ørene. Ikke at hun brydde seg stort om det, hun strenet bare etter å komme seg løs og tilbake til katta, hun. Heldigvis er JEG den sterkeste av oss, så etter litt træl fikk jeg buksert henne tilbake til hagen og inn i stua igjen (og mens jeg drev på med det – det var et stykke å gå hjem igjen -  var Willy og katta overlatt til seg selv oppi skogen). Jeg tenkte som så at så lenge Willy bjeffa, så hadde han iallefall ikke kjeften full av katt *urk*. Og bjeffe gjorde han – HELE tida, og da jeg kom tilbake til åstedet drev Willy og katta med stillingskrik *ler*. Willy hoppa rundt og bjeffa, katta forsvarte seg som best han kunne, fresa og snerret, gjorde utfall mot Willy, og et par ganger hang han skikkelig fast i pelsen til Willy. De hadde et par nærkamper der de rullet rundt i mosen i skogen, men heldigvis greide katta å komme seg løs – og inn i et buskas.

Det var IKKE helt enkelt å få fanga Willy da, han hoppa jo rundt på den andre siden av katta hele tida, så jeg greide jo for søren ikke å få fatt på ham, men etter litt styr greide jeg å komme mellom han og katta og fikk fatt i ham, fikk satt på bånd – og situasjonen var under kontroll. Han hadde blod på tunga, uvisst om det var hans eget eller katta sitt, men det reflekterte jeg ikke så mye over akkurat der og da. Nå var det om å gjøre å få fjerna dyret fra stedet og inn i hus igjen. Etter å ha fått stengt inn Willy også, tok jeg en tur opp i skogen for å se etter katta også.

Jeg ante ikke hvilken tilstand han kunne være i, jeg ante jo ikke hvor hardt hundene hadde tatt ham, og blodet tatt i betraktning så ante jeg jo det verste. Selvsagt var katta borte da jeg kom tilbake. Jeg lette ei stund i området for å se om jeg så ham, evt om jeg så noe blod som kunne tyde på at han var skadet, men jeg kunne ikke se noe som helst. Jeg skjønte fort at JEG neppe ville finne ham, så det var bare å tusle ned og forsøke å kontakte nabo’n.

Heldigvis har jeg en jordnær nabo, og hun beroliget meg med at dette helt sikkert hadde gått fint. Katta hadde vært ute en vinterdag før, han, og de hadde vel omtrent klippekort hos veterinær (takket være en annen, ukastrert hannkatt som stadig er her og lager bøll). Nabo’n beroliget meg, og jeg tuslet litt slukøret inn til meg selv.

Jeg må vel si at søndagsturen kanskje ikke ble like trivelig som den kunne blitt – jeg tenkte på den stakkars katta som jeg antok fikk temmelig hard medfart og greide liksom ikke å glede meg over verken vakkert vær eller en deilig og lang tur (som forøvrig ble noe lenger enn beregnet da jeg var litt impulsiv og valgte en vei jeg aldri har gått før – det var både glatt og bratt kan man si, men vi kom oss iallefall på en lang tur på ca 3 timer).

Vel hjemme igjen møtte jeg nabo’n som hadde vært ute og ropt og lett etter katta hele dagen (og jeg fikk enda dårligere samvittighet – jeg burde jo hjulpet henne selvsagt, men han er litt sky den katta, og ville vel neppe vist seg for meg uansett) uten å finne ham…

Jeg kan vel bare si at jeg ikke sov veldig godt i natt, uvitende om hvordan det hadde gått med kattepusen.

I dag tok jeg bussen inn til byen for å delta på kurs, og lettelsen ble enorm da jeg fikk en SMS fra nabo’n om at nå var katta kommet hjem – tilsynelatende helt uskadd . Puhhhhhh… DET var den beste beskjeden jeg har fått på lenge . Hun hadde gått gjennom hele katta, tøyd og bøyd, sjekket for sår og rifter, men hun kunne ikke finne en eneste skramme på ham, bortsett fra at han var skitten. Eneste var at han var veldig skvetten – kanskje ikke veldig rart *ler*. Det spørs vel om han kommer til å sitte rett utenfor hagen vår igjen på ei stund .

Og bare sånn for å ha sagt det – jeg har ikke funnet en eneste skramme på hundene heller, så hvor det blodet i kjeften på Willy kom fra kan jeg jo bare lure på.

I morgen skal kattene til nabo’n få se et måltid kveite av meg, tenker jeg .

Nytt av året var at NKK nå skulle dele ut to nye titler; nemlig Norsk Juniorvinner til beste junior fra hvert kjønn med excellent og Norsk Veteranvinner til beste veteran i hvert kjønn med excellent. Det er vel ikke så vanskelig å tenke seg til at jeg hadde et ørlite håp om at Babs kanskje skulle få med seg den veteranvinnertittelen hjem .

Vi var på plass tidlig som vanlig. Jeg er jo småstressa når jeg skal på utstilling, ikke mht å stille hundene eller noe sånt, men PARKERINGEN er alltid litt pes når man kommer seint, så jeg var på plass allerede halv åtte på morran, jeg . Det var rimelig lett å finne p-plasser da, kan man si *ler*.

Det var 19 påmeldte – og møtte – briarder for dommer Brit Schøne Brodwall, et bra antall i år. Det har jo ikke vært direkte mange briarder påmeldt på utstillingene i år, så dette var overraskende mange gitt . Championklasse hannhunder samlet 4 stolte karer: det var Willy selvsagt, og selvsagt Willys pappa Boss (og jeg regnet jo som vanlig med at vi kom til å stå bak ham), Beates vakre Connor (CIE* N DK UCH JWW10 DKV11 C’You Lucky Moravia Campanella) og Noras nyslåtte champion fra NKK Hamar: N UCH Mont de Valer VIII William.

Jeg er jo alltid litt spent når jeg stiller Willy - han har det jo generelt litt travelt den gutten, og det hender jo også han har det i utstillingsringen og da har jo jeg overhodet ingen kontroll på ham *ler*. Da løper han bare med de lengste beina først – og det kan ofte se LITT rotete og hektisk ut *fnis*. Denne dagen hadde han tydeligvis bestemt seg for å være Siris snille gutt og han var som en drøm å handle . Han stod og gikk som en konge, han, og sånt vet jo dommere å belønne, så han gikk like godt hen og vant championklassen!!! *Yeyyyyy*. Endelig endelig endelig stod han foran pappa’n på en tittelvinnerutstilling . MEEEEEEN – vi kunne jo ikke ta noen seier på forskudd, for vi skulle jo inn i beste hannhundklasse å konkurrere mot vinneren av unghundklassen (Aramis til Stein) og vinneren av åpen klasse (Ingelas polske impoert), så jeg kjente spenningen i magen da vi linet opp for konkurransen om beste hannhund .

Vi løp en runde i ringen, og kanskje to? Willy gikk fortsatt som en drøm, og gjett om jeg ble LITT skjelven da dommeren viste oss fram til førsteplassen! ENDELIG . Så da ble det både CACIB og ny tittel på guttungen . Han kan nå titulere seg AD CIB NORD UCH NV11 Li-Brie’s Free Wheeler!!!

Jeg gikk vel litt rundt meg selv før jeg fikk summet meg, puttet Willy inn i buret igjen og ta ut Babs sånn at også hun kunne vises fram velstelt og vakker. Siden det var ganske mange tisper som skulle inn før henne, så fikk vi bra med tid til stell og oppvarming. Gamle damer bør jo varmes opp litt før de drasses med inn i ringen, så vi løp oss noen runder fram og tilbake slik at hun fikk varmet opp kropp og sjel . Brått kom jeg dog på at ups – Willy skulle jo inn igjen rett etter at Babs var ferdig i tispeklassen, men jeg ville jo ikke rekke å børste opp guttungen sånn at han var klar sånn på en-to-tre, men hva har man ikke gode venner til? . Anne Laura tok på seg oppgaven med børsting og stæsjing av guttungen mens jeg var i ringen med Babs.

Jeg har ikke stilt Babs for denne dommeren siden hun var unghund faktisk, da på NKK Bjerke i 2002 mener jeg det var . Da ble hun slått av søster Siss, men fikk CK og jeg husker Lisbeth var inne med henne i btk siden jeg gikk med Lotta (som ble 2. btk på den utstillingen… hva man går rundt og husker på *ler*). Nå, over 9 år senere var det jo spennende å se hva dommeren hadde å si til en gammel dame på over 11 år . Og dommeren hadde mye vakkert å si om Babs, hun, og hun sa så mye vakkert at hun også plasserte henne som nr 1 i klasse med CK . HURRA!!!! Dermed fikk også HUN med seg en tittel fra utstillingen, nemlig da Norsk VeteranVinner 2011! Det var en fin avslutning på en lang og suksessrik karriere .

Hun kan nå titulere seg LP2 INT NORD EST UCH KHBV04 NV07 VWW10 EUVW11 NVV11 Mezzoforte Surprise. Det er en fin rekke, det *ler*. I beste tispeklasse greide gamlemor å trave seg inn til en 2. BTK-plassering faktisk – foran en rekke champions og langt yngre hunder. Hun ble bare slått av vakre lille Mysti til Astrid og Johnny (og halvsøster til Willy). Ikke dårlig av en gammel dame, det .

Mens jeg var i ringen med Babs, så hadde Anne Laura gjort ferdig Willy etter alle kunstens regler til BIR og BIM-konkurransen. Han var så vakker der han stod sammen med Anne Laura utenfor ringen atte . Det var bare for meg å ta over og løpe inn i ringen! Tusen takk for hjelpen, AL!

Nok en gang gikk han finfint, svingte når han skulle (*ler og tenker på da vi havnet i fanget til noen som satt utenfor ringen i gruppefinalen en gang, var visst litt vanskelig å svinge da*) og løp så bra han kan . Nå er jo Mysti en vanskelig nøtt å knekke – hun er vakker vakker, hun, og har vel alt en briard skal ha . Det syntes dommeren også, så Mysti ble BIR, mens Willersen fikk en riktig så hedelig BIM-plassering . Men hvilken herlig dag på Lillestrøm .

Jeg kjente jeg var litt stressa med tanke på at begge hundene skulle inn i gruppefinalene senere på ettermiddagen. Babs skulle jo inn i BIS-veteran siden hun ble BIR-veteran tidligere på dagen, mens Willy skulle være med i Lisbeths oppdrettergruppe som skulle gå rett før BIS-veteran. Sukk… litt vanskelig å være to steder på en gang, men nok en gang har man jo superdupre gode venner, så Jeanette stilte sporty opp og handlet Willy for meg i oppdrettergruppa slik at jeg kunne konsentrere meg om Babs i veteranringen. Tusen takk, Jeanette .

Willy har vel aldri blitt handlet av andre enn meg, han, men det så ut som om han syntes det var helt greit å være med tante Jeanette, og hun hadde et godt grep om guttungen, så hun er nå herved utnevnt til Willys profesjonelle vikarhandler *ler*.

Verken oppdrettergruppa til Lisbeth eller Babs ble plassert i store ringen, men det gjorde liksom ingenting – vi fikk nå vist oss fram iallefall og det er jo litt morsomt. Jeg tror kanskje jeg er litt eksibisjonistisk jeg, for jeg synes det er helt ok å løpe inn i store ringen med spotlights og greier *ler*.

Dessverre fikk jeg ingen bilder fra utstillinga, men Soppen (Camilla) fikk et par bilder av Babs og meg i store ringen . Tusen takk, Camilla .

Tusen takk for trivelig samvær alle sammen .

Søndag var vi atter på plass på Lillestrøm, men nå bare som turister og deltakere i raseparaden . Nora med Nemo (Mont de Valer VIII William), Lisbeth med Nilla (Willys halvsøster) og jeg med Willy marsjerte inn i den store ringen med hundene våre, mens speakeren snakket om rasen vår. Jeg trodde jo liksom det var bare noen få mennesker som brukte å få med seg slike ting, men neida, det var søren meg fullsatte tribuner jo *ler*. Jeg håper vi gjorde en god figur der inne .

I dag gikk turen atter til Trandum for en dag med brukstrening – tenk om det kunne blitt en vane . Planen var at vi skulle trene feltsøk med fokus på transport av gjenstand inn til meg UTEN at den kastes rundt og må plukkes opp og kjekses med. I tillegg skulle guttungen få et sporoppsøk mot høyre, samt litt enkeltdekk-trening med fokus på å øke hans forventning om belønning. Jepp – jeg vet mange vil ha roooooo i den øvelsen, og jeg er enig i det, men siden nå situasjonen har blitt som den har blitt, tror jeg Willys fokus på å LIGGE i ro blir bedre om han aktivt ligger fordi han vet det kommer en belønning. I tillegg tror jeg han vil være bedre rustet til å takle den trykkende situasjonen i en fellesdekk m skudd dersom han er litt høy framfor om han ligger og trykker.

Jeg har jo opplevd opptil flere ganger at om jeg har en skikkelig PLAN for treninga, så går også treninga så mye bedre (nei, jeg skal ikke skryte på meg at jeg veldig ofte har en slik plan altså, men de gangene jeg faktisk har hatt det, så har jeg altså erfart dette *ler*).

Vi startet da med feltsøk. Willy har jo et veldig dårlig grep om disse gjenstandene ute i feltet, han er slækk i kjeften og “mister” ting veldig lett. I tillegg har vi nok en liten konflikt mellom oss mht disse gjenstandene, for han kjekser jo som bare rakker’n når han nærmer seg innkomst. Og en siste ting: Han synes det er skikkelig pjuk å måtte sitte med en slik feltgjenstand i kjeften – det er så man riktig ser hans vemmelse over å måtte holde denne greia i kjeften *ler*.

Planen i dag var at han bare skulle få se at noen la ut EN gjenstand (det var ikke noe poeng i å trene søket i dag, det har han greit inne liksom) ute i feltet, så slippe ham avgårde for å plukke den, jobbe han inn til meg og kampe med gjenstanden. Jeg fikk god hjelp av gode treningskompiser som jogget ut med gjenstandene *ler og tenker de sikkert var glade for litt kjærringtrim * – og Willy ble sluppet. Nå er han jo ei svime av og til, så det var jo ikke hver gang han fikk helt med seg hvor disse gjenstandene ble lagt (det var jo så mye annet som luktet interessant der ute i feltet), men da ble det jo et lite søk av det, og det var forsåvidt greit nok. Vi fikk iallefall jobbet med innkomstene og lek med gjenstand, og jeg synes dette ble ei finfin økt. Noe kjeksing var det nok på gjenstandene, men jeg tror dette iallefall kan bedre seg litt ved å trene mer slik vi gjorde i dag. Willy syntes det var supermoro å få kampe med gjenstandene – og vi glemte helt at vi hadde med godbiter i lomma til og med. De fikk ligge der ubrukt (ja, bare for å dra den også – jeg har jo slitt litt med å få tilbake ting vi har drakamp med, så jeg har brukt godbitene til å bytte med, men det trengtes altså ikke i dag – Willy var Samarbeidswilly i dag ). Han hadde fin fart tilbake til meg, og han fikk gå rett i lek med gjenstand (uten innsitt i dag). Utfordringen min var å få fatt i gjenstanden når vi skulle leke og IKKE skjegget *ler*. Planen videre er å jobbe litt mer på samme måte, men så gå videre til å kreve innsitt før jeg løser ham ut i lek. Jeg HÅPER jo at dette vil hjelpe på sikt .

Neste post på programmet var oppsøk. Jeg hadde lagt ut et relativt kort oppsøk i dag, bare rundt 15 m tror jeg. Willy er jo som vanlig litt i overkant glad i å få løpe ut (jfr bloggen fra i går), og det går i flying start noen meter ut før han sanser seg og går rett og fint ut (ja, altså – han har fin retning hele tida). Han ble som vanlig litt opptatt av merkesløyfa der ute ved sporet, men gjorde ikke sååå mye ut av den i dag som han bruker. Han fant lett sporet sitt, og valgte riktig veg uten nevneverdig utsjekk feil vei *hurraaaa*!

Siste økt ble brukslp. Vi startet med enkeltdekk, der jeg trigget han med ball før jeg gikk fra. Jeg fikk AKKURAT den reaksjonen jeg ønsket fra han. Han var såååå fokusert på meg at han ikke ofret de andre hundene som trente på banen et blitt engang . Ingen snusing eller noe – han lå som en statue med blikket fokusert på meg . Jeg lot ham bare ligge 20-30 sekunder før jeg løste han ut med ballen . Planen videre er å jobbe litt sånn en stund, og dra tida ut lengre og lengre, deretter introdusere flere hunder etterhvert (da hunder som er trygge i dekken og tåler at jeg pælmer en ball avgårde uten at vi ødelegger for dem). Utfordringen min er at jeg synes dette er K J E E E E D E L I G!!! Punktum. Men det MÅ til om vi skal ha noe håp om opprykk til A – jeg tviler på at vi har råd til 0 på fellesdekk dersom vi skal ha noe som helst mulighet til å nå målet – så gode er vi liksom ikke på resten *sukk*.

Jeg avsluttet med å jobbe litt med å GÅ på fremadsendingen (også jfr gårdsdagens blogg – det er en gangart jeg er usikker på om finnes hos Willy). Jeg stilte ham opp i stå, gikk noen skritt bak ham og kommanderte “foran”. De første gangene reagerte han jo som vanlig – FULL fart ut *urk*. Litt mikling og mekling fra meg, der jeg stoppet ham og ba ham om å gå roooolig (også jfr gårsdagens blogg: ikke et ord som eksisterer i vokabularet sånn til vanlig) så datt det visst en polett ned og guttungen GIKK i rett linje foran meg i et rolig og riktig tempo *sjokk*. Jeg tror vi skal jobbe mer sånn, for han kommer til å bli alt for lang om jeg tillater han å jogge så fort som han egentlig ønsker på denne øvelsen *ler*. Jeg må altså gå litt tilbake i treninga her og jobbe mye med detaljer og dele opp øvelsen igjen. Det fungerte jo bra tidligere, så da gjentar vi den suksessen *ler*.

Etter dagens – og gårdsagens – trening ser jeg absolutt lysere på tilværelsen og har tro på guttungen .

Tusen takk for en fin og trivelig dag, Øystein, Hilde, Anne, Tone og Mette .

Tror kanskje jeg bare går til dagens aktiviteter, jeg, for den siste uka er det ikke stort å skrive om – det har blitt frost, vi har vært på tur UTEN å bli skitne fra snute til haletipp, jeg har badet hund og gitt samme hunden en hårkur som resulterte i en avsidig myk pels noe som jo er litt krise i og med at vi jo skal stille på Dogs4All neste helg, den myke pelsen resulterte i en natt uten særlig søvn der jeg lå og tenkte på hva i all verden jeg skulle gjøre med en sånn silkepels og kom på at jeg bare skulle forsøke å bade bikkjedyret en gang til, og som tenkt så gjort, og vips var pelsen i riktig skikk igjen og jeg kunne bare konstatere at jeg lå våken ei hel natt helt uten grunn… Jepp da – man har store problemer her i livet *ler*.

Men sånn til dagens aktiviteter så var vi faktisk på TRENING i dag *juhuuu*. Dvs, Line hadde trommet sammen og organisert konkurranserettet trening for oss som har litt mål om å konkurrere (eller iallefall komme oss litt videre) i bruksen. Skal man forbedre seg så må man trene, og da må man også trene på konkurransesituasjonen for det er gjerne der man avslører hva man IKKE har trent godt nok på .

Vi delte oss i to grupper i dag (5 på hver), og bytta på å kommandere og være dommere (dvs kritikere som så hva som var dårlig, hva som var bra og hva man kunne gjøre bedre). Vi skulle velge oss ut tre øvelser hver å fokusere på disse.

Jeg valgte meg ut kryp, hals og tungapport i første økta for oss. Vi startet da med krypen, og her var vi tilbake i gammelt mønster: guttungen legger seg ned på kommando, men reiser seg i det jeg kommanderer “Roooooolig” (=kryp). Vi jobbet litt med plassering av belønning på ulike plasser, og jeg ser absolutt ikke mørkt på øvelsen. Han kan kanskje være noe høy bak, men han GÅR jo med bakbeina så… Jeg ser jo at vi må fortsette å fokusere på starten av øvelsen, for om vi først kommer avgårde kryper han bra .

Halsgiving var neste post på programmet. Jeg forsøkte ut litt ulike starter her. Første forsøk kommanderte jeg STILLE før øvelsen starter, i håp om at han skal sitte og gire seg litt opp i stille-delen før han skal halse. Vel – han girer seg opp såpass at han gir litt lyd FØR han skal dessverre. Jeg må teste ut litt mer dette – OM han greier å beherske seg før jeg gir hals-kommandoen så tror jeg det er smart, men om han girer så mye at det kommer lyd når det ikke skal, så er det jo teit. Vi får øve litt gjennom vinteren og se hvor vi havner. Han ble jo også såpass ivrig at rumpa letta i starten *ler*. Jaja, det er bedre enn slik han holdt på for ei stund siden der han bare dekket ned i det han startet halsgivingen .

Tungapporten ja… Ikke vår beste øvelse, ennå . Willy er jo ingen naturlig apportør, og han er slækk i bittet/grepet og slipper ofte apporten på vei inn til meg (altså – han tar den opp igjen, men jeg vil jo ikke ha det sånn). På første forsøk løp Willy ut til apporten, hadde et rotete opptak, kom tilbake, slapp, løftet opp – og travet halvivrig inn på plass. Min tanke er jo at det skal være superstas å komme tilbake til meg, og at jeg må jobbe med forventningen om å komme inn til meg. Jeg har jo forsøkt med drakamp med en annen leke, og det funker forsåvidt på andre forsøk som regel – han må mao lekes opp FØR intensiteten er høy nok til at han BÅDE har et bra opptak OG en bra transport tilbake til meg. Jeg har nok vært innom tankten før også, men jeg har ikke satt den ut i praksis, men da Anne nevnte at jeg kanskje kunne kampe med tungapporten, så testa jeg ut det – og jammen var det guttunge som tente på apportbukken . Han hadde noen flotte opptak og gallopp tilbake til meg HELT uten å slippe (ok – JEG beveget selvsagt også på meg, men jeg vil jo gjerne trene inn det rette bevegelses- og adferdsmønsteret og den rette modusen slik jeg vil ha det, og da må man jo også bruke den hjelpen man kan, som i dette tilfellet var bevegelse fra meg). Jeg håper jo at om vi får bygd opp en forventning TIL apportbukken (og ikke at apportbukken skal føre til noe kult etterpå), så kan kanskje den øvelsen bli bra? Definitivt verdt å teste ut iallefall. Jeg er jo ikke redd for å gire opp Willy, han drar seg ikke så høyt at han ikke lærer, han får ikke lyd og jeg føler jeg har kontroll selv om han blir veldig høy av og til .

Etter en pause var det fri v fot og fremadsending som stod på planen. Øystein kommanderte oss gjennom et langt program, og jeg synes Willy holdt veldig bra gjennom hele kommanderingen egentlig. Joda, han kikker av og til på andre ting, men stort sett holder han veldig bra kontakt. Han ligger noe langt fram i posisjon, men som de andre sa: han lå i samme posisjon hele tida, så det blir ingen pendling fram og tilbake iallefall. Nå synes jo Willy at fvf er veldig moro (takk og lov for det – jeg synes også det er gøy), men han går jo med forventning om belønning, og når den ikke kommer når han MENER den bør komme, så begynner han å selvbelønne seg selv ved å dytte på lomma i vesten *ler*, og om det fortsatt ikke kommer noe så tar han i enda mer og biter og napper litt i lomma *rister på hodet*. DET må jeg selvsagt jobbe for å få bort snart nå (selv om jeg må innrømme at jeg synes han er litt søt når han holder på sånn også *fnis*). Han driver jo også med denne nysingen som er litt stress og forventning og i det heletatt – det renner litt over for ham da (men jeg VIL jo at det skal NESTEN renne over, bare ikke så mye at han nyser *ler*). Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal få kontroll på nysingen faktisk – jeg mottar gjerne gode råd .

Fremadsending: vel – sukk… DET kan vi ikke helt for tida. Nå har man også glemt at det er noe som heter temposkifte, så her må vi tilbake i treningen og dele opp øvelsen og spesielt trene på å gå ROLIG på transporten (vel – det ordet eksisterer egentlig ikke i Willys vokabular – jeg skjønner ikke egentlig hvorfor jeg bruker det som kommando på krypen heller – det virker jo ikke).

Og ja, sånn apropos rolig… Er det noen som har råd om hvordan man lærer en hund å GÅ??? Det er en gangart som antakelig finnes ett eller annet skjult sted, men som jeg ennå ikke helt har funnet nøkkelen til? Nå har vi f eks holdt på i tre år – eller iallefall to – med å GÅ ROLIG UT DØRA.. og ja, der var jo to av de ordene som ikke eksisterer: gå og rolig… Ok, sånn ser det liksom ut når vi skal ut ytterdøra og gå ned til f eks bilen: Jeg kommanderer en lykkelig Willy i sitt foran døra. Joda, sitt kan vi, så han slenger nedpå rumpa, men han sitter jo og bevrer av iver og glede over at noe skjer. Deretter kommanderes BLIIIIII mens jeg åpner ytterdøra, og jeg kommanderer BLIIIII i det jeg ser at guttungen spenner springfjærene for å stupe ut den samme døra. Rumpa siger da tilbake i sitt-posisjon mens halen sveiver over gulvet. Jeg trår over dørstokken mens jeg fortsatt kommanderer BLIIIIII. Jeg rekker såvidt å gå ut med begge beina før guttungen igjen er hakket før stup ut døra. I det jeg for fjerde gang kommanderer BLIIIIII, snur jeg meg mot ham og stopper ham med håndflata. Dersom han sitter i ro, får han kommando rooooolig (og der var den igjen – den eksisterer jo ikke i Willys hode) direkte etterfulgt av SITTTTTTTT. Da er dyret nemlig i flying posisjon ut døra og på veg ned fra trammen. Han stopper omtrent i lufta og ender i en sitt rett før han får landet nedenfor trammen. Der puster vi litt før jeg tar et forsiktig skritt ned fra trammen og vet at NÅ kommer’n… Nok en gang smeller kommandoen ROOOOLIG (som vi da forstatt ikke aner hva betyr) – og vi forsøker oss på noen skritt nedover stien fra huset. Det er her utfordringen kommer da, for her er det litt bratt – og om vinteren veldig glatt… DET er en skikkelig bra kombo med en hund som fortsatt ikke kan å GÅ, men enten hopper, flyr eller traver nedover. Innimellom alle disse SITTTTT og ROOOOOLIG og BLIIIIII så forsøker jeg å få inn en og annen godbit, men noe sier meg at timingen ikke er helt tilstede *ler*. Så anyone??? Kan noen komme med en oppskrift på hvordan man lærer en 3,5 år gammel hannhund med lopper i blodet og springfjær i beina hvordan man GÅR for å komme fra A til B framfor å fly, hoppe, løpe??? Og da er vi inne på den fremadsendingen igjen da… Hvordan skal DEN blir bra når GÅ ikke er en eksisterende måte å bevege seg på???

Puhhhh…

Men ellers hadde vi altså en aldeles strålende dag på Trandum . Tusen takk til gruppa vår: Øystein, Anne, Marianne og Mette!!!

Tror kanskje jeg bare går til dagens aktiviteter, jeg, for den siste uka er det ikke stort å skrive om – det har blitt frost, vi har vært på tur UTEN å bli skitne fra snute til haletipp, jeg har badet hund og gitt samme hunden en hårkur som resulterte i en avsidig myk pels noe som jo er litt krise i og med at vi jo skal stille på Dogs4All neste helg, den myke pelsen resulterte i en natt uten særlig søvn der jeg lå og tenkte på hva i all verden jeg skulle gjøre med en sånn silkepels og kom på at jeg bare skulle forsøke å bade bikkjedyret en gang til, og som tenkt så gjort, og vips var pelsen i riktig skikk igjen og jeg kunne bare konstatere at jeg lå våken ei hel natt helt uten grunn… Jepp da – man har store problemer her i livet *ler*.

Men sånn til dagens aktiviteter så var vi faktisk på TRENING i dag *juhuuu*. Dvs, Line hadde trommet sammen og organisert konkurranserettet trening for oss som har litt mål om å konkurrere (eller iallefall komme oss litt videre) i bruksen. Skal man forbedre seg så må man trene, og da må man også trene på konkurransesituasjonen for det er gjerne der man avslører hva man IKKE har trent godt nok på .

Vi delte oss i to grupper i dag (5 på hver), og bytta på å kommandere og være dommere (dvs kritikere som så hva som var dårlig, hva som var bra og hva man kunne gjøre bedre). Vi skulle velge oss ut tre øvelser hver å fokusere på disse.

Jeg valgte meg ut kryp, hals og tungapport i første økta for oss. Vi startet da med krypen, og her var vi tilbake i gammelt mønster: guttungen legger seg ned på kommando, men reiser seg i det jeg kommanderer “Roooooolig” (=kryp). Vi jobbet litt med plassering av belønning på ulike plasser, og jeg ser absolutt ikke mørkt på øvelsen. Han kan kanskje være noe høy bak, men han GÅR jo med bakbeina så… Jeg ser jo at vi må fortsette å fokusere på starten av øvelsen, for om vi først kommer avgårde kryper han bra .

Halsgiving var neste post på programmet. Jeg forsøkte ut litt ulike starter her. Første forsøk kommanderte jeg STILLE før øvelsen starter, i håp om at han skal sitte og gire seg litt opp i stille-delen før han skal halse. Vel – han girer seg opp såpass at han gir litt lyd FØR han skal dessverre. Jeg må teste ut litt mer dette – OM han greier å beherske seg før jeg gir hals-kommandoen så tror jeg det er smart, men om han girer så mye at det kommer lyd når det ikke skal, så er det jo teit. Vi får øve litt gjennom vinteren og se hvor vi havner. Han ble jo også såpass ivrig at rumpa letta i starten *ler*. Jaja, det er bedre enn slik han holdt på for ei stund siden der han bare dekket ned i det han startet halsgivingen .

Tungapporten ja… Ikke vår beste øvelse, ennå . Willy er jo ingen naturlig apportør, og han er slækk i bittet/grepet og slipper ofte apporten på vei inn til meg (altså – han tar den opp igjen, men jeg vil jo ikke ha det sånn). På første forsøk løp Willy ut til apporten, hadde et rotete opptak, kom tilbake, slapp, løftet opp – og travet halvivrig inn på plass. Min tanke er jo at det skal være superstas å komme tilbake til meg, og at jeg må jobbe med forventningen om å komme inn til meg. Jeg har jo forsøkt med drakamp med en annen leke, og det funker forsåvidt på andre forsøk som regel – han må mao lekes opp FØR intensiteten er høy nok til at han BÅDE har et bra opptak OG en bra transport tilbake til meg. Jeg har nok vært innom tankten før også, men jeg har ikke satt den ut i praksis, men da Anne nevnte at jeg kanskje kunne kampe med tungapporten, så testa jeg ut det – og jammen var det guttunge som tente på apportbukken . Han hadde noen flotte opptak og gallopp tilbake til meg HELT uten å slippe (ok – JEG beveget selvsagt også på meg, men jeg vil jo gjerne trene inn det rette bevegelses- og adferdsmønsteret og den rette modusen slik jeg vil ha det, og da må man jo også bruke den hjelpen man kan, som i dette tilfellet var bevegelse fra meg). Jeg håper jo at om vi får bygd opp en forventning TIL apportbukken (og ikke at apportbukken skal føre til noe kult etterpå), så kan kanskje den øvelsen bli bra? Definitivt verdt å teste ut iallefall. Jeg er jo ikke redd for å gire opp Willy, han drar seg ikke så høyt at han ikke lærer, han får ikke lyd og jeg føler jeg har kontroll selv om han blir veldig høy av og til .

Etter en pause var det fri v fot og fremadsending som stod på planen. Øystein kommanderte oss gjennom et langt program, og jeg synes Willy holdt veldig bra gjennom hele kommanderingen egentlig. Joda, han kikker av og til på andre ting, men stort sett holder han veldig bra kontakt. Han ligger noe langt fram i posisjon, men som de andre sa: han lå i samme posisjon hele tida, så det blir ingen pendling fram og tilbake iallefall. Nå synes jo Willy at fvf er veldig moro (takk og lov for det – jeg synes også det er gøy), men han går jo med forventning om belønning, og når den ikke kommer når han MENER den bør komme, så begynner han å selvbelønne seg selv ved å dytte på lomma i vesten *ler*, og om det fortsatt ikke kommer noe så tar han i enda mer og biter og napper litt i lomma *rister på hodet*. DET må jeg selvsagt jobbe for å få bort snart nå (selv om jeg må innrømme at jeg synes han er litt søt når han holder på sånn også *fnis*). Han driver jo også med denne nysingen som er litt stress og forventning og i det heletatt – det renner litt over for ham da (men jeg VIL jo at det skal NESTEN renne over, bare ikke så mye at han nyser *ler*). Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal få kontroll på nysingen faktisk – jeg mottar gjerne gode råd .

Fremadsending: vel – sukk… DET kan vi ikke helt for tida. Nå har man også glemt at det er noe som heter temposkifte, så her må vi tilbake i treningen og dele opp øvelsen og spesielt trene på å gå ROLIG på transporten (vel – det ordet eksisterer egentlig ikke i Willys vokabular – jeg skjønner ikke egentlig hvorfor jeg bruker det som kommando på krypen heller – det virker jo ikke).

Og ja, sånn apropos rolig… Er det noen som har råd om hvordan man lærer en hund å GÅ??? Det er en gangart som antakelig finnes ett eller annet skjult sted, men som jeg ennå ikke helt har funnet nøkkelen til? Nå har vi f eks holdt på i tre år – eller iallefall to – med å GÅ ROLIG UT DØRA.. og ja, der var jo to av de ordene som ikke eksisterer: gå og rolig… Ok, sånn ser det liksom ut når vi skal ut ytterdøra og gå ned til f eks bilen: Jeg kommanderer en lykkelig Willy i sitt foran døra. Joda, sitt kan vi, så han slenger nedpå rumpa, men han sitter jo og bevrer av iver og glede over at noe skjer. Deretter kommanderes BLIIIIII mens jeg åpner ytterdøra, og jeg kommanderer BLIIIII i det jeg ser at guttungen spenner springfjærene for å stupe ut den samme døra. Rumpa siger da tilbake i sitt-posisjon mens halen sveiver over gulvet. Jeg trår over dørstokken mens jeg fortsatt kommanderer BLIIIIII. Jeg rekker såvidt å gå ut med begge beina før guttungen igjen er hakket før stup ut døra. I det jeg for fjerde gang kommanderer BLIIIIII, snur jeg meg mot ham og stopper ham med håndflata. Dersom han sitter i ro, får han kommando rooooolig (og der var den igjen – den eksisterer jo ikke i Willys hode) direkte etterfulgt av SITTTTTTTT. Da er dyret nemlig i flying posisjon ut døra og på veg ned fra trammen. Han stopper omtrent i lufta og ender i en sitt rett før han får landet nedenfor trammen. Der puster vi litt før jeg tar et forsiktig skritt ned fra trammen og vet at NÅ kommer’n… Nok en gang smeller kommandoen ROOOOLIG (som vi da forstatt ikke aner hva betyr) – og vi forsøker oss på noen skritt nedover stien fra huset. Det er her utfordringen kommer da, for her er det litt bratt – og om vinteren veldig glatt… DET er en skikkelig bra kombo med en hund som fortsatt ikke kan å GÅ, men enten hopper, flyr eller traver nedover. Innimellom alle disse SITTTTT og ROOOOOLIG og BLIIIIII så forsøker jeg å få inn en og annen godbit, men noe sier meg at timingen ikke er helt tilstede *ler*. Så anyone??? Kan noen komme med en oppskrift på hvordan man lærer en 3,5 år gammel hannhund med lopper i blodet og springfjær i beina hvordan man GÅR for å komme fra A til B framfor å fly, hoppe, løpe??? Og da er vi inne på den fremadsendingen igjen da… Hvordan skal DEN blir bra når GÅ ikke er en eksisterende måte å bevege seg på???

Puhhhh…

Men ellers hadde vi altså en aldeles strålende dag på Trandum . Tusen takk til gruppa vår: Øystein, Anne, Marianne og Mette!!!

Sommeren er vel en sånn sommer som for de fleste kan gå i glemmeboka når det kommer til været. Det har vært vått, men jeg skal ærlig innrømme at jeg heller foretrekker vått og kaldt enn varmt og klamt, og jeg har vel stort sett fått det som jeg ønsker . Og med sånt vær har jeg jo også fått holdt vedlike kondisjon og form på guttungen. Det er jo plent, skvett umulig å få trimmet skikkelig på annen måte når det er båndtvang, så da må man ty til sykkel. Ikke optimalt når det kommer til allsidig bevegelse, men man får iallefall holdt kondisen vedlike, og det er jo også viktig.

Det er litt synd å innse at man ikke kan benytte seg av det enorme, flotte nærområdet jeg har her rett i nærheten (Romeriksåsen) bare på grunn av at guttungen er litt over middels interessert i disse hvite ulldåttene som er spredt overalt på åsen om sommeren. Det blir litt for strevsomt for min del å holde ham i bånd, og jeg tør ikke å tenke på hva han kunne finne på om han løp løs *o skrækk*. Man får bare innse at det er båndtvang fra 1. april til 1. oktober her i området – så får man nyte noen usle mnd uten sau tidlig på våren og seint på høsten. Jammen godt disse sauene ikke går der om vinter’n .

Men hva har man så gjort ellers av spennende ting i sommer da? Jo, Jeanette og jeg satte jo nesa sydover i slutten av juli – 4 dagers DKK-utstilling fristet. Vi dro med friskt mot ned tidlig tirsdag morgen med båten fra Larvik, og var framme i Vejen sånn ganske tidlig på ettermiddagen samme dag. Vi fikk tildelt plasser for våre eksklusive telt og rigget opp en riktig så trivelig leir .

Utrolig nok må jeg skryte litt av hundene mine – igjen *ler*. Det var ikke et knyst fra dem verken når de lå i teltet eller ute i innhegningen, dette til tross for at det kom flere campere til plassen etterhvert og det ble mye folk og hunder som gikk forbi. Neida, der lå Willy og purka og sov ute i innhegningen, mens Babs kosa seg inni teltet – og kunne ikke brydd seg mindre om hva som foregikk rundt omkring . DET er deilig, det .

Bytur – og penger må samles inn (foto: Jeanette Hatteberg)

Nyter byens kunstverk (foto: Jeanette Hatteberg)

Resultatmessig fikk vi tilslutt det vi var ute etter – nemlig CACIB’et – og vi er enda et skritt nærmere det internasjonale “ekte” championatet *ler*. Jepp – jeg synes liksom det er litt mer stas å få dette CIB-championatet jeg, enn CIE, siden CIB krever bruksprøvene i tillegg til CACIB .

Willy så imidlertid ut til å bli den evige toer der nede, for på de tre første utstillingene stod han som 2. bhk med res. CACIB – det må vel være den kjipeste plassen å stå, egentlig *ler*. Men endelig – siste dagen – med dommerendring og greier (ikke at det spilte noen rolle – jeg ante ingenting om dommeren som opprinnelig skulle dømme den dagen uansett, men da jeg fikk vite at denne dommeren bare hadde delt ut EN CK til alle belgervariantene dagen før, så må jeg vel innrømme at jeg var litt spent) så stod Willy først av gutta, ble dermed beste hannhund og fikk CACIB – og BIM .

Resultatene var som følger:
Torsdag 28. juli, d: Tamas Jakkel: EXC, 1 CHKK, CK, 2 BHK, res. CACIB
Fredag 29. juli, d: Mark James: EXC, 2 CHKK, CK, 2 BHK, res. CACIB
Lørdag 30. juli, d: Rob Douma: EXC, 2 CHKK, CK, 2 BHK, res. CACIB
Søndag 31. juli, d: Harry Tast: EXC, 1 CHKK, CK, 1 BHK, CACIB, BIM

Reisefølget vårt gjorde imidlertid reint bord og tok alle CACIB’ene både på tispe- og hannhundsiden, og dermed også BIR og BIM – og ikke minst, unge Talli slo søren meg til med 2. BIG både lørdag og søndag også! DET er en prestasjon det, når man stiller kelpie siden det ikke akkurat er en rase som bruker å hevde seg i gruppesammenheng . Grattis så mye, Jeanette, med superduper resultat .

Ikke rart man når opp i gruppa når man står på denne måten… men det er kanskje ikke så merkelig at hunden står vakkert når handleren har sine hemmelige metoder…

*ler*

Tusen takk for en veldig trivelig tur med trivelig reisefølge, Jeanette .

Vel hjemme igjen var det bare å forberede ny utstillingstur påfølgende helg. Denne gangen var det Nesbyen som stod for tur, og som vanlig skulle vi campe på utstillingscampen på messeområdet. Det er veldig koselig, og hele “klanen” er liksom samlet på ett sted – praktisk og trivelig .

Som vanlig hadde vi et veldig hyggelig opphold, som ble toppet av at Willersen var i riktig storslag og sopte hjem både BIR og gruppeplasseringer . Første dagen ble han BIR og 1. BIG for dommer Barbara Müller fra Sveits, mens vi tok med oss BIR og 2. BIG på søndag for dommer Ligita Zake. Weeeeeee . Må jo også få gratulere Nina med Luna (Li-brie’s Lady O’Lorien) som i kraftig regnvær på søndag ble 3. BIS-veteran!!! Supert .

Vi var så heldige å ha Kristian Karstensen på plass som fotograf, så jeg har fått låne noen bilder av ham (forøvrig sønnen til Stein som har Mont de Valer X Aramis ).

Her er Willy og undertegnede in action :

Siden sist aner jeg ikke helt sånn i detalj hva vi har drevet med, men mye trening i skogen har det iallefall ikke blitt. Tror muligens det har blitt et par korte spor, men neppe noe mer siden C-sporet på Lillehammer, ikke har vi trent særlig mye LP heller – bare begynt å jukse så smått med noen av B-øvelsene.

Jeg sa vel litt sånn bråkjekt her en dag at vi har som mål å starte i B-spor i slutten av august, men jeg tror muligens det var å ta litt i. Det er MYE som skal på plass før vi er klare for B-spor egentlig, og da tenker jeg ikke på sporet, men på lydigheten. Vi er forsåvidt bra i gang med øvelsene, men jeg synes det er urettferdig overfor Willy å starte med halvferdige øvelser – og DET kommer de nok til å være også i slutten av august. Vi har rett og slett sommerferie og er overhodet ikke i treningsmodus, dvs JEG er i feriemodus, Willy hadde nok satt stor pris på både lp-trening og spor kjenner jeg ham rett .

Nåja, vi har jo gjort litt andre ting da. Som forrige helg f eks, da vi stappa The Kelpie Family inn i Briardmobilen og satte kursen mot Trøndelag. Det ble en travelhelg, men takk og lov fikk vi med oss det vi reiste for å få  .

Vi dro tidlig hjemmefra, reiste innom Østli og plukket opp Jeanette & Co (3 kelpier, hvorav 2 med løpetid - ohhh joy tenkte jeg, men Willy var overraskende rolig og avbalansert hele turen, han, ikke noe bråk og mas – det hjalp vel at ingen av dem var direkte høyløpske tror jeg *ler*), og satte først kursen for Rena hvor vi skulle avlevere et stk brukt støvsuger og en hundepulk. Deretter turet vi videre til Selbu som var første stoppested med overnatting . Der ble det såvidt tid til å lage seg litt middag (min far ble noe overrasket da vi dukket opp, siden han trodde vi skulle komme dagen etter – jeg vet ikke helt hvorfor, men det er en annen sak) før vi kubbet i seng før 11… Ikke så merkelig det kanskje, da vi skulle opp i otta for å sette kursen mot Trondheim og NKKs internasjonale utstillinge der den helga. VI hadde forøvrig oppmøte seint, men heldigvis er Jeanette like sprø som meg og liker å komme tidlig på plass – så vi var der kl 8 på morran, vi *ler og nevner ikke at vi ikke var i ringen før rundt kl 14…*.

I briardringen var det kun 3 påmeldte, Mont de Valer X Aramis til Stein, Cartier Monzerat Funny Farina til Camilla – og min egen Willers da, som stilte i championklassen. Både Aramis og Luna fikk Excellent av dommeren, men dessverre fikk de ikke CK. Willersen fikk derimot full pakke, han – og fikk dermed med seg både CK, CACIB og BIR!!! Vi ønsket jo oss et CACIB – og ønsket gikk i oppfyllelse!!! *YEYYYY*.

(Foto: Cathrine Plischewski)

(Foto: Cathrine Plischewski)

I gruppa ble det ikke like stor suksess, guttungen var LITT ivrig på vei inn i ringen, løp med de lengste frambeina foran og veivet avgårde så godt han bare kunne – det ser ikke direkte pent ut, det *ler* – så noen gruppeplassering kunne vi bare kikke langt etter gitt, men han var pen når han stod (han hadde LITT los på Talli til Jeanette som løp med bare en hund mellom):

(jeg vet dessverre ikke hvem fotografen var…)

Lett stressa etter gruppefinalen kasta vi hunder og utstyr i bilen, fresa tilbake til Stjørdal for å lempe av Jeanette hos kelpiefolk, mens jeg fikk tatt et kjapt klesskift og dresset meg opp for å dra i gullbryllup til min tante og onkel ute i Orkdal. Der hadde de invitert til kjempelag på Bårdshaug Herregård, med deilig middag og omvisning på gården. Flott opplegg og en veldig trivelig kveld .

På tilbaketuren måtte jeg ha med meg min bror og en av hans døtre, altså min niese *ler*, for “noen” (=les bror) hadde visst fylt bensin på dieselbilen – det går visst litt dårlig, det *fnis*. Dermed måtte vi også kjøre innom Trondheim, gjøre et kjapt passasjerskift og så ture tilbake til Stjørdal hvor jeg først måtte oppom Lånke med passasjerene før jeg kjørte ned til Stjørdal for å plukke opp Jeanette igjen. DERETTER satte vi kursen for Selbu for ei kort natts søvn. Opp tidlig søndags morgen igjen, pakke ut i bilen – og så sette kursen hjemover igjen. PUHHHHH…. slike maratonløp tror jeg ikke jeg skal gjenta for ofte .

På veien tilbake til Østlandet, stoppet vi på Dovre og fikk tatt oss en deilig spasertur før vi kjørte videre.

The Kelpie Family

The Kelpie Family!

Forresten – pappa hadde jo sommergjester boende hos seg, han…

Tusen takk for trivelig selskap på turen, Jeanette.

Den siste uka har vi vel som sagt ikke gjort stort, det har stort sett blitt mest tur, og bittelitt trening, men ikke mye akkurat, men, jeg må jo ikke glemme Compis!!! Vi traff Ingvild og Compis (Willys sønn) på tirsdag for å vise dem litt spor – og det var jo som vanlig trivelig! Det er så herlig med folk som skjønner hva du sier, og hunder som responderer akkurat slik man vil på de påvirkninger som gis . Compis skjønte fort hva spor dreide seg om, han, så dette var moro . Han er jo sin far opp av dage – både i skinn og sinn *ler* – og det er utrolig morsomt å se .

På lørdag testa jeg forresten ut mitt nye kamera – jeg har jo gått litt “tilbake” og kjøpte et kompaktkamera, jeg – kanskje mest fordi det har videofunksjon, men også fordi det kan ta haugevis med bilder i sekundet – og sånt er jo moro . Jeg skal vel ikke påstå at kvaliteten kan måle seg med speilreflekskameraet, men det kan jo bli et morsomt leketøy når jeg bare finner ut av alle finessene .).

Babs får gjøre litt kunster

Willy trener litt “brukslp”… ikke helt seriøs denne treneren kanskje *ler*:

Også måtte jeg jo ta litt skrytebilder av guttungen selvsagt .

Jeg innså ikke før godt inn i denne uka at sportreninga hadde vært nedprioritert, og panikken bredte seg litt da jeg innså at det faktisk var NÅ  – lørdag 18. juni – vi atter en gang skulle i ilden på et C-spor. Ups liksom… Det kom egentlig litt brått på, kjente jeg litt tidligere denne uka *ler*. Vel – vi fikk da et par lp-treninger på tirsdag og onsdag, og torsdag ble det spor – et kort et med mange pinner – og en aldri så liten terping på hopp over hinder med Line som kommandant… og det skulle vise seg å være smart, for Willersen hadde ikke helt skjønt dette med at man faktisk skal sitte på den andre siden av hinderet og vente på MIN kommando før man hopper tilbake. Vel – vi fikk øvd litt på det da, så krysset jeg fingrene for at det var tilstrekkelig til at guttungen lærte hvordan dette skulle være.

Klokka ringte kl 05:15 i morges – vi hadde oppmøte på Lillehammer kl 9… Det er tidlig det, en lørdags morgen hvor man egentlig kunne tenke seg å dra dyna over hodet og sove videre mens man hører på silregnet utenfor. For nemlig – det var LITT vått ute i dag – men jeg skal innrømme at jeg gledet meg litt over det også, for med regn ville det iallefall ikke bli alt for varmt for Willy når han skulle gjøre jobben sin .

Framme på Lillehammer ble vi møtte av de hyggelige damene i Lillehammer Brukshundklubb (Berit og Astrid) som sammen med gubbene stod for hele arrangementet. Gubbene la spor, damene ordnet papirer *ler*. Vi trakk start nr 2 – et fint nummer det .

Etter trekkingen toget vi i flokk og følge – med bilder – ca 4 mil avgårde til sporterrenget. Det var litt variabelt vær – litt oppholdt og litt regn – jeg bare krysset fingrene for at sola ikke skulle titte fram, jeg *fnis*. Mens vi kjørte passerte vi steder med tildels MYE sau, og jeg tenkte innimellom at DET hadde sikkert vært morsomt å ha i sporet, det…. NOT!!! Heldigvis husket jeg fra i fjor at det også da var mye sau langs vegen, men heldigvis lå sporterrenget utenfor der det var mest sau – og sånn var det heldigvis i år også . Puhhhhhhh… Jeg ser liksom ikke for meg at vi hadde kommet veldig langt i sporet dersom vi hadde vasset i sau i tillegg *host*. Det er forresten veldig fint sporterreng på Lillehammer, eller i Mesnalia hvor det egentlig var sporene gikk. Herlig “sølenterreng” nesten, med åpen, fin skog, mye mose og lyng – med innslag av litt myrpartier. Flott å gå D- og C-spor her .

Oppsøket gikk i vanlig Willystil: Fullt øs ut, slo momentant på sporet, sjekket litt bak, sjekket litt fram – og valgte bakspor *sukk*. Jeg var egentlig nesten sikker på at han valgte rett vei denne gangen, men den gang ei. Det er såååå kjipt å høre “BAAAAKSPOOOOR” når man tror man er godt i gang på sporet. Heldigvis gjør ikke Willy lenger noe av å bli snudd, så han bare tøffet seg avgårde rette vegen han da lina ble stram .

Sporoppsøk: 7 poeng

Sporet var et finfint spor, ingen spesielle finurligheter og vi hadde ingen sportap. Willy tøffet jevnt og trutt avgårde slik han har for vane – det er nok ikke 100% nøyaktig, men nøyaktig nok til at vi fikk med oss 6 av 8 pinner inn, inkl slutten :). Det gikk også fort nok – vi var i mål på ca 15 min i dag . Jeg tror sporlegger ble litt overrasket over at vi kom allerede da *ler*. Det er jo mulig Willy jukset litt og slo over noen sløyfer – og at pinnene lå der, men jeg aner jo ikke – jeg tror vi mista 2. og 7. pinne – jeg synes liksom vi gikk litt lenge uten funn etter første pinne og før vi fant slutten.

Spor: 8 poeng.

Så bars det tilbake til Lillehammer Skistadion hvor lydighetsdelen skulle gå. Jeg fikk varmet opp Willy veldig bra – vi fikk oss ei økt med litt småpussing på småtterier, jeg fikk belønnet ham godt, han var veldig på og ivrig på meg (DET liker jeg) – og dette var akkurat det vi trengte. Etter første oppvarming fikk han ei lita stund i bilen igjen (jeg har sett at han ofte går bedre på trening på andre økta enn første – så da testa jeg ut det her også). Han var fint på da jeg tok ham ut av bilen for den ordentlige oppvarmingen før det var vår tur også, og jeg kjente med glede at han hadde et helt annet fokus i dag enn han hadde forrige gang (og for ikke å snakke om da vi startet uoff i LP forrige helg – men det kommer jeg tilbake til). Jeg hadde ei god følelse i magen da vi gikk inn i “ringen” .

Lineføring: Willy var stort sett fint med, kikket bort fra meg noen få ganger, men var stort sett i fin posisjon og fulgte veldig bra . Han hadde noen skeive holdter kjente jeg, og det kommenterte også dommeren. Vi ble belønnet med 9 poeng! Bra start det .

Gå foran i line: Dette er øvelsen vi aldri har fått mer enn 7,5 poeng på, men treninga på å IKKE dra i båndet har nok hjulpet, for Willy gikk fint foran han, uten å dra noe særlig i lina, ståmomentene var ok også – og fremføringen gikk bra (ingen tjuvstarter). Vi fikk 8,0 poeng på øvelsen. YEYYY!

Dekk under marsj: Klok av skade fra forrige konkurranse hadde vi øvd litt mer på denne øvelsen nå – og Willy dekket fint, han, men dommeren ville hatt ham litt raskere ned. DET kan jeg godt skjønne. Dette er IKKE vår stjerneøvelse liksom . Vi fikk 9,0 poeng.

Innkalling: Vi har jo trent litt på sitt og bli – og resten av øvelsen gjør jo Willy greit. Willy satt visst litt urolig mens jeg gikk i fra, men resten av øvelsen var veldig bra. Han spøla i søla da han starta (jeg hørte publikum lo *ler*) og kom i fin fart med finfin innsitt UTEN støting . 9,5 poeng.

Kryp: I fjor da vi startet på Lillehammer var vi dagens underholdning på denne øvelsen *ler*. Willy kasta seg unna meg og rulla seg rundt på ryggen og hadde det riktig så morsomt, han *ler*. I år viste han at joda – han KAN han når han vil . Og i dag ville han veldig . Fin neddekk, litt jump på starten, men deretter krøp han såååå vakkert . 9,0 poeng!!!

Apportering: Den fikk vi 0 på i fjor – da var det jo bare tull og tøys etter den tullete krypen *ler*. I år fikk vi vist at joda, vi KAN jo bedre enn det. Fin fart ut, fint opptak og bra fart nesten helt inn, men et par m fra meg ble det litt tull, han senket farten og begynte å tygge bittelitt – men vi fikk 8 poeng og det er jeg godt fornøyd med .

Fritt hopp over hinder: Jeg var LITT spent på om treningen på torsdag hadde hjulpet, og jammen meg hadde den nok det altså, for guttungen satt som en prest på den andre siden av hinderet og ventet på min kommando, han . Flott øvelse og 10 poeng .

Gjennom hele programmet kjente jeg at vi hadde et godt samarbeid, Willy og jeg, det var rett og slett herlig å gå med ham i dag. Med disse poengsummene i boks kjente jeg at opprykket var innen rekkevidde selv uten fellesdekk – så den stod vi over . Det eneste som gjenstod da var budføring m skudd.

Budføringen gikk også strålende i dag! Vi har øvd litt på at Willy skal sitte stille hos figurant og ikke tjuvstarte på vei tilbake – og øvelse gjør visst mester ser det ut til – for Willy satt som en prest inne hos figuranten, han, ble tatt på og ventet på kommando før han løp tilbake igjen. Vi fikk full pott – 10 poeng – også på denne øvelsen . Og med det burde jeg kunne sluppet jubelen løs, men jeg turte ikke helt før det endelige resultatet forelå – men det var ingen fare. Vi var godt innenfor poengsummene for opprykk både på lp-delen og skogsøvelsene – det ble 463 poeng, opprykk og seier i dag!!!! Og med det kan guttungen også titulere seg S UCH og NORD UCH !!! Yeyyyyy! Det tok bare et år liksom *ler*. Nå får vi bare begynne og trene på B-øvelsene sånn at vi kan spise jordbær med de store .

Når man er litt treg til å blogge, så blir det jo litt mye på en gang, men altså – forrige helg var vi i Svelvik på den årlige briardspesialen som går av stabelen i pinsen. I år skulle jeg bare kose meg og slappe av – det var litt deilig å tenke på at man ikke hadde ansvar for noe annet enn seg selv og hundene .

Det har vel ikke unngått de fleste at det har vært litt nedbør på Østlandet de siste ukene, og fredagen før pinse var vel intet unntak. Da jeg satte meg i bilen fredag morgen for å kjøre til Mysen på jobb før jeg dro videre til briardspesialen, hadde jeg LITT mange stygge tanker i hodet om vått telt, våte hunder, gjørmete underlag etc etc.

Vi ankom Homannsberget Camping fredag ettermiddag, og helt fra Mysen og til campingen satt jeg og tenkte: skal jeg høre om de har ledig hytte eller skal jeg håpe på at de IKKE har ledighytte sånn at jeg MÅ sette opp teltet mitt? Jeg bestemte meg til slutt for å ikke spørre, men satse på at teltet var vanntett nok til at vi holdt oss tørre. Det første vertskapet på campingen sa da jeg kom inn var at de hadde ei hytte ledig…. SKITT!!! Jeg hadde glatt tatt den hytta altså, men man går liksom glipp av en del av det sosiale når man bor på hyttene, det er liksom nede der campingvognene står og utstillingsområdet er det foregår mest liksom, og jeg hadde jo mest lyst til å få med meg det også, så etter en kort diskusjon med meg selv bestemte jeg meg for at nei, søren heller – jeg er tøff – jeg bor i telt *ler*.

Det var “nesten” opphold da jeg satte opp teltet (med god hjelp av Eivin Bru – tusen takk, Eivin ), og overraskende nok greide jeg å holde det tørt inne i teltet. Etterhvert øste regnet ned, og hele natt til lørdag regnet det – men det var nesten litt deilig å ligge tørt og varmt inne i teltet og høre regnet tromme på taket . Jeg LIKER telt, jeg .

Det ble en fantastisk flott helg – et flott arrangement, og klubben hadde greid å få sponset et digert partytelt som kom godt til nytte hele helga! Supert tiltak. I tillegg var det mye snadder å få kjøpt med klubblogo på . Jeg synes jo det er morsomt med klær og effekter med logo på, så jeg gikk litt amok da *ler*.

Dessverre måtte lørdagens offisielle lp-stevne avlyses pga for få påmeldte, men klubben greide å dra i gang en uoffisiell konkurranse i klasse 1 og 2 – og det var jo kjekt . Jeg veide litt fram og tilbake om jeg rett og slett bare skulle slenge med Willy i klasse 1 selv om det er noen øvelser der vi aldri har trent på. Jeg endte til slutt opp med å melde ham på – vel vitende om at guttungen nok var mer opptatt av at det hadde gått deilige damer rundt i ringen der gjennom hele dagen (Babs hadde vel også gikk sitt bidrag da hun satte seg og tisset på plena der ringen var….*ler*). Jeg vet jo også at når det er litt mye deilige dufter, så blir Willy litt unnvikende – han VET han ikke får lov til å snuse, men han greier ikke helt å dy seg – så han blir litt sånn teit i hodet sitt i slike settinger da *ler*.

Jeg merket allerede da jeg tok ham ut av bilen at HER var vi vel ikke helt på nett nei… Vel – her kommer resultatet:

1. Tannvisning: 10 poeng. Ikke noe vi øver på akkurat, men tror vi har hatt et par tannvisninger i det siste.
2. Fellesdekk: 7 poeng. Willy snuser… What else is new???
3. Lineføring: 9,5 poeng. Litt mer med her kanskje? Han gikk strålende faktisk.
4. Dekk fra holdt. 7 poeng. Grei neddekk, men nok en gang snuser han mens han ligger, og spretter opp når jeg kommer tilbake. Dust… *ler*.
5. Innkalling fra sitt: 9,5 poeng. Bra øvelse .
6. Stå under marsj: 6,5 poeng. Denne mener jeg vi trente litt på i vinter et par ganger… ellers har vi aldri øvd på den. Jeg gikk inn og ga et ekstra håndtegn og Willy stoppet fint han .
7. Hopp over hinder: 9,5 poeng. Willy kan jo å hoppe han, også fra den andre siden av hinderet så jeg regnet jo med at han skulle greie det denne gangen også selvsagt .
8. Avstandskommando: 0 poeng. Ikke rart man får 0 på en øvelse man aldri har øvd på .
9. Helhetsinntrykk: 8 poeng.

Vi fikk en samlet sum på hele 148,5 poeng – ikke egnet til å imponere verken store eller små kjenner jeg *ler*. Lydighet er vel ikke vår favorittsport når det kommer til stykket .

Dagen etter var det duket for “den store dagen” med utstilling for briard og picard. De siste dagers regnvær var som blåst bort, og dagen opprant med strålende sol og deilige temperaturer. Snakk om å ha flaks altså .

Jeg tror jeg tar kortversjonen, jeg, for Willy travet seg inn til en excellent bedømmelse og ble nr 3 i championklassen med CK, og ble også 3. beste hannhund .

AD N DK UCH Li-Brie’s Free Wheeler – 3. BHK .

Jeg fikk også æren av å handle Mysti i ringen for Astrid, og jammen meg oppførte hun seg ikke som den dronningen hun er – vant championklassen med CK, vant beste tispeklasse – og dro til og med i land BIR’et i konkurranse med N UCH Woodlooks Just a Gigolo som ble beste hannhund og BIM! Grattis Astrid/Jonny og Siv til BIR og BIM!!!

CIE* N DK UCH NV10 KBHV10 Li-Brie’s Mysterious Ways – BIR

N UCH Woodlooks Just a Gigolo – BIM

Jeg vil benytte anledningen til å takke briardklubben som nok en gang stablet på beina et utmerket arrangement – og jeg håper spesialen blir i Svelvik neste år også. Et flott og trivelig sted som passer utmerket til slikt .

… og bare for å oppsummere enda ei helg tilbake i tid, så var vi jo også i Drammen på NKKs utstilling der, og der ble Willersen nok en gang 2. BHK m res. CACIB bak sin litt mer velmeritterte pappa .

AD NORD UCH N UCH S UCH DK CH Li-Brie’s Free Wheeler .

Nr 1: Fellesdekk m skjult fører, 3 min: Jeg tror jeg har gått i skjul 2 ganger tidligere i fellesdekk, og da etter å ha stått synlig en stund først. Men man er da ikke pingler heller vel – så her var det bare å gå i skjul, krysse fingrene og håpe det gikk bra. Neddekken var fin, og Willy lå han . OK – han lå ikke HELT stille, han veltet seg litt fra side til side på skinka, men han LÅ (det gjorde han jo ikke i går) !!! Vi fikk 9 poeng .

Nr 2: Fri v foten: Jeg skal vel ikke påstå at det var veldig klokkereint, og med litt skjeve sitter, jeg som tulla litt – og tråkka på Willy et par ganger – så ble vi belønna med 8,5 poeng. Han gikk i fin posisjon og holdt god kontakt da .

Nr 3: Dekk under marsj: Øvelsen vi dreit på drage på forrige søndag. Klok av skade var jeg obs på neddekken denne gangen og det gikk fint. 9 poeng .

Nr 4: Innkalling m stå 50 m: Ups… Vi har aldri trent innkalling m stå før vi *ler*. Ikke har vi trent vanlig innkalling på så lang avstand heller. Planen var å markere VELDIG på ståmomentet og håpe det beste *ler*. Willy satt pent han helt til jeg hadde snudd meg. Da Hilde ga klarsignal til at jeg skulle kalle inn, var Willy klar som et egg og kom litt før jeg ropte – ble usikker og dempa farten, jeg ropte en gang til og han hadde litt dempet fart inn til ståmomentet – men da jeg ropte stååååååå så stoppa han jammen meg *ler*. Derfra og inn hadde han fin fart og fin innsitt *ler*. Vi fikk 7 poeng på øvelsen .

Nr 5: Apportering tung gjenstand: Denne øvelsen har vi vel gjort et par-tre ganger i det siste, men kan vel ikke si vi har lagt vekt på den på treningene. Det er jo bare treapportering i C og dermed DET vi har jobbet mest med. Jeg var dog ikke sånn veldig bekymret her – Willy synes det er kult med tunge ting, han *ler*. Han hadde fin fart ut, bra opptak og begynte så bra tilbake, men så sikta han seg inn på Hilde, oppdaget at det kanskje ble feil og la ned apporten. Jeg kommanderte han på nytt, Willy plukka opp og kom fint inn på plass igjen . Nok en 7-poenger i boks .

Nr 6: Kryp 4 m uten pause: Dette er jo en øvelse vi har jobbet mye med, men det er visst vanskelig å få det til 100%, så også i kveld, men neddekken var grei, dog tyvstarta Willy litt, stoppet opp – og krøp veldig fin de siste 3 metrene . Vi fikk 8 poeng her.

Nr 7: Fremadsending med figuranter: Oioioioi… Når trente vi sist fremadsending m figuranter da? Tidlig i vår en gang – jeg tror ikke vi har hatt figuranter i fremadsendingen så veldig mange ganger egentlig, jeg har iallefall aldri kjørt full øvelse før, og innkallingsmomentet har vi heller ikke jobbet med, ei heller transport etter innkalling. Jaja, det fikk briste eller bære *ler*. Willy startet fint med fri v fot, reagerte momentant på kommandoen og gallopperte ut til gruppen, dempet farten – men MÅTTE bort til Line som var nærmeste figurant og hilse litt på, men han besinnet seg, avsluttet snusingen på henne, og fortsatte videre framover i fin retning! Innkallingen var kjempefint faktisk og transporten videre gikk også bra . Tilbakesendingen gikk vel omtrent på samme viset også – han MÅTTE bare innom Mette som figurant også – bare snuste litt, og gikk videre i fin retning og fint tempo . Nok en bra innkalling og transportetappe!!! Jeg var LITT overrasket kan man si. Han ble nok noe kort etter hilsingen på figurantene, men til at dette var første gangen vi testa ut full øvelse så synes jeg det var knallbra!!! Vi ble belønnet med 8 poeng her – fikk vel litt ekstrapoeng pga at vi egentlig ikke var kvalifisert til denne klassen (jeg kunne valgt å ta forangående i line i stedet, men man er vel ikke pingle heller vel?).

Nr 8: Hals uten pause: Nok en øvelse vi aldri har blitt kommandert på før, ikke har vi trent det de siste mnd heller siden jeg IKKE vil risikere at Willy begynner å bjeffe i andre øvelser. Første “stilledel” gikk fint, og Willy begynte å bjeffe ganske bra på bjeffedelen, men det var i løpet av den delen jeg husket at vi ennå ikke har trent på å bli STILLE igjen *ler*. Så hva skulle jeg si da? Han kunne jo ikke noen stille-kommando, så jeg sa STILLE, jeg *ler*. Men det virket jo ikke, så jeg dempet ham litt med håndbevegelse og da ble det stille helt til de siste par sekundene – da kom et par bjeff igjen . Vi fikk 7,5 poeng .

Nr 9: Fremad hopp m sitt: Denne øvelsen burde vi vel i realiteten kunne, men på 85 cm har vi jo ikke øvd så mye egentlig. Dog forventet jeg jo at det skulle gå bra. Willy hadde det litt travelt han, og hadde ikke helt tid til å sitte stille på den andre siden av hinderet, så han var såvidt nede og hoppet tilbake igjen. Vi fikk en litt snill 7,5 poeng på den .

Jeg skal innrømme at jeg hadde sett for meg noen 0′er her i kveld – og det hadde det vel muligens blitt også i en reell konkurranse, men på klubbkonkurransene skal vi jo ikke drepe konkurransegleden heller – og jeg synes det var supermoro at vi kom oss gjennom programmet uten 0 i protokollen . Ikke minst er det lovende å se at B-øvelsene ikke er så langt unna de heller!!! Kult! Jeg har en flink hund, jeg – bare vi får orden på fellesdekk også nå så kan dette bli småpent iallefall . Vi er jo ikke så himla gode på presisjon vi to, men det er mye VILJE tilstede *ler*. Litt synd man ikke får så mange poeng på innsatsvilje og forståelse for øvelsen *fnis*.

Feltsøk er det veldig lenge siden vi har trent egentlig – jeg tror det må være snart et par mnd siden sist kanskje? Mener Line og jeg kjørte litt felt nesten inne ved renseanlegget fordi Rikke skulle få litt konkurranse i feltet, og jeg husker vi jobbet litt smått med avleveringen her. Willy har ikke vært så nøye på dette med avleveringer, han, og har gjerne sluppet gjenstanden en meter fra meg før han har slengt ræva inntil på plass. DET blir det jo ikke mye poeng av i en konkurranse iallefall (eller – det blir iallefall mye trekk av sånt slurv.

I dag tråkket jeg et ca 20×50 m felt, og Jeanette og jeg la ut 5 gjenstander. Willy var andremann i feltet – etter Blaze – og jeg må innrømme at jeg brått lurte på NÅR Willy egentlig lærte seg sånne fine avleveringer? Han søkte veldig fint i feltet, slo på gjenstand og fulgte opp – apporterte dem og kom fint tilbake til meg igjen OG SATTE SEG INN PÅ PLASS MED GJENSTAND I KJEFTEN!!!! Kryss i taket!! Dette gjorde han på alle de tre første gjenstandene, mens han på den fjerde “mistet” den i det han skulle sette seg inn på plass (det var ei litt glatt og sleip lommebok som ikke hang veldig godt i kjeften hans *ler*).

Etter søket bandt jeg ham opp sånn at han fikk se at Jeanette og jeg la ut gjenstander i feltet. Deretter ble det en pause i bilen mens Jeanette trente sine damer igjen. Da Jeanette var på vei ut på sporet med Talli, fikk Willy sitt andre feltsøk. Nå var han om mulig enda mer på hugget! Den synspåvirkningen på slutten av forrige økt hadde nok hatt sin virkning, og Willy søkte over feltet i finfin fart, men med nesa på hele tida. Han fant fort 4 gjenstander – en trekopp ca 6-7 m ute i feltet, lommeboka som lå ute i kanten halvveis ute i feltet, deretter en liten, rosa barnesko bare et par meter innenfor grunnlinja – og til slutt en stor “bitering” helt ute på 50 oppå en stubbe . ALLE gjenstandene ble avlevert “i hånd” (som jaktfolket sier *ler*). Fy søren så bra han jobba. Jeg tror ikke han brukte mer enn et par minutter på hele greia faktisk. Fort, effektivt og presist . Sånt kan vi like!

Full av glede over guttungens fine feltsøk dro vi videre til Sessvoll for ei økt eller to med skytetrening, men noe sier meg at vi har en litt lang vei å gå for å få til denne fellesdekken m skudd dessverre. Her er det bare å gå tilbake til før start, tror jeg, og øve mye på vanlig dekk og fellesdekk – så får man bare krysse fingrene for at vi greier et opprykk til B uten denne fellesdekken etterhvert *sukker tungt*.

Takk for en fin dag i skogen, Jeanette og Line .